Den sanne og levende kirke

Når vi har oppholdt Thomas Spencer Monson som profet, seer og åpenbarer og Kirkens president, og D. Todd Christofferson som apostel og medlem av De tolv apostlers quorum, har vi sett og følt at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er både sann og levende. Herren talte til dem som han gjenopprettet Kirken gjennom i de siste dager. Han sa om dem at de «… kunne … få kraft til å legge denne kirkes grunnvoll og bringe den frem, ut av mulm og ut av mørke – den eneste sanne og levende kirke på hele jordens overflate som jeg, Herren, har velbehag i, idet jeg taler til kirken som et hele, og ikke til noen enkeltperson –

For jeg, Herren, kan ikke se på synd og på noen som helst måte samtykke i den –

ikke desto mindre skal den som omvender seg og følger Herrens bud, bli tilgitt –

og den som ikke omvender seg, skal til og med bli fratatt det lys han har mottatt, for min Ånd skal ikke alltid streve med mennesket, sier Hærskarenes Herre.»¹

Dette er den sanne kirke, den eneste sanne kirke, for i den finnes prestedømmets nøkler. Bare i denne kirken har Herren anbragt makten til å besegle på jorden og i himmelen slik han gjorde på apostelen Peters tid. Disse nøklene ble gjengitt til Joseph Smith, som deretter fikk myndighet til å overdra dem til medlemmer av De tolvs quorum.

Da profeten Joseph ble myrdet, trodde Kirkens fiender at Kirken ville dø ut. De trodde den var et menneskeverk og derfor ville bli borte sammen med ham. Men deres håp ble knust. Det var den sanne kirke, og den hadde også kraft til å leve videre, også når de som var valgt til å lede den en tid, døde.

Vi har i dag sett demonstrert at dette er den sanne og levende kirke. Prestedømmets nøkler holdes av jordiske menn, men Herren har sørget for at nøklene fortsatt skal fungere på jorden så lenge folket utøver tro både på at nøklene finnes på jorden, og at de har blitt overlevert ifølge Guds vilje til hans valgte tjenere.

Guds folk har ikke alltid vært verdig til den strålende erfaringen vi har vært sammen om i dag. Etter Kristi himmelfart fortsatte apostlene å bruke de nøklene han etterlot hos dem. Men på grunn av medlemmenes ulydighet og tap av tro døde apostlene uten at nøklene ble overdratt til etterfølgere. Vi kaller denne tragiske hendelsen «frafallet». Hvis Kirkens medlemmer på den tid hadde hatt anledning og vilje til å utøve slik tro som dere har i dag, ville Herren ikke ha tatt prestedømmets nøkler bort fra jorden. Så dette er en dag av historisk og evig betydning i verdens historie og for vår himmelske Faders barn.

Det er vår plikt å forbli verdige og ha den nødvendige tro til å oppfylle vårt løfte om å støtte dem som har blitt kalt. Herren var godt fornøyd med Kirken i begynnelsen av gjenopprettelsen, slik han også er i dag. Men han advarte medlemmene da, slik han også gjør nå, og sa at han ikke kan se på synd med den minste grad av overbærenhet. For å kunne støtte dem som har blitt kalt i dag, må vi granske vårt liv, omvende oss når det er nødvendig, love å holde Herrens bud og følge hans tjenere. Herren advarer oss og sier at hvis vi ikke gjør dette, vil Den hellige ånd trekkes tilbake, vi vil miste det lys vi har mottatt, og vi vil ikke være i stand til å holde løftet vi har gitt i dag om å oppholde Herrens tjenere i hans sanne kirke.

Vi må alle vurdere oss selv. Først må vi måle dybden av vår takknemlighet for medlemskapet i Jesu Kristi sanne kirke. For det annet må vi vite ved Den hellige ånds kraft hva vi kan gjøre for å holde budene bedre.

Vi vet ut fra profeti at den sanne og levende kirke aldri vil bli tatt bort fra jorden igjen, og også at den vil bli bedre. Vårt liv vil bli forvandlet til det bedre når vi viser tro til omvendelse, alltid minnes Frelseren og prøver stadig hardere å holde hans bud. Skriftene inneholder løfter om at når Herren kommer igjen til sin kirke, vil han finne den åndelig beredt for ham. Det skulle gjøre oss både besluttsomme og optimistiske. Vi må gjøre det bedre. Vi kan. Og vi vil.

Spesielt i dag vil det være klokt å beslutte å oppholde med vår tro og våre bønner alle som tjener oss i riket. Jeg er personlig klar over kraften i Kirkens medlemmers tro når det gjelder å oppholde dem som er kalt. De siste ukene har jeg på kraftfulle måter følt menneskers bønner og tro, mennesker som jeg ikke kjenner og som kjenner meg bare som en som er kalt til å tjene ved prestedømmets nøkler. President Thomas S. Monson vil bli velsignet ved deres støtte og tro. Hans familie vil på samme måte bli rikelig velsignet på grunn av deres tro og bønner. Alle som dere har oppholdt i dag, vil bli oppholdt av Gud på grunn av sin egen og deres tro.

