Fra kyst til kyst: Vår reise til templet

Etter en ni timer lang reise om natten kom vi til Juliaca i Peru. Det var torsdag, og vi måtte fremdeles få stempel i passet og utreisetillatelse, slik at vi kunne forlate landet. Dagen etter var en fridag, og offentlige kontorer ville være stengt resten av helgen, så vi stilte oss i kø i Nasjonalbanken den morgenen for å være sikre på å ha nok tid før alle kontorer stengte ved lunsjtid.

Da vi endelig kom til skranken kl 11.00, uttrykte mannen bekymring. “Beklager”, sa han. “Vi behandler ikke slike dokumenter her. Dere må dra til kontoret vårt i Puno.” Vi ble både overrasket og frustrert – Puno var 45 minutter unna.

Etter å ha strevd med å finne en taxi, kom vi frem til kontoret i Puno klokken 13.30. Dørene var allerede stengt. Jeg banket så hardt jeg kunne med dørhammeren. En svært oppspilt mann åpnet døren og spurte: “Hva vil dere?” Jeg holdt en stille, inderlig bønn og så denne fremmede inn i øynene. Jeg sa: “Jeg er mormon, og jeg skal jeg gifte meg i templet i São Paulo i Brasil, og du kan hjelpe meg.” Den fiendtlige innstillingen hans endret seg. “Jeg beklager”, sa han, “men alt stengte for over en time siden, og nesten alle har allerede gått.” Jeg svarte: “Slipp meg inn, og la min Gud hjelpe meg å finne det jeg ønsker.” Han slapp meg inn.

Etter å ha funnet sjefen, Rosa, forklarte jeg situasjonen. Hun svarte høflig: “De skjemaene behandles av tre forskjellige ansatte her, og jeg tror alle har gått.” Men alle tre mennene var der fortsatt, og hun ba dem jobbe overtid for å hjelpe meg.

Den første mannen spurte meg om skjemaer som jeg ikke hadde. “Du skulle ha gått til Finansdepartementet, kjøpt seks skjemaer og tatt dem med hit for behandling”, forklarte han. “Du må vente til mandag.”

Jeg stivnet til. Jeg kunne ikke tro det! Igjen holdt jeg en stille bønn. Jeg sa: “Jeg er mormon, og jeg skal til templet i São Paulo i Brasil for å gifte meg. Og du kan hjelpe meg.” Nå syntes han ikke å ha det så travelt lenger. Han så i hver eneste skuff og fant til slutt de etterlengtede skjemaene. Den neste ekspeditøren sjekket dem raskt og stemplet passene våre.

I neste luke, da jeg betalte utreiseskatten i amerikanske dollar, syntes kassereren å finne stor glede i si: “Jeg beklager. Ser du dette skiltet?” På et skilt på veggen sto det: “Vi tar ikke imot dollar.” Planen vår var i ferd med å mislykkes. Det var ingenting jeg kunne gjøre.

“Ta imot betalingen”, hørte jeg Rosa si bak oss. Kassereren tok imot pengene og ga meg dokumentene. Vi var på vei!

Da vi var på vei inn i sentrum av La Paz, Bolivia, begynte det å bli mørkt da steiner begynte å treffe bussen vår. Gjennom vinduene kunne vi se sinte mennesker i gatene som kastet stein og satte opp hindringer for å stoppe trafikken. Bussen fortsatte å bevege seg raskt til sentrum av byen. Den kvelden var starten på en revolusjon i Bolivia.

Vi gikk av bussen og begynte å lete etter et hotell. Det eneste vi kunne finne, var veldig dyrt, men etter å ha gjentatt min forklaring for en god mann som arbeidet der, innkvarterte han oss svært billig på hotellets lager for vaskemidler. Han la en madrass på gulvet og ga oss pledd for å beskytte oss mot kulden og lyden av skudd som ga gjenlyd utenfor hele natten.

Vi dro tidlig neste morgen, redde og i all hast. På vei til bussholdeplassen så vi soldater støttet av stridsvogner skyte med gevær på dem som demonstrerte for revolusjonen.

Det begynte å bli smått med drivstoff, og istedenfor tre bussavganger hver dag som vanlig, ble det bare bekjentgjort én. Billettene var utsolgt flere dager i forveien. Jeg fant sjefen og sa det samme som jeg hadde sagt til alle andre: “Vi er mormoner, og vi skal til templet for å gifte oss. Og du kan hjelpe oss.” Han spurte: “Hvor skal dere?” “Cochabamba.” Han åpnet en skuff, og fant frem to billetter. Jeg kunne se at det ikke var flere. “Skynd dere”, sa han, “bussen kjører snart.” Koffertene våre virket vektløse, og føttene våre berørte knapt nok bakken – for i hendene holdt vi den dagens velsignelse.

Vi kom til Cochabamba midt blant mer kaos forårsaket av revolusjonen. Vi fant et marked fylt med telt, der en snill peruansk mann lot oss vaske oss og sette ned koffertene mens vi gikk til bussterminalen. Ved hjelp av den samme inntrengende henstillingen som før, kom vi oss med en annen buss med sjansebilletter, og noen dager senere ankom vi Santa Cruz, Bolivia, nær grensen til Brasil. Tre morgener på rad gikk jeg til jernbanestasjonen for å spørre om det ville være noen avganger. Svaret var alltid nei. Men den fjerde dagen gikk det rykter om at et tog snart skulle dra til Brasil.

Vi var da i ferd med å gå tom for penger. Jeg forklarte mine bekymringer for min hustru, som svarte bestemt: “Om vi så skal komme dit til fots eller på en eselrygg, skal vi klare det.” Svaret hennes gjorde meg glad. Jeg bekymret meg ikke om penger på resten av reisen, fordi vi satte vår lit til vår tro.

Mens vi snakket sammen, kom en gammel dame mot oss. Hun stoppet foran min hustru og sa: “Unge dame, kunne du ikke tenke deg to billetter for i dag?” Min hustru formelig rev billettene ut av hånden hennes. Jeg betalte den gamle kvinnen, og hun forsvant i mengden. Det tok oss noen sekunder å innse at Herren og hans engler fortsatt var med oss.

Da vi endelig kom frem til São Paulo tempel, takket være en siste skyss med en venn vi fikk på toget, var templets gjestehjem stengt. Resignert, men lykkelige, fant vi oss til rette på noen benker utenfor templet. Der var det, like vakkert som vi hadde drømt at det ville være, med statuen av engelen Moroni på toppen. Det var nå midnatt, og vi gråt da vi ga hverandre en klem, slitne og våte fordi det regnet. Vi kjente ikke fuktigheten, sulten eller kulden, bare en ubeskrivelig følelse av lykke over å være så nær Herrens hus. Vi hadde vært lydige, og der var belønningen vår.

Mens vi nøt denne stunden, var det noen som klappet meg på skulderen. Det var en av mine tidligere misjonærledsagere, som hadde blitt beseglet i templet den dagen og var på vei tilbake etter å ha spist middag sammen med sin hustru. Han lot oss overnatte i leiligheten deres, og neste dag var han vitne til vår besegling, som ble utført av tempelpresidenten selv. Det var så vakkert å se min hustru i det celestiale rom, kledd i hvitt.

Med et lån fra min misjonærvenn og hjelp fra tempelpresidenten, gjennomførte vi hjemreisen på mindre enn fem dager, uten noen forsinkelser – og med bare 20 dollar til å ta fatt på et liv sammen med min hustru Maria Ondina som min evige ledsager.