Guds døtre

Brødre og søstre, min hustru, Barbara, tok nylig en ryggoperasjon, og kunne ikke løfte, vri eller bøye seg. Derfor har jeg løftet, vridd og bøyd meg mer enn noensinne – og det har fått meg til å sette større pris på hva kvinner, og ikke minst dere mødre, gjør hver dag i våre hjem.

Selv om kvinner bor i hjem under mange ulike omstendigheter – gifte, enslige, enker eller skilte, noen med barn og noen uten – er alle elsket av Gud, og han har en plan for at hans rettferdige døtre skal få motta evighetens høyeste velsignelser.

I kveld vil jeg rette min tale hovedsakelig til mødre, og spesielt unge mødre.

Som ung far lærte jeg hvor krevende det kan være å være mor. Jeg var rådgiver og deretter biskop i en 10-årsperiode. I løpet av denne tiden ble vi velsignet med seks av våre syv barn. Barbara var ofte utslitt når jeg kom hjem søndag kveld. Hun prøvde å forklare hvordan det var å sitte på bakerste rad på nadverdsmøtet med vår unge familie. Så kom dagen da jeg ble avløst. Etter å ha sittet på forhøyningen i 10 år, satt jeg nå sammen med familien på bakerste rad.

Menighetens syngende mødrekor sto for musikken, og jeg satt alene med våre seks barn. Jeg har aldri hatt det så travelt i hele mitt liv. Jeg hadde hånddukker på begge hender, og det fungerte ikke så bra. Jeg mistet Cheerios´ene, og det var pinlig. Fargebøkene lot ikke til å underholde så bra som de burde.

Mens jeg strevde med barna under møtet, så jeg opp på Barbara, og hun så på meg og smilte. Det gikk mer fullstendig opp for meg hva alle dere kjære mødre gjør så godt og så trofast!

En generasjon senere, som bestefar, har jeg sett hvilke ofre mine døtre har gjort for å oppdra sine barn. Og nå, enda en generasjon senere, blir jeg imponert når jeg ser hvilket press som ligger på mine barnebarn idet de veileder sine barn i denne travle og krevende verden.

Etter å ha observert og hatt medfølelse med tre generasjoner av mødre og tenkt på min egen kjære mor, vet jeg helt sikkert at det ikke finnes noen rolle i livet som er viktigere og mer evig enn å være mor.

Det finnes ikke én fullkommen måte å være en god mor på. Hver situasjon er unik. Alle mødre har ulike utfordringer, ulike ferdigheter og evner, og ikke minst ulike barn. Valget er annerledes og unikt for hver mor og hver familie. Mange klarer å være «heltidsmødre», i det minste i løpet av de mest formende årene i deres barns liv, og mange andre skulle ønske de kunne. Noen må kanskje arbeide hel- eller deltid. Noen arbeider hjemme, andre deler livet inn i perioder for hjem og familie og for arbeid. Det som betyr noe er at en mor elsker sine barn inderlig, og i tråd med den hengivenhet hun føler for Gud og sin mann, prioriterer dem fremfor alt annet.

Jeg er imponert over utallige mødre som har lært hvor viktig det er å fokusere på de tingene som bare kan gjøres i en bestemt periode av livet. Hvis et barn bor hos foreldrene i 18-19 år, er dette bare en fjerdedel av foreldrenes liv. Og de mest formende av alle, de første årene av et barns liv, representerer mindre enn en tiendedel av foreldrenes normale levetid. Det er avgjørende at vi fokuserer på våre barn den korte tiden vi har dem hos oss, og søker, med Herrens hjelp, å lære dem alt vi kan før de forlater vårt hjem. Dette viktige arbeidet i evig perspektiv faller på mødre og fedre som likeverdige partnere. Jeg er takknemlig for at mange fedre i dag engasjerer seg mer i sine barns liv. Men jeg tror at de instinkter og den intense omsorg mødre har for sine barn, alltid vil være en hovednøkkel til deres ve og vel. Erklæringen om familien sier: «En mor er først og fremst ansvarlig for å ha omsorg for sine barn» («Familien – En erklæring til verden», Liahona, okt. 2004, 49).