Ethvert medlem vil få anledninger til å oppholde sine ledere gjennom tjeneste i Guds navn. Kirken er en mektig kraft til å velsigne sine medlemmer og alle folk over hele jorden. Eksempelvis har Kirken utrettet betydningsfullt humanitært arbeid rundt om på jorden. Alt dette er mulig på grunn av medlemmers og venners tro på at Gud lever og at Herren ønsker å hjelpe alle som er i nød og som han kan nå gjennom sine trofaste disipler.

Dessuten er det gjennom Kirken og ordinansene i den at det er mulig for beseglingskraftens velsignelser å nå inn i åndeverdenen. Dette er en sann og levende kirke som også når frem til dem som ikke lenger er levende. Når du har tro til å finne navn på dine forfedre, når du reiser til Herrens hus for å tilby dem stedfortredende ordinanser, støtter du dette store verk hvis hensikt er å tilby frelse for alle vår himmelske Faders barn som kommer inn i denne verden.

Jeg vil gjerne snakke om noen av grunnene til å være takknemlige for en sann og levende kirke. Deretter vil jeg nevne noen måter jeg ser at Kirken blir forberedt på til Frelserens komme. Og til slutt vil jeg bære vitnesbyrd om hvordan jeg vet at dette er den sanne og levende kirke.

Mest av alt er jeg takknemlig for min erfaring med den lutrende kraft som er tilgjengelig gjennom ordinansene som utføres ved prestedømmet. Jeg har følt tilgivelse og lutring gjennom dåp ved personer med myndighet. Jeg har følt det brenne i mitt bryst, noe som bare er mulig på grunn av ord som er uttalt av Guds tjenere: «Motta Den hellige ånd.»

Min takknemlighet stammer også fra velsignelser gitt min familie. Det er beseglingskraften og vår kunnskap om den som forandrer og forvandler vårt familieliv her og vår forventning om familielivets gleder i den kommende verden. Tanken på og håpet om at jeg kan ha evige familieforhold, holder meg oppe gjennom den adskillelse og ensomhet som er en del av jordelivet. Løftet til de trofaste i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er at vi kan ha familieforhold og en utvidelse av familier i evigheten. Denne forsikringen forandrer for alltid og til det bedre alle våre familieforhold.

Eksempelvis er jeg på et stadium i livet da jeg på grunn av store avstander ikke kan bli så godt kjent med barnebarn og, med tiden, oldebarn. Det finnes også mennesker som aldri har hatt anledning til å gifte seg og bli foreldre, som har den samme lengsel som jeg har etter å være i nærheten av familien. På grunn av gjengivelsen av kunnskapen om evige familier er vi mer håpefulle og vennligere i alle våre familieforhold. De største gleder i dette liv samler seg i familier, slik de også vil i den kommende verden. Jeg er så takknemlig for vissheten jeg har om at hvis vi er trofaste, vil vi ha den samme sosiale omgang som vi har i dette liv, for alltid i den kommende verden, i evig herlighet.²

Jeg ser tegn på den profeterte fullkommengjøring av Kirken. Når jeg for eksempel reiser omkring og blir kjent med Kirkens medlemmer, ser jeg at det skjer en jevn forbedring i deres liv. I deres enkle tro og lydighet forandrer og oppbygger forsoningen medlemmene. Ofte er jeg på møter sammen med tydelig ydmyke mennesker som får lov til å undervise og holde taler som har slik kraft som den som ble gitt Lehi og Nephi, Helamans sønner. Dere husker beretningen:

«Og det skjedde at Nephi og Lehi forkynte for lamanittene med meget stor kraft og myndighet, for de hadde mottatt kraft og myndighet så de kunne tale, og det ble dem også gitt hva de skulle si.»³

Jeg er sikker på at president Gordon B. Hinckleys gjentatte ønske vil bli oppfylt. Han sa at alle som kommer inn i Kirken, kan beholdes i fellesskapet hvis de blir næret med Guds gode ord. Jeg minnes han sa at de siste ordene han ville uttale ved slutten av sitt virke, skulle være «hold på dem, hold på dem, hold på dem». Hans ord lever videre under president Monson og hos oss alle når vi gjør oss verdige til å ha en Lehis og en Nephis kraft til å gi næring med Guds gode ord. Jeg er sikker på at dere vil fortsette, slik jeg vil, å forundres over ydmyke siste-dagers-hellige som er hjemmelærere og besøkende lærerinner og som snakker til sine venner som ikke er medlemmer, med stadig større kraft.

I mange år har vi husket president David O. McKays ord: «Hvert medlem en misjonær.» Jeg er sikker på at dagen kommer da vi, på grunn av medlemmenes tro, vil se at stadig flere mennesker blir oppfordret til å høre Guds ord, og at de deretter vil komme inn i den sanne og levende kirke.

