Rase og prestedømmet

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ble gjenopprettet midt i en svært omstridt rasekultur der de hvite var gitt store privilegier. I 1790 begrenset den amerikanske Kongressen statsborgerskap til “frie hvite personer”.⁵ I løpet av det neste halve århundret splittet rasespørsmålet landet – mens slavearbeid var lovlig i de mer landbrukspregede Sørstatene, ble det til slutt forbudt i de mer urbaniserte Nordstatene. Likevel var rasediskriminering utbredt både i Nord- og Sørstatene, og mange delstater innførte lover som forbød ekteskap mellom forskjellige raser.⁶ I 1857 erklærte USAs høyesterett at svarte ikke hadde “noen rettighet som den hvite mann er forpliktet til å respektere”.⁷ En generasjon etter at borgerkrigen (1861–65) førte til at slaveriet ble avskaffet i USA, fastslo USAs Høyesterett at “adskilte, men like” fasiliteter for svarte og hvite var i samsvar med grunnloven, en beslutning som legaliserte en rekke offentlige barrierer basert på hudfarge inntil domstolen opphevet sin egen beslutning i 1954.⁸ Ikke før i 1967 opphevet retten lover som forbød ekteskap mellom forskjellige raser.

I 1850 opprettet den amerikanske Kongressen Utah-territoriet, og USAs president utnevnte Brigham Young til stillingen som territoriets guvernør. Sørstatsfolk som hadde konvertert til Kirken og flyttet til Utah med slavene sine, stilte spørsmål om slaveriets rettsstilling i territoriet. I to taler til Utah-territoriets lovgivende forsamling i januar og februar 1852, bekjentgjorde Brigham Young retningslinjer som hindret menn av svart afrikansk avstamning i å bli ordinert til prestedømmet. Samtidig sa president Young at svarte medlemmer av Kirken en gang i fremtiden ville “ha [alle] disse og flere privilegier” som andre medlemmer hadde.⁹

Begrunnelsen for denne restriksjonen gjenspeilte de utbredte oppfatningene om rasemessig mindreverdighet som hadde blitt brukt til å argumentere for legalisering av svart “trelldom” i Utah-territoriet.¹⁰ Ifølge ett syn, som hadde blitt utbredt i USA i hvert fall siden 1730-tallet, hadde de svarte samme avstamning som Kain i Bibelen, som drepte sin bror Abel.¹¹ De som støttet dette synet, trodde at Guds “forbannelse” over Kain var merket i form av mørk hud. De svartes trelldom ble noen ganger regnet som en forbannelse nummer to som ble gitt Noahs barnebarn Kanaan som følge av hans taktløshet mot sin far.¹² Selv om slaveri ikke var en betydelig faktor i Utahs økonomi, og snart ble avskaffet, fortsatte restriksjonen mot ordinasjon til prestedømmet.

Selv etter 1852 var det fortsatt minst to svarte mormoner som hadde prestedømmet. Da en av disse mennene, Elijah Abel, ønsket å motta sin tempelbegavelse i 1879, ble anmodningen avslått. Jane Manning James, et trofast svart medlem som krysset slettene og bodde i Salt Lake City til sin død i 1908, ba også om å få komme inn i tempelet. Hun fikk lov til å utføre dåp for de døde for sine forfedre, men fikk ikke lov til å delta i andre ordinanser.¹³ Kains forbannelse ble ofte fremsatt som begrunnelse for restriksjonene med hensyn til prestedømmet og tempelet. Rundt århundreskiftet begynte en annen forklaring å få alminnelig utbredelse. Det ble hevdet at svarte hadde vært mindre tapre i foruttilværelsens kamp mot Lucifer, og at de derfor ble nektet prestedømmet og tempelets velsignelser.¹⁴

På slutten av 1940- og 1950-tallet ble raseintegrering stadig mer vanlig i det amerikanske samfunn. Kirkens president David O. McKay understreket at restriksjonen bare gjaldt for menn av svart afrikansk avstamning. Kirken hadde alltid latt innbyggere på Stillehavsøyene motta prestedømmet, og president McKay forklarte at svarte fijianere og australske aboriginer også kunne ordineres til prestedømmet, og innledet misjonærarbeid blant dem. I Sør-Afrika opphevet president McKay en tidligere retningslinje som krevde at potensielle prestedømsbærere måtte spore sin slektslinje ut av Afrika.¹⁵

Men på grunn av den lange tradisjonen med å nekte menn av svart afrikansk avstamning prestedømmet, mente Kirkens ledere at en åpenbaring fra Gud var nødvendig for å endre retningslinjene, og de gjorde kontinuerlige anstrengelser for å forstå hva som burde gjøres. Etter å ha bedt om veiledning, følte ikke president McKay seg tilskyndet til å oppheve forbudet.¹⁶

Etter hvert som Kirken vokste over hele verden, syntes dens overordnede mål om å “gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler”¹⁷, stadig mer uforenelig med restriksjonene med hensyn til prestedømmet og tempelet. Mormons bok erklærte at evangeliets budskap om frelse skulle gå ut til “alle nasjoner, stammer, tungemål og folk”.¹⁸ Selv om det ikke var noen begrensninger på hvem Herren inviterte til å “ta del i hans godhet” ved dåp,¹⁹ skapte restriksjonene med hensyn til prestedømmet og tempelet betydelige hindringer, noe som ble stadig tydeligere etter hvert som Kirken spredte seg over hele verden til steder med en mangfoldig og blandet rasemessig arv.

