En gave i form av liv og kjærlighet

Bilde

Photo of a small gift box cradled in a woman's hands.

Fotoillustrasjon: John Luke; foto: Maridav/iStock/Thinkstock

Min onkel Ed har alltid hatt en smittende livsglede. Dessverre hadde han også et par defekte nyrer. I flere år hadde Ed avverget nyresvikt ved hjelp av dialyse. Behandlingene var smertefulle og hyppige. Hver behandling slo ham ut frem til den neste, og høsten 1995 syntes han å være bare et skall av sitt tidligere livfulle selv.

Til slutt fortalte legen Ed at hvis han ikke snart fikk en ny nyre, ville ikke kroppen holde ut stort lenger. Selv om bare én nyre er nødvendig for å opprettholde livet, ønsket ikke Ed å be noen om å gi ham en av sine på grunn av risikoen som uvegerlig ledsager enhver operasjon. Men det var ikke noe valg. Flere nære venner og familiemedlemmer ble testet for å se om nyrenes deres var forenelige. Bare én var helt forenelig – Eds søster Dottie – min mor.

7. desember forenet mange av Eds venner og familie seg i faste og bønn for ham og Dottie. Kirurgene som utførte operasjonen, var tvillingbrødre. Enda mer interessant var det at en av dem hadde donert en nyre til den andre. Ed og min mor ble tilskyndet til å finne ut at for hver operasjon gjorde disse to legene alt at de kunne, for så å bøye hodet og overlate utfallet i Herrens hender.

Under operasjonen fjernet den ene legen en av min mors nyrer. Da han sydde henne sammen igjen, plasserte broren hans omhyggelig den donerte nyren i Eds buk.

Operasjonen var vellykket, men det gjensto å se om Eds kropp ville ta imot den nye nyren. Antistoffene i immunforsvaret hans ble undertrykt for å forbedre sjansene hans, så Ed måtte isoleres på intensivavdelingen for å beskytte ham mot virus. Selv etter at han ble utskrevet, måtte han isoleres fra alle bortsett fra sin nærmeste familie. På julaften fikk imidlertid Ed spesiell tillatelse til å delta i mine besteforeldres årlige julaftenfeiring.

Iført ansiktsmaske kom Ed inn døren, gikk rett bort til Dottie og ga henne en stor klem. Da de omfavnet hverandre, var det ikke et eneste tørt øye i huset. Alle kunne føle kjærligheten som strålte fra dem. En søster hadde gjennomgått lidelse for å kunne gi sin bror livets gave. Det var en gave av kjærlighet, en gave av offer, en gave han ikke kunne gi seg selv.

Da jeg iakttok dem mens tårene rant, gikk det opp for meg: Kanskje det er slik det vil bli å møte Frelseren ansikt til ansikt. Han gjorde noe for oss som vi ikke kan gjøre selv. Bare han, guddommelig som han er, var i stand til å utholde et offer som var så stort at rettferdighetens lov kunne tilfredsstilles. Og bare han, fullkommen som han er, var verdig til å sone for alle menneskers synder slik at barmhjertighetens lov kunne gis alle som tar imot ham som sin Frelser.

Mens jeg nøt denne innsikten, forpliktet jeg meg på nytt til å gjøre alt jeg kunne for å vise min takknemlighet for Frelseren og hans offer. Jeg ville gjøre mitt beste for å leve mitt liv som en disippel, slik at jeg en dag kan være verdig til å komme inn i hans nærhet, omfavne ham og takke ham personlig for at han elsket meg nok til å gjøre et slikt offer.