“Kapitel 61: Mormonbataljonen: juni 1846–juli 1847,” Historier fra Lære og Pakter (2002), 218–22
“Kapitel 61,” Historier fra Lære og Pakter, 218–22
Kapitel 61
Mormonbataljonen
(juni 1846–juli 1847)
De hellige var ved Council Bluffs. En kaptein i De forente staters hær kom for å snakke med Brigham Young. Han het kaptein Allen.
Kaptein Allen sa at De forente staters president ønsket 500 menn til hæren. Brigham Young sa at de hellige ville gjøre som presidenten ønsket.
Kaptein Allen talte til mennene, og 500 av dem sluttet seg til hæren. De ble kalt Mormonbataljonen. Noen ganger blir medlemmer av Kirken kalt mormoner fordi de tror på Mormons bok.
Brigham Young ba mennene om å være hærens beste soldater. De skulle ta med seg Bibelen og Mormons bok. De måtte være velstelte, rene og høflige. De skulle ikke banne eller spille kort. Brigham Young ba mennene adlyde Guds bud. Da behøvde de ikke drepe noen.
Mormonbataljonen dro sammen med kaptein Allen. De hellige var bedrøvet over å se dem dra. De hellige trengte alle mennene til hjelp på reisen vestover. De ønsket ikke at mennene skulle dra avgårde for å være med i krig. Men de visste at soldatene ville få betaling. Pengene ville hjelpe de hellige.
Mormonbataljonen dro sydover. Noen av soldatenes familier dro sammen med mormonbataljonen. Ferden var veldig hard. De måtte gå hele veien.
Veiene var veldig dårlige. Noen ganger satte vognene seg fast i den dype sanden. Det var ikke noe vann å drikke. Det var ingen trær slik at mennene kunne hvile i skyggen. Noen ble syke. Bare de syke fikk sitte i vognene.
Kaptein Allen bestemte at de syke soldatene og kvinnene og barna skulle bli igjen i Colorado. De bodde i en by kalt Pueblo. Soldatene fikk betaling for å være med i hæren. Noen av de syke soldatene sendte penger til sine familier i Council Bluffs. De sendte penger til de fattige i Nauvoo og til misjonærene.
Soldatene i bataljonen fortsatte å marsjere. Noen ganger visste de ikke hvor de var. De måtte grave i sanden for å finne vann. Vannet smakte vondt. Soldatene hadde ikke nok mat. Det fantes ikke noe ved å lage bål av. Mennene måtte brenne ugress.
Soldatene møtte indianere og andre mennesker som hadde mat. Soldatene hadde ikke penger til å kjøpe mat for. De ga indianerne noen av klæme sine. Indianerne ga soldatene litt mat.
Mormonbataljonen dro vestover. De kom til noen svært bratte fjell. Mennene måtte feste tau til vognene og dra dem oppover fjellene. Så slapp de vognene ned på den andre siden.
En dag så soldatene noen okser. Oksene gikk til angrep på soldatene. Soldatene sloss med oksene. Til slutt klarte de å jage dem bort. En mann ble såret. Han kunne ikke gå på lenge.
Til slutt kom Mormonbataljonen til Stillehavet. Det var 29. januar 1847. Mennene var veldig trette. Klære deres var fillete. De var glad for at den lange marsjen var over.
Soldatene fikk betaling fordi de hadde vært med i hæren. De trengte ikke være med i hæren mer. De kunne dra hjem til sine familier.
Noen av mennene ble igjen i California. De fleste av dem dro til Klippefjellene for å være sammen med de andre hellige som hadde kommet dit fra Council Bluffs.