De åndelige gaver helbredelse, tungemålsgaven, profeti og det å kunne skjelne ånder

«Hva er tegnet på de sykes helbredelse? Håndspåleggelse er det tegn eller den metode som ble foreskrevet av Jakob, og den fremgangsmåte de hellige i fordums tid benyttet seg av slik Herren befalte. Vi kan ikke motta velsignelsen ved å følge noen annen fremgangsmåte enn den vei som er foreskrevet av Herren [se Jakobs brev 5:14-15].»³

I juli 1839, da de hellige nylig hadde flyttet til Commerce, Illinois, og det var mye sykdom blant dem, skrev Joseph Smith: «Det begynte å bli mye sykdom blant brødrene, så vel som blant stedets innbyggere. Derfor gikk mye av den og den påfølgende uken med til å besøke de syke og salve dem. Noen hadde tilstrekkelig tro og ble helbredet, mens andre ikke hadde det…

Søndag 28. Det ble holdt møte som vanlig… Jeg talte og formante Kirkens medlemmer til å sette sine hus i orden, til å rense sine kar innvendig og til å komme neste sabbat for å delta i nadverden, slik at vi, ved vår lydighet til ordinansene, kunne vinne frem sammen med Gud i møte med ødeleggeren, og at de syke kunne bli helbredet. Hele denne uken har jeg stort sett tilbragt blant de syke, som generelt sett tiltar i styrke og gjenvinner sin helse.»⁴

«Mange av de rettferdige vil bli offer for sykdom, pest osv. på grunn av kjødets svakhet, men likevel bli frelst i Guds rike. Derfor er det et vanhellig prinsipp å si at den og den har overtrådt fordi de har blitt hjemsøkt av sykdom eller død, for alt kjød er underlagt døden, og Frelseren har sagt: “Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!” [Se Matteus 7:1.]»⁵

Profeten talte på en konferanse av eldster i 1834: «Joseph Smith ga oss så en forklaring av tungemålsgaven, at den var spesielt innstiftet for evangeliets forkynnelse til andre nasjoner og språk, og at den ikke var gitt for Kirkens ledelse.»⁶

«Når det gjelder tungemålsgaven, er alt vi kan si at vi på dette sted har mottatt den på lik linje med dem i fordums tid. Vi ber dere imidlertid være forsiktige så dere ikke blir ført på villspor… Satan vil utvilsomt plage dere mye angående tungemålsgaven om dere ikke er forsiktige. Dere kan ikke holde ham under for tett oppsikt eller be for mye. Måtte Herren gi dere visdom i alle ting.»⁷

«Jeg leste det trettende kapittel i 1. Korinterbrev [på et møte 26. desember 1841] og også en del av det fjortende kapittel og sa at tungemålsgaven var nødvendig i Kirken … Tungemålsgaven ved Den hellige ånds kraft i Kirken skal gagne Guds tjenere så de kan forkynne for de vantro slik det skjedde på pinsedagen.»⁸

«Tungemålsgaven ble gitt for å forkynne blant dem hvis språk ikke blir forstått, slik det skjedde på pinsefestens dag osv., det er ikke nødvendig at tungemålsgaven gis til Kirken spesielt, for enhver som har Den hellige ånd, kan tale om det som er av Gud, både på sitt eget og på et annet språk, for troen kommer ikke gjennom tegn, men ved å høre Guds ord.»⁹

«Vær ikke så nysgjerrige når det gjelder tungetale, og tal ikke i tunger med mindre det er en tilstede som kan oversette, for den egentlige hensikt med tungetale er å tale til utlendinger, og hvis menneskene er svært oppsatt på å vise hvor intelligente de er, kan de tale til dem på deres eget språk. Guds gaver er alle nyttige der hvor de hører hjemme, men hvis de brukes til noe som Gud ikke har tenkt, da vil de vise seg å være til skade, en snare og en forbannelse istedenfor en velsignelse.»¹⁰

«Vi har også hatt brødre og søstre som har hatt en falsk tungemålsgave. De snakket med en mumlende, unaturlig røst, og deres legeme ble fordreid … mens det ikke er noe unaturlig ved Guds ånd.»¹¹

«Tal ikke i tunger uten å forstå det, eller uten at det blir tydet. Djevelen kan tale i tunger, og Satan vil komme med sitt verk. Han kan friste alle grupper og kan snakke både engelsk og hollandsk. La ingen tale i tunger uten at han tyder det, med mindre den som er satt til å presidere, gir sitt samtykke. Da kan han skjelne eller tyde det, eller en annen kan gjøre det.»¹²

