2019
Paktstilhørighet er et mirakel
Februar 2019


Paktstilhørighet er et mirakel

Fra en tale ved en kvinnekonferanse ved Brigham Young University, “Strengthen One Another in the Lord”, som ble holdt 4. mai 2018.

Harmonien i våre pakter og Jesu Kristi forsoning kan høres i melodier og overstemmer idet vår anvendelse av Frelserens forsoning hjelper oss å oppfylle våre pakter på en ny og helligere måte.

Bilde
man and woman shaking hands

I jordelivets skole oppfordrer Herren oss til å lære og vokse på livsvarige og evige måter ved å elske ham først, og ved å styrke hverandre i hans kjærlighet.

Å styrke hverandre i Herren og hans kjærlighet er nedfelt i det første og det andre store bud. Et brev fra Det første presidentskap forklarte nylig: “Frelserens tjenestegjerning eksemplifiserer de to store bud: ‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand’ og ‘du skal elske din neste som deg selv’ (Matteus 22:37, 39).” Brevet fra Det første presidentskap fortsatte: “I denne ånd underviste også Jesus: ‘Dere er de som jeg har utvalgt til å virke blant dette folk’ (3 Nephi 13:25).”1

Sangen om vår oppstandne Frelsers forløsende kjærlighet lovpriser den harmoni av pakter som knytter oss til Gud og hverandre og Jesu Kristi forsoning, som hjelper oss å avlegge det naturlige menneske og føye oss etter Den hellige ånds tilskyndelser (Mosiah 3:19).

Denne harmonien er uttrykt i lykkens plan, hvor vi lærer og vokser ved daglig utøvelse av vår personlige handlefrihet, og hvor vi ikke er overlatt til å vandre på egenhånd, men er gitt en paktens sti og Den hellige ånds gave. Alfa og Omega (se Lære og pakter 61:1), Herren Jesus Kristus, er med oss fra begynnelsen. Og han er med oss til enden, da “Gud skal tørke bort hver tåre fra [våre] øyne” (Åpenbaringen 7:17), med unntak av våre gledestårer.

Våre pakter knytter oss til Gud og hverandre. Våre pakter er ment å vare evig, og omfatter Gud vår evige Fader og hans Sønn Jesus Kristus. Evige pakter kan gi oss kraften i Guds kjærlighet – til å gi håp og vokse i kjærlighet, til å løfte og forvandle, til å bygge opp og helliggjøre, til å forløse og opphøye.

Når vi oppdager vårt sanne, guddommelige jeg ved hjelp av våre pakter med Gud, lærer vi å forstå og elske våre brødre og søstre slik han gjør. Denne stadig dypere kjærligheten og kunnskapen innbyr, utruster og helliggjør oss til å kjenne og, på vår egen måte, bli mer lik ham.

Pakter og Herrens forsoning

Harmonien i våre pakter og Jesu Kristi forsoning kan høres i melodier og overstemmer idet vår anvendelse av Frelserens forsoning hjelper oss å oppfylle våre pakter på en ny og helligere måte. Sammen kan våre pakter og vår Frelsers forsoning forme hva vi ønsker, oppfatter og opplever i vårt daglige jordeliv, og forberede oss til den sosiale omgang vi kommer til å oppleve i himmelen (se Lære og pakter 130:2).

Ved hjelp av Jesu Kristi forsoning finner vi tro, styrke og tillit til å komme til Kristus, idet vi vet at fullkommenhet finnes i ham. Den slags kunnskap kan frigjøre oss fra perfeksjonismens alltid angstpregede tredemølle. Det kan muligens være noe sant i sangen “Let It Go” [oversatt til “La den gå” i den norske versjonen av Disney-filmen]2 hvis “la den gå” betyr å “gi slipp” på selvpålagte verdslige forventninger som aldri kan tilfredsstille, og hvis det også betyr å “holde fast” i de Gud-gitte himmelske håp og løfter som Herren tilbyr.

