Min beste jul

En desember da jeg var barn, ble min mor svært syk. Medisinen hun tok gjorde henne ekstremt trett, og hun sov omkring 18 timer i døgnet.

Siden mor var enslig, prøvde min eldre søster og jeg å stelle hjemme som best vi kunne, men vi var unge og uerfarne, og vi lyktes ikke helt. Flere dager etter at mor var blitt syk, lette vi etter noe å spise. Mens vi lette gjennom kjøkkenet, ringte det på døren.

En søster fra menigheten vår sto utenfor og hadde med mat. Hun hadde ikke visst om vår situasjon, men der var hun med middag. Hun spurte hvor lenge mor hadde vært syk og hvordan vi hadde klart oss så lenge på egen hånd. Vi forsikret henne om at vi klarte oss som best vi kunne, men vi var takknemlige for at hun var så snill og ga oss et måltid.

Da hun forlot oss, ringte denne søsteren til Hjelpeforeningens president og fortalte henne om situasjonen i vår familie. Neste dag og mange dager etterpå kom medlemmer av menigheten hjem til oss med mat. Vi var så takknemlige! Det vi ikke spiste straks, frøs vi, og takket være meninghetens godhet hadde vår familie mer enn nok å spise de neste tre månedene. Men den godhet andre viste stoppet ikke der.

Det nærmet seg jul, og mor ble langsomt bedre, men hun hadde ikke kommet seg helt. Min onkel kom til oss fra København, omkring 65 km unna, for å hjelpe til med juleforberedelser. Han var generøs og gjorde det han kunne, skaffet oss juletre og noe mat til familiens julefeiring. Han kom også med noen gaver til min søster og meg. Vi hadde til gjengjeld kjøpt noen få beskjedne gaver til vår mor og onkel. Vi visste vi hadde mye å være takknemlige for, men som barn var vi likevel litt skuffet over hvordan denne julen kom til å bli.

Julaften ringte det på døren. Jeg så ut av vinduet, men kunne ikke se noen. Jeg mente det var en fantestrek, men min søster ba meg likevel åpne døren. Utenfor fant vi en stor kurv med mat og andre nødvendigheter, også noen leker. Vi var sikre på at den var levert til feil hus. Vi gikk til nabohuset for å spørre om kurven skulle ha blitt levert der, men der var ingen hjemme. Så oppdaget vi at alle gavene var merket med våre navn. Det var til og med noe til min onkel. Noen hadde tenkt på oss.

Den anonyme gavmildheten som min familie ble vist det året, gjorde det som hadde vært en mørk og trist jul til den beste jul i mitt liv. Den godhet og kjærlighet vi følte fra andre, gjør meg beveget fremdeles. ◼