«Hvis dere har noe dere vil fortelle, så gjør det på deres eget tungmål. Innlat dere ikke altfor mye på å bruke tungemålsgaven, for ellers vil djevelen benytte seg av den uskyldige og ubesinnede. Dere kan tale i tunger til eget behag, men jeg sier dette som en regel, at hvis noe blir fremsatt ved tungemålsgaven, skal det ikke betraktes som læresetninger.»¹³

«Ingen mann er en Jesu Kristi tjener uten å være en profet. Ingen mann kan bli Jesu Kristi tjener med mindre han har Jesu vitnesbyrd, for det er dette som er profetiens ånd [se Johannes’ åpenbaring 19:10].»¹⁴

«I Johannes’ åpenbaring står det at Jesu vitnesbyrd er profetordets ånd [se Johannes’ åpenbaring 19:10]. Hvis noen mann har Jesu vitnesbyrd, har han ikke da profetiens ånd? Og hvis han har profetiens ånd, vil jeg spørre: Er han ikke en profet? Og hvis han er en profet, vil han ikke da motta åpenbaring? Enhver mann som ikke mottar åpenbaring for seg selv, må bli fordømt, for Jesu vitnesbyrd er profetiens ånd. For Kristus sier be, og du skal få. Og om han får noe, vil jeg spørre: Vil det ikke da være en åpenbaring? Og hvis en mann ikke har Jesu vitnesbyrd eller Guds ånd, tilhører han ikke ham, nemlig Kristus. Og hvis han ikke tilhører ham, må han bli fordømt.»¹⁵

En tilreisende til Nauvoo skrev at Joseph Smith sa følgende under en samtale: «Profeten Joseph [sa at] … for å være en Jesu tjener må en mann vitne om Jesus, og for å vitne om Jesus må en mann ha profetiens ånd, for ifølge Johannes er Jesu vitnesbyrd profetiens ånd.

Hvis en mann hevder å være en Jesu tjener og ikke har profetiens ånd, må han være et falskt vitne, for han besitter ikke den gaven som gjør ham kvalifisert til det embedet, og forskjellen på [Joseph Smith] og denne generasjons prester er at han hevder å være i besittelse av den profetiens ånd som gjør ham kvalifisert til å vitne om Jesus og frelsens evangelium. Prestene fornekter denne ånden, profetiens ånd, som er det eneste som kunne ha gjort dem til sanne vitner om Herren Jesus, og likevel hevder de å være frelsens sanne tjenere.»¹⁶

«Troen kommer ved å høre Guds ord gjennom Guds tjeneres vitnesbyrd, og dette vitnesbyrd er alltid ledsaget av profetiens og åpenbaringens ånd.»¹⁷

I den gjenopprettede kirkens tidlige tid hendte det noen ganger at Kirkens medlemmer, så vel som medlemmer av andre trossamfunn, handlet etter innflytelse fra onde eller falske ånder, i den tro at de handlet under innflytelse av Den hellige ånd. Profeten Joseph Smith sa: «Ting som har skjedd blant oss i det siste, gjør det tvingende nødvendig at jeg sier noe angående de ånder menneskene blir påvirket av.

Det fremgår tydelig av det apostlene skriver [i Det nye testamente] at mange falske ånder fantes på deres tid og hadde “gått ut i verden”, og at det fordret intelligens som bare Gud kunne gi å oppdage falske ånder, samt å bevise hvilke ånder som var av Gud [se 1. Johannes 4:1-4]. Verden som sådan har vært svært uvitende når det gjelder denne saken, og hvorfor skulle de ikke det? For “slik vet heller ikke noen hva som bor i Gud, uten Guds Ånd”. [Se 1. Korinterbrev 2:11.] …

I alle tidsaldre synes det alltid å ha vært en mangel på forstand angående dette emnet. Ånder av alle slag har tilkjennegitt seg i alle tidsaldre og nesten blant alle folk… Alle har sine ånder, alle har overnaturlige evner, og alle hevder at deres ånder er av Gud. Hvem skal løse dette mysteriet? “Prøv åndene,” sier Johannes [1. Johannes 4:1], men hvem skal gjøre det? Den lærde, den veltalende, filosofen, vismannen, teologen – alle er uvitende… Hvem kan trekke frem i dagslyset og avdekke falske ånders skjulte mysterier, ånder som så ofte gir seg til kjenne blant de siste-dagershellige? Vårt svar er at intet menneske kan gjøre dette uten prestedømmet og uten å ha en kunnskap om de lover som ånder styres ved, for på samme måte som ingen vet hva som bor i Gud, uten ved Guds ånd, er det heller intet menneske som kjenner djevelens ånd, hans makt og innflytelse uten å være i besittelse av en intelligens som er større enn menneskets, og som ved hjelp av prestedømmet får seg forklart alle hans mystiske påfunn…