Har du lagt merke til at alle ordinanser kaller oss ved navn og knytter oss til Jesu Kristi navn?

Ordinanser er universelle og spesielle (individuelle) på samme tid. For mange år siden, da jeg som høyrådsmedlem hadde ansvar for stavens dåpshandlinger, la jeg merke til at dåpens ordinans utad var den samme for alle, men individuelt forskjellig ved at hver enkelt som ble døpt, ble kalt, én for én, ved navn, og navnet deres ble forbundet ved pakt med “Faderens … Sønnens og … Den Hellige Ånds navn” (3 Nephi 11:25).

Underfull nåde er like universell og unik som Frelseren selv. Han var et Lam uten lyte, og etablerte mønsteret ved å bli døpt for å fullbyrde all rettferdighet (se 2 Nephi 31:6). Skriftene kaller det “Kristi lære”, og misjonærene underviser i den (2 Nephi 31:21; se også 3 Nephi 11:38–40). Kristi lære omfatter å “følge Jesu Kristi eksempel ved å bli døpt av en som har prestedømsmyndighet fra Gud”.3

Vi går inn gjennom den port som omvendelse og dåp med vann er, “og så kommer en forlatelse for deres synder ved ild og ved Den Hellige Ånd” (2 Nephi 31:17). Den snevre og smale sti ‒ paktens sti ‒ fører til evig liv (se 2 Nephi 31:18). Den er en del av hvordan vi hver især blir styrket i hans kjærlighet.

Våre pakter og Jesu Kristi forsoning henger sammen på andre måter også.

Bilde
women hugging

Tilhørighet til pakten

Ved guddommelig pakt tilhører vi Gud og hverandre. Paktstilhørighet er et mirakel. Den ønsker ikke å kontrollere eller dominere. I likhet med kjærlighet er den “tålmodig [og] velvillig”, og den “misunner ikke … skryter ikke, den blåser seg ikke opp” (1 Korinterbrev 13:4; se også Moroni 7:45). Paktstilhørighet gir røtter og vinger. Den frigjør ved forpliktelse. Den forstørrer ved kjærlighet.

I paktstilhørighet styrker vi hverandre i Frelserens kjærlighet, og derved blir vi mer glad i Gud og hverandre. Dette skjer delvis fordi paktstilhørighet “søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde” (1 Korinterbrev 13:5). Paktstilhørighet “gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet” (1 Korinterbrev 13:6). Paktstilhørighet er å komme og se ansikt til ansikt og kjenne slik vi er kjent (se 1 Korinterbrev 13:12). Vår trofasthet mot pakten er standhaftig og urokkelig (se Mosiah 5:15; Alma 1:25).

Paktstilhørighet er å håpe alt, tåle meget og håpe “å bli i stand til å utholde alt” (se 13. trosartikkel; se også 1 Korinterbrev 13:7; Moroni 7:45). Paktstilhørighet er å beholde troen. Det er ikke å gi opp overfor oss selv, hverandre eller Gud.

Paktstilhørighet er å glede seg sammen med dem som gleder seg, og å fryde seg med dem som har grunn til å fryde seg, og stå som vitner om Guds milde barmhjertighet og daglige mirakler “til alle tider og i alle ting og på alle steder” (se Mosiah 18:8–9).

Å tilhøre Gud og hverandre i paktstilhørighet er å smile på uventede steder, fordi vi ser med øyne som ser og hører med ører som hører. Han forandrer oss og våre relasjoner ‒ herunder vårt paktsekteskap ‒ slik at vi blir mer helliggjort og guddommelige.

I et ekteskapskurs rakte en gift elev opp hånden og sa til læreren: “Unnskyld meg, men du sier alltid at ekteskap er vanskelig. Det er ikke ekteskapet, men livet som er vanskelig, og ekteskapet, med dets opp- og nedturer, kan være en velsignelse hvor vi opplever livets gleder og utfordringer sammen.”

