Unge voksne
Nye medlemmer: Det er her du hører hjemme
Forsøker du å leve opp til feil forventninger?
Hvordan presenterer du deg selv når du møter noen? Hva er det som er viktig for din identitet? Jeg heter Brian og jeg tilhører Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Men jeg har ikke alltid følt denne tilhørigheten.
Jeg ble medlem av Kirken det første året på universitetet. Det virket som om det bare var noen øyeblikk etter dåpen min at velmenende medlemmer begynte å spørre: “Skal du reise på misjon?” Å reise på misjon var noe jeg ennå ikke hadde tenkt alvorlig igjennom, men jeg følte at det forventede svaret var: Ja.
Er jeg god nok?
Litt over et år etter at jeg ble medlem av Kirken, mottok jeg mitt misjonskall til England og dro, ivrig etter å undervise. I løpet av noen få dager innså jeg imidlertid at jeg hadde stor hjemlengsel. Jeg var ikke forberedt på å tjene en heltidsmisjon.
Da jeg fortalte misjonspresidenten om mine følelser, følte han seg inspirert til å synge “Det er solskinn i min sjel i dag” (Salmer, nr. 177) over telefonen. Det virket litt rart på meg, men det fylte meg med følelser av lys og varme.
Likevel befant jeg meg en uke senere på et fly på vei hjem. Jeg kjempet med følelsene mine hele flyturen hjem. Jeg følte meg overveldet av bekymring over hva andre ville synes om mine valg. Jeg var sint på meg selv fordi jeg ikke tjente i to fulle år – tross alt hadde jeg reist fra venner og familie og utsatt skolegang for å reise på misjon. Jeg hadde gjennomgått stor hjertesorg, og nå føltes det som om min himmelske Fader hadde forlatt meg i nødens stund. Jeg undret til og med på om jeg fremdeles hørte til i Kirken, fordi jeg ikke hadde levd opp til enhver forventning.
Kom som du er
En uke etter hjemkomsten inviterte min beste venns familie meg hjem til seg for å se et generalkonferansemøte. Det var det siste jeg ville. Men jeg dro.
Halvveis gjennom møtet gikk eldste Jeffrey R. Holland til talerstolen og sa: “Det er solskinn i min sjel i dag” – det samme som misjonspresidenten min uventet hadde sunget to uker tidligere. Ånden hvisket: “Dette er Kirken der du hører hjemme i.” Hele perspektivet mitt endret seg i løpet av de neste 15 minuttene.
Det er lett å føle at man ikke hører hjemme, når vi føler at vi kommer til kort og ikke har levd opp til hverandres forventninger. Vi kommer alle til kort (se Romerbrevet 3:23). Og ja, Gud sier at det fremdeles er rom for hver enkelt av oss i hans Kirke (se 1 Korinterbrev 12:20–23).
I konferansetalen underviste eldste Holland oss: “‘Kom som du er,’ sier en kjærlig far til hver av oss, men han legger til: ‘Ikke planlegg å forbli som du er’” (“Sanger som synges og ikke synges”, Liahona, mai 2017, 51). Gud ønsker oss her uansett hvem vi er eller hva vi har gjort, fordi det gir ham mulighet til hjelpe oss å endre oss til hvem vi vil bli (se 3 Nephi 18:22).
Før jeg hørte eldste Hollands tale, trodde jeg at å tilhøre betyr å leve opp til enhver forventning. Nå forstår jeg at Herrens kirke ikke er for de fullkomne, men for å fullkommengjøre de som ikke er det. Og når du prøver å følge ham, så hører du til i Hans kirke.