Vi må huske at det å engasjere seg fullt og helt i morsrollen og sette barna først, kan være vanskelig. Gjennom min egen firegenerasjonserfaring i vår egen familie, og gjennom samtaler med småbarnsmødre over hele Kirken, vet jeg noe om hvilke følelser en mor har i forbindelse med sin forpliktelse til å være hjemme med sine små barn. Det finnes øyeblikk med stor glede og fantastisk tilfredsstillelse, men det finnes også øyeblikk hvor man føler utilstrekkelighet, monotoni og frustrasjon. Mødre får kanskje liten eller ingen anerkjennelse for det valget de har tatt. Iblant virker det som om selv ikke ektemennene vet noe om hvilke krav som hviler på deres hustru.

Som kirke føler vi enorm respekt og takknemlighet til dere småbarnsmødre. Vi vil at dere skal være lykkelige og fremgangsrike i deres familie, og at dere får den anerkjennelse og støtte dere trenger og fortjener. I dag vil jeg derfor stille dere fire spørsmål og besvare dem i korthet. Selv om mine svar kan virke ekstremt enkle, kan en mors liv, hvis de enkle ting tas hånd om, være ytterst givende.

Det første spørsmålet er: Hva kan du gjøre, som ung mor, for å redusere presset og nyte familien mer?

For det første, innse at gleden ved å være mor kommer i øyeblikk. Det vil være vanskelige og frustrerende tider. Men midt i utfordringene er det også lysende øyeblikk med glede og tilfredsstillelse.

Forfatter Anna Quindlen minner oss om ikke å haste forbi disse flyktige øyeblikkene. Hun sa: «Den største tabben jeg gjorde [som mor] var den de fleste av oss gjør… Jeg glemte ofte å leve i øyeblikket. Dette er spesielt tydelig nå som øyeblikket er borte, kun fanget opp av fotografier. Jeg har et bilde av [mine tre barn] som sitter på gresset på et lappeteppe i skyggen av et huskestativ en sommerdag, seks, fire og ett år gamle. Jeg skulle ønske jeg husket hva vi spiste, hva vi snakket om, hvordan de hørtes ut og hvordan de så ut da de sov den natten. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde hatt det så travelt med å komme videre til det neste – middag, bad, bok, seng. Jeg skulle ønske jeg hadde verdsatt det å gjøre det, mer enn det å få det gjort.» (Loud and Clear [2004], 10-11.)

For det andre, ha ikke for mye på timeplanen for dere selv eller deres barn. Vi lever i en verden full av alternativer. Er vi ikke påpasselige, vil hvert eneste minutt bli opptatt med sosiale sammenkomster, kurs, trening, bokklubber, utklippsbøker, kall i Kirken, musikk, sport, Internett og favorittprogrammene på TV. En mor fortalte meg om en periode da barna hadde 29 faste ting på timeplanen hver uke – musikktimer, speiding, dans, lilleputtlaget, dagsleirer, fotball, kunst osv. Hun følte seg som en taxisjåfør. Til slutt innkalte hun til et familiemøte og sa: «Noe må bort. Vi har ingen tid for oss selv og ingen tid til hverandre.» Familier trenger ustrukturert tid da forholdene kan utvikles og sann barneoppdragelse kan finne sted. Ta dere tid til å lytte, til å le og til å leke sammen.

For det tredje, selv når dere prøver å kutte ut de ekstra forpliktelsene, søstre, finn litt tid for dere selv til å dyrke deres talenter og interesser. Velg dere ut en eller to ting dere ønsker å lære eller gjøre som vil berike deres liv, og sett av tid til dem. Vann kan ikke hentes fra en tom brønn, og hvis dere ikke setter av litt tid til det som gir dere påfyll, vil dere ha stadig mindre å gi til andre, til og med deres barn. Unngå enhver form for stoffmisbruk, i den villfarelse at dere tror det vil hjelpe dere å klare mer. Og la dere ikke bli for opptatt av tidsslukende og sløvende ting som såpeoperaer på TV eller Internett-surfing. Henvend dere til Herren i tro, så vil dere vite hva dere skal gjøre og hvordan dere skal gjøre det.

