Hva skulle jeg synge?

Bilde

A group of people sitting around a fire. One man is standing.

Illustrasjoner: Bradley Clark

I løpet av min tjeneste som heltidsmisjonær i byen Levin på New Zealand for nesten 40 år siden, spilte jeg piano for Primær-barna hver tirsdag. Jeg husker godt de gode følelsene jeg hadde for disse barna mens vi sang sammen Primær-sangene som er så rike på evangeliet.

I februar 2013 kom jeg tilbake til New Zealand på ferie. Som ivrig turgåer bestilte jeg en fire dagers utflukt til den berømte Milford Track i Fiordland nasjonalpark på Sørøya.

Jeg var sammen med tre amerikanere og 37 andre turgåere fra hele verden, blant annet Australia, Brasil, England, Finland, Tyskland, Israel og Uruguay. Under vårt eventyr utvekslet vi tanker, erfaringer og meninger som best vi kunne, gitt våre språkbarrierer. Det tok ikke lang tid før våre kulturelle forskjeller og forutinntatte meninger smeltet bort mens vi knyttet stadig sterkere bånd.

På slutten av vår tredje dag ønsket en av turgåerne å bygge videre på vårt voksende vennskap, og reiste seg og bekjentgjorde at vi burde ha en talentoppvisning. Han sa han ville begynne oppvisningen. Han valgte å dele sitt fortellertalent, som han hadde anvendt på sitt kontor i Caesarea i Israel. Historien hans gikk bra, så han sa at han ville fortelle en til. Men da han kom med noen smakløse bemerkninger, innså jeg at kvelden lett kunne bli alt annet enn oppbyggende.

I løpet av historien hans fikk jeg en sterk tilskyndelse om å synge for gruppen. Men hva skulle jeg synge for mine nye venner fra hele verden? Svaret kom ettertrykkelig: “Jeg er Guds kjære barn” (Salmer, nr. 187).

Jeg var nervøs, men ble styrket av mine minner om og kjærlighet til Primær-barna på New Zealand. Jeg reiste meg og forklarte at jeg ville synge en spesiell sang som jeg hadde sunget nesten 40 år tidligere sammen med barn på New Zealand. Jeg forklarte at jeg hadde vært misjonær, hadde undervist disse barna og hadde blitt glad i dem. Så holdt jeg en stille bønn om hjelp til å synge på en måte som ville være til velsignelse for gruppen.

Sangen gikk bra, og etterpå kunne jeg føle Ånden. De nye vennene mine smilte, og sangen syntes å åpne hjertene deres. Det gikk ikke lenge før andre reiste seg og begynte å dele sine musikalske talenter. En gruppe på fire damer, som tidligere hadde vært motvillige til å delta, sang utvalg fra kirkekoret sitt. En annen turgåer lærte oss en jødisk folkesang.

På slutten av talentoppvisningen sang en vakker ung kvinne fra Australia tre sanger på maorisk, morsmålet hennes. Vår himmelske Faders ånd hadde virkelig senket seg over oss og hjulpet oss å innse at vi alle var Guds barn, ikke bare “fremmede og utlendinger” (Efeserne 2:19) fra forskjellige land.

Jeg er takknemlig for Primær-barna i den lille byen Levin som bidro til å innpode i meg den sannhet at vi alle er barn av vår himmelske Fader. Jeg er også glad for at disse minnene ga meg mot til å bære dette vitnesbyrdet gjennom sang.