Et menneske må kunne skjelne ånder før det kan trekke denne djevelske innflytelse frem i dagslyset og legge det åpent for verden i alle dens sjelsnedbrytende, djevelske og gyselige farger. For intet er mer skadelig for menneskenes barn enn å være under innflytelse av en falsk ånd når de tror de er ledet av Guds ånd. Tusenvis har følt denne forferdelige makts innflytelse samt dens ødeleggende virkninger…

Som vi tidligere har nevnt, er den største vanskelighet uvitenheten om åndenes natur, om de lover som styrer dem, og de tegn de kan kjennes ved. For hvis Guds ånd er nødvendig for å kjenne det som er av Gud, og djevelens ånd bare kan blottstilles ved hjelp av dette redskapet, da må den naturlige konsekvens være at med mindre én eller flere personer mottar en meddelelse eller en åpenbaring fra Gud som forklarer dem hvordan ånden virker, må de i all evighet forbli utvitende om disse prinsippene, for jeg påstår at hvis ett menneske ikke kan forstå disse tingene uten ved Guds ånd, da kan heller ikke ti tusen mennesker gjøre det. Det er like langt utenfor rekkevidde av den lærdes visdom, den veltalendes tunge og den mektiges kraft. Og til slutt må vi trekke den konklusjon at uansett hva vi måtte mene om åpenbaring, så kan vi uten den hverken kjenne eller forstå noe som er av Gud eller av djevelen, og uansett hvor uvillig verden måtte være til å anerkjenne dette prinsippet, er det tydelig ut fra alle de mange trossamfunnene og meningene om dette spørsmålet at de ikke forstår noe av dette prinsippet. Og like tydelig er det at uten guddommelig kommunikasjon må de forbli i uvitenhet…

Som vi tidligere har nevnt, må et menneske ha evne til å skjelne ånder for å forstå disse tingene, og hvordan skal han få denne gaven hvis Åndens gaver ikke finnes? Og hvordan kan disse gavene fåes uten ved åpenbaring? “Kristus fór opp til himmelen og ga menneskene gaver. Han ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere” [se Efeserne 4:8, 11]. Og hvordan ble apostler, profeter, hyrder, lærere og evangelister utvalgt? Ved profeti (åpenbaring) og ved håndspåleggelse – ved en guddommelig meddelelse og en guddommelig fastsatt ordinans – for ved hjelp av prestedømmet å bli organisert i henhold til Guds orden på guddommelig befaling. Apostlene i fordums tid hadde dette prestedømmes nøkler – nøklene til Guds rikes mysterier, og følgelig var de i stand til å låse opp og avsløre alt henhørende til Kirkens styreform, til samfunnets ve og vel, menneskenes fremtid samt ånders makt, kraft og innflytelse, for de kunne kontrollere dem som de lystet, befale dem å forsvinne i Jesu navn, samt oppdage deres ondsinnede og mystiske handlinger når de forsøkte å innsmigre seg hos Kirken i religiøs kledning og stred mot Kirkens interesser og sannhetens utbredelse…

Vår Frelser, apostlene, ja, til og med Kirkens medlemmer hadde denne gaven, for Paulus sier at “til én gis tungemålsgaven, til en annen tydning av tunger, til en annen å gjøre mirakler, til en annen profetiens gave, til en annen å skjelne ånder.” [Se 1. Korinterbrev 12:10.] Alle disse utgikk fra den samme Guds ånd og var Guds gaver… Ingen mann eller gruppe menn uten den rettmessige myndighet, prestedømmet og gaven å kunne skjelne ånder kan skjelne mellom sanne og falske ånder.»¹⁸

«Løgnaktige ånder vandrer rundt på jorden. Det vil bli store åndelige tilkjennegivelser, både falske og ekte… Alle ånder, syner eller sanger er ikke av Gud… Gaven å kunne skjelne ånder vil bli gitt til den presiderende eldste. Be for ham at han må ha denne gaven.»¹⁹