Lucy fikk trøst

Lucy lå sammenkrøket i et hjørne på rommet sitt da moren hennes kom inn for å si god natt.

«Hva gjør du der, Lucy?» spurte mor.

«Jeg ville bare være alene for å tenke,» sa Lucy, mens hun begravde ansiktet i yndlingsteppet sitt – det gule med blomster som hadde tilhørt mor da hun var liten.

«Vil du snakke om det?» spurte mor og satte seg i gyngestolen.

Lucy nikket og klatret opp i mors fang. «Jeg tenkte på bestemor Eliza,» sa hun stille, mens hun gned seg i øynene med teppet sitt.

«Å,» sa mor, mens hun gynget henne forsiktig. «Bestemor Eliza er i himmelen nå. Hun er sikkert veldig lykkelig der.»

Lucy snufset. «Jeg vet det,» sa hun. «Men jeg savner henne, og jeg er ikke glad for at hun er borte.»

«Jeg savner henne også,» sa mor mens hun strøk Lucy over håret. «Kan vi ikke be om dette?»

«Ok,» sa Lucy. Med mors hjelp ba Lucy: «Kjære himmelske Fader, jeg er lei meg fordi bestemor Eliza er død, og jeg savner henne. Men jeg vet at hun er i himmelen og er lykkelig, og jeg vet at jeg vil få se henne igjen etter oppstandelsen. Hjelp meg å ikke være så lei meg. I Jesu Kristi navn. Amen.»

Da hun hadde sagt «amen», satt Lucy stille et øyeblikk. Så fikk hun en idé. «Jeg vet hva vi kan gjøre! Tante Emma sa at hun blir glad når hun synger Primær-sanger. Kanskje vi kan gjøre det!»

«Det virker som en god idé,» sa mor.

Sammen sang Lucy og mor «Jeg er Guds kjære barn», «Jeg ser vår Herres tempel» og «Jeg prøver å ligne Jesus». Da de var ferdige, sa Lucy: «Jeg føler meg glad nå, mamma.»

«Den hellige ånd hjalp deg å vite hva du skulle gjøre for å føle deg bedre,» sa mor.

Lucy smilte. «Jeg vet det. Min himmelske Fader besvarte min bønn.» Når hun tenkte på bestemor Eliza nå, følte hun det som om yndlingsteppet lå rundt hjertet hennes. Hun hadde fått trøst.

«Jeg er glad i deg, mamma,» hvisket Lucy før hun sovnet. «Og jeg er glad i bestemor Eliza også.»