Der det er hjerterom er det alltid husrom

Jeg ønsker å hedre mine forfedre for den arv de har skjenket meg og vise min takknemlighet ved å skrive om hva deres valg førte til.

Det hele begynte med mine oldeforeldre Hans Jørgen Halvorsen og Berthine Anette Bensen. De ble medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i Tønsberg omtrent 1880.

Mamma snakket alltid om sin bestemor med respekt og hun fortalte at hun holdt hjemmet sitt åpent for andre som måtte trenge hjelp. Der det er hjerterom – er det alltid husrom, var min oldemor Berthine sitt valgspråk.

Deres eldste sønn, Balthazar Halvorsen som ble min bestefar, ble adri medlem av Kirken, men det ble derimot min bestemor (hans kone) Josefine Marie Christensen. Hun var et trofast medlem av kirken i 44 år intill hun døde I 1948. Hun ble høyt respektert av familie og venner for sin integritet og personlige religiøse livsførsel.

Balthazar og Josefine fikk to døtre: Thordis Marie og Bergliot Louise. Misjonærene vanket i min mor, Thordis Marie Halvorsen, sitt barndomshjem. Min tante Bergliot var låghalt da hun var liten. Bestemor sendte bud på misjonærene som kom og salvet min tante. Dette skjedde da hun var fire år gammel.

Senere, da hun var voksen, spurte tante Bergliot min mamma om hvilket ben hun hadde vært låghalt på. Hun visste det ikke selv. Det var ingen forskjell lenger. Min tante ble desverre aldri medlem av Kirken, men jeg opplevde henne som et meget rettferdig og godt menneske og var veldig glad i henne.

Min mor ble derimot medlem av Kirken. Noe av det jeg husker best var alle de spesielle stundene vi hadde sammen når vi satt på kista foran ovnen og pratet om evangeliet. Dette ble noen av de mest dyrebare minnene fra min barndom. Det var her på kista jeg også fikk høre om mine forfedre. Også pappa likte å fortelle om familien sin. Dette ble viktige nøkler for meg framover. Disse samtalene ble siden grunnlaget for min genealogiske forskning. Mamma hadde en stor tro på evangeliets gjengitte sannhet. Hun fortalte stadig trosfremmende historier til oss barn.

Hun fortalte at hun en gang hadde fått problemer med synet og oppsøkte gamle øyenlege Tønjum i Tønsberg. Han var kjent for å være en erfaren og god øyenlege. Han sa til mamma at hun måtte øyeblikkelig legges inn på sykehuset, ellers ville hun miste synet. Mamma ba om utsettelse til dagen etter, noe hun motstridende fikk.

Hun gikk deretter opp til misjonærene som salvet henne. Deretter gikk hun tilbake til øyenlege Tønjum og ba ham om å undersøke øynene hennes igjen. Han ble helt forferdet. Han sa han aldri hadde opplevd noe lignenede I hele sin lange praksis. Han kunne ikke forstå det. Dette gjentok han igjen og igjen. Mamma var bra! Det var ikke noe i veien med øynene hennes lenger.

Mine to søstre og jeg ble døpt inn i Kirken som barn. La meg legge til at jeg har verdens beste søstre, samt en enestående bror. Mine søsken har alltid støttet og hjulpet meg i vanskelige situasjoner. Mamma ønsket at vi skulle gå i kirken. Hennes kjærlighet til evangeliet klarte hun å overføre til meg. Jeg takker for den store arv hun har gitt meg.

Da jeg var et lite barn og fikk høre om Jesus, husker jeg at jeg tenkte i mitt stille sinn at hvis jeg var der – på den tid da Jesus ble korsfestet – skulle jeg ha fulgt ham. Lite ante jeg og lite forstod jeg hvilken vidunderlige arv som skulle bli meg til del.

Jeg husker jeg alltid ble mottatt med kjærlighet når jeg kom til kirken som barn. Det var et godt sted å være.

Da jeg ble ungdom måtte jeg selv finne ut om Kirken var sann. En dag begynte jeg å diskutere med noen mennesker fra et annet kirkesamfunn. Etterhvert som de prøvde å overbevise meg om sin tro ble jeg mer og mer klar over at jeg måtte finne ut om min kirke virkelig var sann.

Jeg gikk derfor til misjonærene og ba dem om å undervise meg på samme måte som de underviser dem som undersøker Kirken. Jeg ba og fastet og leste i Skriftene, og etterhvert fikk jeg et personlig vitnesbyrd om at Joseph Smith var en profet og at Mormons bok var sann. Ja, hele evangeliet var sant. Denne kunnskapen har gitt meg stor glede i mitt liv. Og min tro har bare økt ettersom årene har gått.

Mine fem barn ble også etterhvert medlemmer av Kirken. Vi er altså fem generasjoner medlemmer. Jeg er uendelig takknemlig for mine trofaste og tapre forfedre, og for den åndelige arv de har gitt meg – en gave som ikke kan kjøpes for penger.