For det fjerde, be, studer og undervis i evangeliet. Be inderlig for deres barn og om deres rolle som mor. Foreldre kan holde en unik og storartet form for bønn, fordi de ber til vår alles evige Fader. Det er kraft i en bønn som i all hovedsak sier: «Vi er stedfortredende foreldre for dine barn, Fader. Hjelp oss å oppdra dem slik du ønsker at de skal bli oppdratt.»

Det andre spørsmålet er: Hva mer kan en ektemann gjøre for å støtte sin hustru, sine barns mor?

For det første, vis større takknemlighet og gi mer anerkjennelse for det deres hustru gjør hver dag. Legg merke til ting og si takk – ofte. Planlegg noen kvelder sammen, hvor det bare er dere to.

For det andre, sett av en regelmessig tid til å snakke med deres hustru om hvert barns behov og hva dere kan gjøre for å hjelpe.

For det tredje, gi deres hustru en «fridag» i ny og ne. Bare ta over husholdningen og gi deres hustru en pause fra sine daglige ansvarsoppgaver. Å ta over en stund vil i stor grad hjelpe dere å sette pris på det deres hustru gjør. Dere må kanskje løfte, vri og bøye dere mye!

For det fjerde, kom hjem fra jobben og ta aktivt del i deres familie. Ikke sett arbeid, venner eller sport foran det å lytte til, leke med og undervise deres barn.

Det tredje spørsmålet: Hva kan barn, til og med små barn, gjøre? Barn, hør på disse enkle tingene dere kan gjøre for å hjelpe deres mor.

Dere kan rydde opp lekene når dere er ferdige med å leke med dem. Når dere blir litt eldre, kan dere re sengen, hjelpe til med oppvasken og utføre andre plikter – uten å bli bedt om det.

Dere kan si takk oftere når dere har spist et godt måltid, når hun leser en historie for dere før dere legger dere, og når dere får rene klær i skuffene deres.

Men mest av alt kan dere legge armene omkring deres mor oftere og si at dere er glad i henne.

Det siste spørsmålet: Hva kan Kirken gjøre?

Det er mange ting Kirken kan tilby mødre og familier, men i dag ønsker jeg bare å foreslå at biskopsrådet og medlemmene av menighetsrådet tar spesielt hensyn til de fordringer på tid og ressurser som påhviler unge mødre og deres familier. Kjenn dem, og vær kloke med hensyn til hva dere ber dem om å gjøre i denne perioden av deres liv. Almas råd til sin sønn Helaman gjelder oss i dag: «Se, jeg sier deg at ved små og enkle ting vil store ting skje» (Alma 37:6).

Jeg håper aldri dere kjære søstre, gifte eller enslige, lurer på om dere har verdi i Herrens øyne og for Kirkens ledere. Vi er glad i dere. Vi respekterer dere og setter pris på deres innflytelse når det gjelder å bevare familien og bidra til Kirkens vekst og åndelige vitalitet. La oss huske at «familien står sentralt i Skaperens plan for hans barns evige fremtid» («Familien – En erklæring til verden»). Skriftene og læresetninger fra profeter og apostler hjelper alle familiemedlemmer å forberede seg nå til å være sammen i all evighet. Jeg ber om at Gud vil fortsette å velsigne Kirkens kvinner og hjelpe dem å finne glede og lykke i sin hellige rolle som Guds døtre.

Til slutt vil jeg tilføye mitt vitnesbyrd om president Monsons profetiske kall. Jeg har kjent ham siden han var 22 og jeg var 21. Det er 58 år. Jeg har sett Herrens hånd forberede ham for denne tid, til å presidere over Kirken som profet og president. Jeg tilføyer mitt vitnesbyrd til alle de andre vitnesbyrdene som er båret i løpet av denne konferansen, om hans spesielle kall som Kirkens president, og jeg bærer mitt vitnesbyrd, sammen med alle de andre, om at Jesus er Kristus og at dette er hans kirke. Jeg vitner om at vi utfører hans arbeid, i Herren Jesu Kristi navn. Amen.