Brasil bød på særlig mange utfordringer. I motsetning til USA og Sør-Afrika, hvor rettslig og faktisk rasisme førte til dypt segregerte samfunn, var Brasil stolt av sin åpne, integrerte og blandede rasemessige arv. I 1975 bekjentgjorde Kirken at et tempel skulle oppføres i São Paulo i Brasil. Mens tempelet ble oppført, møtte Kirkens autoriteter trofaste mormoner av svart og blandet avstamning som hadde bidratt økonomisk og på andre måter til byggingen av São Paulo tempel, en helligdom de var klar over at de ikke ville få komme inn i når den sto ferdig. Deres ofre, så vel som dåp av tusenvis av nigerianere og ghanesere på 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet, gjorde inntrykk på Kirkens ledere.²⁰

Kirkens ledere grunnet på løfter som ble gitt av profeter som Brigham Young, om at svarte medlemmer en dag ville motta prestedømmets og tempelets velsignelser. I juni 1978, etter å ha “tilbragt mange timer i [Salt Lake tempels] øverste sal i bønn og påkallelse om guddommelig veiledning”, fikk Kirkens president Spencer W. Kimball, hans rådgivere i Det første presidentskap og medlemmene av De tolv apostlers quorum en åpenbaring. “Han har hørt våre bønner, og ved åpenbaring har han bekreftet at den lenge bebudede dag nå er kommet“, bekjentgjorde Det første presidentskap 8. juni. Det første presidentskap sa at de var “oppmerksom på de løfter som er gitt av Kirkens profeter og presidenter som er gått forut” om at “alle våre brødre som er verdige, [kan] motta prestedømmet”.²¹ Åpenbaringen opphevet restriksjonen med hensyn til ordinasjon til prestedømmet. Den gjorde også tempelets velsignelser tilgjengelig for alle verdige siste dagers hellige, menn og kvinner. Det første presidentskaps uttalelse om åpenbaringen ble kanonisert i Lære og pakter som Offisiell erklæring 2.

Denne “åpenbaringen om prestedømmet”, slik den er allment kjent i Kirken, var en epokegjørende åpenbaring og en historisk begivenhet. De som var tilstede den gangen, beskrev det med ærbødighet. Gordon B. Hinckley, som da var medlem av De tolvs quorum, husket det slik: “Det var en hellig og fredfull atmosfære i rommet. På meg virket det som om det ble åpnet en kanal mellom den himmelske trone og den knelende, bedende Guds profet som ble ledsaget av sine brødre… Ved Den hellige ånds kraft kjente hver enkelt i denne kretsen det samme… Ingen av oss som var tilstede ved denne anledningen, ble noen gang helt den samme igjen etter dette. Heller ikke har Kirken vært helt den samme”.²²

Reaksjonen over hele verden var overveldende positiv blant Kirkens medlemmer av alle raser. Mange siste dagers hellige gråt av glede over nyheten. Noen sa at de følte en samlet byrde ble løftet fra deres skuldre. Kirken begynte umiddelbart å ordinere menn av afrikansk avstamning til prestedømmet, og svarte menn og kvinner kom inn i templer over hele verden. Kort tid etter åpenbaringen talte eldste Bruce R. McConkie, en apostel, om nytt lys og ny kunnskap som hadde visket ut en tidligere “begrenset forståelse”.²³

Kirken i dag tar avstand fra teorier som tidligere har blitt fremsatt om at svart hud er et tegn på guddommelig unåde eller forbannelse, eller at den gjenspeiler urettferdige handlinger i et førjordisk liv, at ekteskap mellom forskjellige raser er en synd, eller at svarte eller personer av enhver annen rase eller etnisk bakgrunn, på noe som helst vis er mindreverdige. Kirkens ledere i dag fordømmer utvetydig all rasisme, både før og nå, i en hvilken som helst form.²⁴

Siden den dagen i 1978 har Kirken sett fremover, mens medlemskapet blant afrikanere, afroamerikanere og andre av afrikansk avstamning har fortsatt å vokse raskt. Selv om Kirkens opptegnelser for enkeltmedlemmer ikke tilkjennegir en persons rase eller etnisitet, er antall medlemmer av Kirken av afrikansk avstamning nå oppe i flere hundre tusen.

Kirken erklærer at frelse ved Jesus Kristus er tilgjengelig for hele den menneskelige familie på de betingelser som Gud har foreskrevet. Den bekrefter at Gud ikke “gjør forskjell på folk”²⁵, og erklærer ettertrykkelig at enhver som er rettferdig – uavhengig av rase – er begunstiget av ham. Kirkens lære med hensyn til Guds barn er illustrert ved et vers i Nephis annen bok: “[Herren] viser ingen bort som kommer til ham, hverken sort eller hvit, trell eller fri, mann eller kvinne… alle er like for Gud, både jøde og hedning“.²⁶