Det er en annen forbedring jeg er sikker på vil komme. Familier over hele Kirken søker etter måter å styrke og beskytte sine barn på mot ondskapen som finnes rundt dem. I noen tilfeller prøver disse foreldrene fortvilet å bringe tilbake noen i familien som har gått andre veier. Jeg er sikker på at Gud i økende grad vil belønne dem for deres innsats. De som aldri gir opp, vil oppdage at Gud aldri ga opp og at han vil hjelpe dem.

Mye av denne hjelpen vil komme fra dem som er kalt til å tjene i Kirken. Ønsket om å hjelpe andre vil vokse, slik at mange vil være som den unge biskop Thomas Monson var, inspirert med praktiske måter å innby og oppmuntre personer på som for en tid kanskje ikke erkjenner velsignelsene Gud har i vente for dem. President Monson husker til denne dag folk han arbeidet for å redde da han var deres biskop. Det er mitt håp at vi alle vil ha tillit til at Gud vil lede oss når vi strekker oss ut, og bakover, til dem Gud ønsker vi skal bringe med oss når vi reiser hjem til ham.

En annen forbedring jeg ser i riket, er et ønske om og evne til å strekke ut en hjelpende hånd til de fattige og nødlidende. Jeg har sett en forbløffende økning blant Kirkens medlemmer med hensyn til medfølelse med ofre for naturkatastrofer rundt i verden. I dødsannonser ser jeg at familier ber om donasjoner til Det vedvarende utdannelsesfond eller til Kirkens humanitærfond.

Profeten Joseph Smith så denne fine utviklingen. Han sa at når en person blir virkelig omvendt, vil han eller hun ønske å reise omkring i hele verden for å hjelpe vår himmelske Faders barn.⁴ Dette begynner allerede å skje blant flere av Kirkens medlemmer. Det jeg synes er bemerkelsesverdig, er at mønsteret med å gi til de nødstedte også følges av dem som selv har lite, og synes å være upåvirket av om vi har gode eller dårlige økonomiske tider. For meg er dette et tegn på at forsoningen virker stadig mer effektivt blant medlemmene.

Mitt vitnesbyrd om at dette er den sanne og levende kirke begynte i min barndom. Ett av mine tidligste minner er om et konferansemøte som ikke ble holdt på et slikt sted som dette, men i et leid hotellrom. En mann som jeg ikke kjente og som jeg heller ikke kjenner navnet til i dag, talte. Jeg visste bare at han var blitt sendt til vårt lille distrikt i misjonen av en som hadde prestedømmet. Jeg vet ikke hva han sa. Men jeg fikk et sterkt og sikkert vitnesbyrd før jeg var åtte år, før jeg var døpt, om at jeg hørte en Guds tjener i Jesu Kristi sanne kirke. Det var ikke det leide rommet og ikke størrelsen på forsamlingen, som var liten, men det var et vitnesbyrd om at jeg var blitt velsignet med å være på et møte i den sanne kirke.

Da jeg flyttet sammen med familien til Kirkens organiserte staver i tenårene, følte jeg for første gang kraften i prestedømsquorumer og i en kjærlig biskop. Jeg minnes og kan fremdeles føle forsikringen som kom da jeg satt i et prestenes quorum ved siden av en biskop og visste at han hadde nøklene til en sann dommer i Israel.

Det samme vitnesbyrdet kom tidlig i mitt liv på to søndager, én i Albuquerque i New Mexico og så i Boston i Massachusetts. I begge tilfeller var jeg tilstede da en stav ble organisert fra et distrikt. Tilsynelatende vanlige menn som jeg kjente godt, ble kalt til stavspresidenter. Jeg løftet hånden min de dagene slik dere gjorde i dag, og fikk et vitnesbyrd om at Gud hadde kalt sine tjenere og at jeg ville bli velsignet ved deres tjeneste og for å oppholde dem. Nå har jeg følt det samme mirakel utallige ganger over hele Kirken.

Jeg så i løpet av dagene og månedene etterpå at disse stavspresidentene fikk kraft til å utføre sine kall. Jeg har sett det samme mirakel i president Monsons tjeneste da han mottok kallet til å presidere som Kirkens profet og president og til å utøve alle prestedømmets nøkler på jorden. Han har mottatt åpenbaring og inspirasjon i mitt nærvær, noe som bekrefter for meg at Gud hedrer disse nøklene. Jeg er et øyenvitne. De er nøkler til et prestedømme som er, med Herrens ord, «uten begynnelse eller ende».⁵

Jeg bærer høytidelig vitnesbyrd om at dette er Jesu Kristi sanne og levende kirke. Vår himmelske Fader vil besvare dine inderlige bønner om å få vite dette. Du kan få et vitnesbyrd om at de kallene du støttet i dag, var fra Gud. Du kan også få vite at i denne kirken blir ordinanser utført som kan rense sjeler og binde på jorden og i himmelen, slik det ble gjort på Peter, Jakob og Johannes’ tid. Disse nøklene og ordinansene er nå gjengitt i sin fylde gjennom profeten Joseph Smith og har blitt videreført gjennom hans etterfølgere. Jesus er Kristus. Han lever. Jeg vet det. Jeg vitner om at Thomas S. Monson er hans levende profet. Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er sann og lever videre. Det vitner jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.