Forbedre dine personlige bønner

Å be er å snakke med Gud, våre ånders evige Fader – ikke til ham, men med ham. Han elsker hver enkelt av oss fullkomment, og er full av barmhjertighet og forståelse. Han vet alt om oss. Han vet hva vi trenger, selv når vi bare kan se hva vi ønsker. Han har uendelig makt og evne til å hjelpe og veilede oss. Han er alltid villig til å tilgi oss og hjelpe oss i alle ting.

Vi kan snakke med vår himmelske Fader med stemmen eller ved å forme tanker og uttrykk i vårt sinn og hjerte. Personlige bønner skulle være høytidelige, hellige uttrykk for lovprisning og takknemlighet, dyptfølte anmodninger om konkrete behov og ønsker, ydmyke, angrende bekjennelser og anmodninger om rensende tilgivelse, bønner om lindring og trøst, veiledning og åpenbaring. Disse uttrykkene får oss ofte til å utøse vår sjel til vår himmelske Fader.

Bønn er ofte kort kommunikasjon, men det kan også være en åpen og kontinuerlig dialog gjennom hele dagen og natten (se Alma 34:27).

I vår himmelske Faders guddommelige plan er fysisk og åndelig adskillelse fra hans nærhet nødvendig. Bønn er en vesentlig og styrkende åndelig forbindelse mellom Gud og mennesket. Uten bønn er det ikke mulig å vende tilbake til Faderen. Uten bønn er tilstrekkelig tro til å forstå og holde budene umulig. Uten bønn ville den nødvendige åndelige kraft til å unngå fristelser og overvinne prøvelser og motgang være utilgjengelig. Uten bønn er omvendelse, tilgivelse og forsoningens rensende kraft uoppnåelig. Med kraften i personlig bønn er alt mulig.

Bønn åpner for personlig åpenbaring og åndelige gaver gjennom Den hellige ånd. Det er den åndelige kanalen som er tilgjengelig for alle Guds barn og gir oss konstant tilgang til vår evige Fader, hans elskede Sønn og Den hellige ånd. Bønn er et mektig og uimotståelig bevis for at Gud den evige Fader lever. Personlig bønn er uunnværlig for å forstå Gud og vår guddommelige identitet.

For nesten 20 år siden ble vår femte sønn, Benjamin, født. Min hustru følte at det var noe som ikke stemte med Benjamins øyne. Vi rådførte oss med en nær venn og netthinnespesialist i menigheten vår, som bekreftet våre bekymringer og diagnostiserte Benjamins tilstand som retinoblastom, en sjelden form for kreft i øyet. Nyheten var overveldende.

Noen uker senere skulle Benjamin få den første av mange kirurgiske behandlinger. Før operasjonen møtte vi kirurgen og fortalte ham at vi trodde han ville finne ut at Benjamins øye ville bli friskt og ikke behøvde å bli fjernet. Hele familien og mange medlemmer av menigheten fastet og ba for sønnen vår, og vi hadde stor tro på at Benjamin ville bli frisk.

En time senere kom kirurgen tilbake og bekreftet at Benjamins øye hadde blitt ødelagt av kreftceller og at det andre øyet hans også hadde flere alvorlige svulster som trengte umiddelbar behandling. Jeg var målløs. Helt overveldet av sorg og vantro, gikk jeg fra sykehuset og ut i den fuktige San Francisco-morgenen og begynte å gå mens jeg gråt bittert.

Jeg hadde gjort alt jeg hadde lært å gjøre. Vi hadde bedt og fått en sterk tilskyndelse om å velge denne legen. Vi hadde fastet og bedt og følt oss sikre på at vår lille sønn ville bli helbredet ved tro og prestedømmets kraft. Likevel hadde ikke Herren grepet inn. Det virket som om vår tro bare hadde vært fåfengt håp. Jeg begynte å stille spørsmål ved alt jeg noensinne hadde trodd på. Der jeg gikk, følte jeg meg sveket og sint. Jeg var overveldet av smerte.

Jeg er ikke stolt av samtalen jeg hadde med min himmelske Fader mens jeg gikk og gråt den morgenen. Etter en stund klarte jeg å ta meg sammen følelsesmessig. Jeg kom til å tenke på teksten til en Primær-sang. “Himmelske Fader, si meg er du der? Hører du bønner, kan du svare barn som ber?” For du har åpenbart ikke lyttet til mine, eller kanskje du bare ikke bryr deg om meg og min sønn. (“Et barns bønn”, Barnas sangbok, 6.)

I det øyeblikket følte jeg Herrens milde barmhjertighet. I mitt sinn og hjerte følte jeg disse ordene: “Kevin, han er min sønn også.” Tilskyndelsen var så klar at den ikke var til å ta feil av. Jeg innså da at jeg ikke hadde forstått hensikten med bønn i det hele tatt. Jeg hadde antatt at bare fordi jeg hadde en god sak, kunne jeg bruke prestedømmet og faste og bønn til å endre Guds vilje.

For første gang i mitt liv ble jeg fullt klar over at det ikke var jeg som bestemte. Jeg visste at jeg måtte underkaste meg min himmelske Faders vilje. Jeg kunne ikke få det jeg ville, når og slik jeg ville ha det, bare fordi jeg holdt budene. Hensikten med bønn var ikke å fortelle vår himmelske Fader hva han skulle gjøre, men snarere å finne ut hva han ville at jeg skulle gjøre og lære. Jeg måtte innrette min vilje etter hans.

Vi måtte gjennom ytterligere seks år med store utfordringer mens vi kjempet mot vår lille sønns tilstand for å redde det andre øyet og hans liv. Men jeg visste nå at vår himmelske Fader var klar over vår situasjon og hadde kontroll. Uansett hva utfallet til slutt ble, hadde han hørt og besvart min bønn. I dag er vårt mirakel av en sønn på heltidsmisjon i Spania.

Jeg har ubetingede beviser i mitt eget liv på at Gud er vår kjærlige himmelske Fader og virkelig hører og besvarer våre bønner. Etter hvert som du fortsetter å lære og forstå det guddommelige prinsippet personlig bønn slik Frelseren lærte oss det, vil bønn bli en kilde til stor åndelig kraft og åpenbaring i ditt liv.