Selv om evig ekteskap er vårt ideal, kan utroskap, overgrep i enhver form og uoverstigelige uoverensstemmelser nødvendiggjøre umiddelbare beskyttende tiltak eller separasjon og muligens skilsmisse. Vi vet at pakter bare blir bindende og evige ved de berørte partenes felles samtykke, og når de bekreftes av en barmhjertig himmelsk tilkjennegivelse av Den hellige ånd, som Skriftene beskriver som “Forjettelsens Hellige ånd” (Lære og pakter 88:3).

Det finnes trøst, fred og håp i Herrens forsikring om at verdige personer vil motta alle lovede velsignelser.4 Det er en del av hans løfte om å styrke hver enkelt av oss i sin kjærlighet, på sin måte og i sin egen beleilige tid (se Lære og pakter 88:68).

“Slik tjeneste fungerer”

Da jeg var ung biskop, lærte en opplevelse i menigheten meg om paktstilhørighet slik den tilkjennegis når vi styrker hverandre i Frelserens kjærlighet. Familiene til Hans og Fay Ritter og Larry og Tina O’Connor, sammen med andre fantastiske familier i menigheten, utførte stadig omsorgstjeneste for andre og var elsket av alle.

En dag spurte stavspresidenten om jeg ville se hvordan det gikk med familien Ritter. Da jeg kom hjem til dem, la jeg merke til at det var søkk i gulvet noen steder, og jeg så en godt brukt kjele.

“Biskop, det har seg slik,” sa bror Ritter. “Vi hadde en lekkasje i varmtvannsberederen, og vann sivet gjennom gulvet. Det kom termitter. Derfor er det noe søkk i gulvet. Vi måtte slå av varmtvannsberederen, og det er derfor vi varmer vann i en kjele.”

Bror og søster Ritter gikk med på å la meg snakke med menighetsrådet om situasjonen deres. Menighetsrådet var fantastisk. Medlemmene kjente noen som kunne hjelpe med gulv eller vegger eller tepper eller husholdningsapparater. Frivillige kom og hjalp til på utallige generøse måter. Blant dem var Larry O’Connor, en dyktig byggmester som ofte kom til familien Ritters hus.

Bilde
man fixing water heater

Larrys hustru Tina husket at Larry og andre quorumsmedlemmer noen ganger pleide å komme hjem til familien Ritter på fredag og bli der hele natten. “En lørdag morgen kom jeg med frokost til dem,” sa hun. “Der kom Larry ut fra et bad med rørleggerverktøy i hendene.”

Tina la til at det var av menn som Hans Ritter og andre “at mannen min lærte å bli en mann ‒ vennlig, omtenksom og mild. Da min Larry virket sammen med slike gode menn, blant annet i barnestuen, ble han en enda mer fantastisk ektemann og far.”

Vi frydet oss da huset var ferdig.

Hans og Fay Ritter har vært døde en stund, men jeg snakket nylig med to av sønnene deres, Ben og Stephen. De husker at andres stillferdige tjeneste opprettholdt verdigheten til deres far, som arbeidet utrettelig for å ta seg av familien sin.

På en menighetsaktivitet ikke lenge etter at familien Ritters hjem var ferdig, fikk Larry og Tina O’Connor en nødmelding om at huset deres sto i brann. De skyndte seg hjem, og overalt fikk de se knuste vinduer (for å lufte ut røyk) og gjennomhullede vegger (for å se etter skjulte flammer).

“Vi ble knust,” sa Tina. Men så kom menigheten.

“Alle bidro,” sa Tina og Larry. “Hele menigheten kom sammen i kjærlighet. Vi var der som en familie.”

Og hvem var blant de første til å komme og de siste til å dra da familien O’Connors hjem ble gjenoppbygd? Jo, Hans og Fay Ritter og familien.

