2. Frelsesplanen

2.4. Før vi ble født på jorden, levde vi sammen med vår himmelske Fader som hans åndebarn. I denne førjordiske tilværelse deltok vi i et råd sammen med vår himmelske Faders andre åndebarn. Under dette rådet presenterte vår himmelske Fader sin plan, og den førjordiske Jesus Kristus sluttet en pakt om å bli Frelseren.

2.5. Vi brukte vår handlefrihet til å følge vår himmelske Faders plan. De som fulgte vår himmelske Fader og Jesus Kristus, fikk lov til å komme til jorden for å oppleve jordelivet og utvikle seg mot evig liv. Lucifer, en annen av Guds åndesønner, gjorde opprør mot planen. Han ble Satan, og han og hans tilhengere ble kastet ut fra himmelen og nektet privilegiene det er å få et fysisk legeme og gjennomgå jordelivets erfaringer.

Beslektede henvisninger: Jeremia 1:4–5; Hebreerne 12:9; 2 Nephi 2:27; 3 Nephi 11:10–11

2.6. Jesus Kristus skapte himlene og jorden under Faderens ledelse. Jordens skapelse var helt avgjørende for Guds plan. Den ga oss et sted hvor vi kunne motta et fysisk legeme, bli prøvet og utvikle guddommelige egenskaper.

2.7. Adam var det første mennesket som ble skapt på jorden. Gud skapte Adam og Eva i sitt eget bilde. Alle mennesker – menn og kvinner – er skapt i Guds bilde. Kjønn er en grunnleggende del av enkeltmenneskets førjordiske, jordiske og evige identitet og hensikt.

2.8. I Edens have forenet Gud Adam og Eva i ekteskap. Mens Adam og Eva var i haven, var de fortsatt i Guds nærhet og kunne ha levd evig. De levde i uskyld, og Gud dekket deres behov.

2.9. Gud ga Adam og Eva deres handlefrihet mens de var i Edens have. Han befalte dem at de ikke skulle spise av den forbudte frukt – frukten av treet til kunnskap om godt og ondt. Ved å adlyde dette budet kunne de bli værende i haven. Adam og Eva forsto imidlertid ikke ennå at hvis de ble værende i haven, kunne de ikke utvikle seg ved å oppleve motsetninger i jordelivet. De kunne ikke kjenne glede, siden de ikke kunne oppleve sorg og smerte. De kunne dessuten ikke få barn.

2.10. Satan fristet Adam og Eva til å spise av den forbudte frukten, og de valgte å gjøre det. På grunn av dette valget ble de kastet ut fra Guds nærhet og ble falne og dødelige. Adam og Evas overtredelse og forandringene de opplevde på grunn av den, herunder åndelig og fysisk død, kalles fallet. Åndelig død er adskillelse fra Gud. Fysisk død er adskillelse av ånden fra det jordiske legemet.

2.11. Fallet er en grunnleggende del av vår himmelske Faders frelsesplan. Som følge av fallet kunne Adam og Eva få barn. De og deres etterkommere kunne oppleve glede og sorg, skjelne godt fra ondt og utvikle seg.

2.12. Som etterkommere av Adam og Eva arver vi en fallen tilstand i jordelivet. Vi er adskilt fra Guds nærhet og underlagt fysisk død. Vi blir også prøvet som følge av jordelivets vanskeligheter og Satans fristelser. Selv om vi ikke er ansvarlige for Adam og Evas overtredelse, er vi ansvarlige for våre egne synder. På grunn av Jesu Kristi forsoning kan vi overvinne de negative virkningene av fallet, få tilgivelse for våre synder og til slutt oppleve en fylde av glede.

Beslektede henvisninger: 1 Mosebok 1:28; Mosiah 3:19; Alma 34:9–10

Beslektet emne: Jesu Kristi forsoning

2.13. Jordelivet er en tid for læring, der vi beviser at vi vil bruke vår handlefrihet til å gjøre alt det Herren har befalt, og forberede oss til evig liv ved å utvikle guddommelige egenskaper. Vi gjør dette når vi utøver tro på Jesus Kristus og hans forsoning, omvender oss, mottar frelsende ordinanser og pakter som dåp og bekreftelse, og trofast holder ut til enden av vårt liv på jorden ifølge Jesu Kristi eksempel.

2.14. I jordelivet er vår ånd forenet med vårt fysiske legeme, noe som gir oss muligheter til å vokse og utvikle oss på måter som ikke var mulig i det førjordiske liv. Fordi vår himmelske Fader har et fysisk følbart legeme av kjøtt og ben, er vårt legeme nødvendig for at vi skal utvikle oss og bli ham lik. Vårt legeme er hellig, og skulle respekteres som en gave fra vår himmelske Fader.

Beslektede henvisninger: Josvas bok 24:15; Matteus 22:36–39; Johannes 14:15; 2 Nephi 2:27; 3 Nephi 12:48; Moroni 7:45, 47–48; Lære og pakter 130:22–23

Beslektede emner: Guddommen; Jesu Kristi forsoning; Ordinanser og pakter; Bud

2.15. Når vi dør, går vår ånd inn i åndeverdenen for å vente på oppstandelsen. De rettferdiges ånder blir mottatt i en tilstand av lykke som kalles paradis. De som dør uten kunnskap om sannheten, og de som er ulydige i jordelivet, kommer til et midlertidig sted i den etterjordiske verden som kalles åndenes fengsel.

2.16. Alle vil til slutt få anledning til å lære evangeliets prinsipper og motta dets ordinanser og pakter. Mange av de trofaste vil forkynne evangeliet for dem som er i åndenes fengsel. De som velger å motta evangeliet, omvende seg og ta imot de frelsende ordinanser som blir utført for dem i templer, vil bo i paradis frem til oppstandelsen.

2.17. Oppstandelsen er gjenforeningen av vår ånd med vårt fullkommengjorte fysiske legeme av kjøtt og ben. Etter oppstandelsen vil vi være udødelige – ånden og kroppen vil aldri mer bli adskilt. Alle mennesker som er født på jorden, vil stå opp fra de døde fordi Jesus Kristus overvant den fysiske død. De rettferdige vil oppstå fra de døde før de ugudelige, og vil komme frem i den første oppstandelse.

2.18. Den endelige dom vil finne sted etter oppstandelsen. Jesus Kristus vil dømme hver enkelt for å bestemme hvilken herlighet han eller hun skal motta i evigheten. Denne dommen vil bygge på den enkeltes ønsker og lydighet mot Guds bud.

2.19. Det er tre herlighetsriker: Det celestiale rike, Det terrestriale rike og Det telestiale rike. De som er tapre i vitnesbyrdet om Jesus og lydige mot evangeliets prinsipper, vil bo i Det celestiale rike i Gud Faderens og hans Sønn, Jesu Kristi nærhet sammen med sine rettferdige familiemedlemmer.

Beslektede henvisninger: Lukas 24:36–39; Johannes 17:3; Lære og pakter 131:1–4

Beslektede emner: Jesu Kristi forsoning; Ordinanser og pakter