Ben og Stephen er beskjedne, men husker at familien dro for å hjelpe familien O’Connor. “Vi var alle der sammen,” sa de. “Det er slik tjeneste fungerer. Vi tar vare på hverandre, noen ganger ved å hjelpe andre, og noen ganger ved å la andre hjelpe oss.”

For meg kan det være en vidunderlig, effektiv og harmonisk sirkel idet vi styrker hverandre i Frelserens kjærlighet. Familien O’Connor hjelper familien Ritter, og familien Ritter hjelper familien O’Connor, samtidig som et samfunn av siste-dagers-hellige bygges opp. Daglig og på utallige måter trenger vi, og kan gi hverandre, kjærlig tjeneste og støtte på små, enkle, effektive og livsendrende måter.

Og slik opplever vi et dobbelt brød- og fisk-mirakel: Et samfunn av hellige kan for det første komme sammen i et storartet, uselvisk fellesskap for å dekke et dramatisk behov. For det annet kan et samfunn av hellige knyttes sammen i kjærlighet ved daglig og kjærlig omsorgstjeneste i mange uanselige situasjoner ‒ som i en familie, gren, menighet eller lokalsamfunn gjennom mange år – uavhengig av noe dramatisk behov.

Styrket i Frelserens kjærlighet

Bilde
still shot from Bible videos

Alt dette bringer oss tilbake dit vi begynte – det første og andre store bud og oppfordringen om å bli styrket og styrke hverandre i Herrens kjærlighet.

President Russell M. Nelson har så sterkt sagt: “Vårt budskap til verden er enkelt og oppriktig: Vi oppfordrer alle Guds barn på begge sider av sløret til å komme til sin Frelser, motta det hellige tempels velsignelser, nyte varig glede og kvalifisere seg til evig liv.”5

Når vi nyter Kristi ord (se 2 Nephi 32:3) og setter Gud først (se Matteus 6:33), styrker og velsigner Herren alle aspekter av vårt liv. Det finnes guddommelig harmoni og gjenklang i paktstilhørighet når vi blir styrket i Herrens kjærlighet, og når vi styrker hverandre i ham.

Apostelen Paulus’ ord gjentar harmonien i våre pakter og vår Herre Jesu Kristi forsoning:

“Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd?

For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt,

verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre” (Romerne 8:35, 38‒39).

Slik er også mitt høytidelige vitnesbyrd.

Jeg vitner om Gud vår himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus. De kjenner oss bedre og elsker oss høyere enn vi kjenner eller elsker oss selv. Vi kan sette vår lit til Herren av hele vårt hjerte, og trenger ikke stole på vår egen forstand (se Salomos ordspråk 3:5).

I 159 Herrens hus i 43 land kan vi bli styrket i Herren ved våre pakter og Jesu Kristi forsoning.

Vi er velsignet ved prestedømmets myndighet og kontinuerlig profetisk åpenbaring fra profeten Joseph Smith til vår kjære president Nelson i dag. De siste dagers hendelser har gjort meg enda mer sikker på, og ydmyk på grunn av, virkeligheten av gjengitte læresetninger, nøkler, ordinanser og pakter i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, idet “Herrens rike … enda en gang er opprettet på jorden for å forberede Messias’ annet komme”.6

Mormons bok: Et annet testamente om Jesus Kristus og alle de hellige skrifter er Guds ord.

Måtte vi alle bli bedre kjent med vår Frelser og bli mer lik ham idet vi blir styrket i Herren og idet vi styrker hverandre i ham og hans kjærlighet.

Noter

  1. Brev fra Det første presidentskap, 2. april 2018.

  2. “La den gå”, Frost (2013).

  3. Forkynn mitt evangelium – En veiledning i misjonærarbeidet (2005), 39.

  4. Se Håndbok 2: Kirkens administrasjon (2010), 1.3.3.

  5. Russell M. Nelson, “La oss stevne frem”, Liahona, mai 2018, 118–19.

  6. Innledningen til Mormons bok.