Den Herren kaller, den gjør Herren skikket

Vi lever i en komplisert verden med strømmer av konflikt overalt. Politiske intriger ødelegger nasjoners stabilitet, tyranner søker makt, og enkelte [av våre] samfunnslag blir tilsynelatende alltid utnyttet, frarøvet muligheter og overlatt til seg selv med en følelse av nederlag.

Vi … kan være utslagsgivende. Når vi er verdige til å motta hjelp fra Herren, kan vi styrke gutter [og jenter]. Vi kan styrke menn [og kvinner]. Vi kan utføre mirakler i Hans hellige tjeneste. Vi har ubegrensede muligheter.

Selv om oppgaven virker stor, blir vi styrket av denne sannheten: “Den største kraft i verden i dag er Guds kraft når den virker gjennom mennesker.” Hvis vi går Herrens ærend, er vi berettiget til å motta Herrens hjelp. Men denne Guds hjelp er avhengig av at vi er verdige. For å kunne seile trygt på jordelivets hav, for å kunne utføre en redningsoperasjon blant mennesker, trenger vi veiledning fra den evige sjøfarer – den store Jehova. Vi strekker hånden ut, vi strekker hånden opp, for å få hjelp fra himmelen.²

Be ikke om oppgaver tilpasset deres evner, men be om evner tilpasset deres oppgaver. Da er det ikke noe mirakel at oppgaven blir utført, men derimot er dere mirakelet.³

Mirakler skjer overalt når … kall blir foredlet. Når tro erstatter tvil, når uselvisk tjeneste eliminerer selvisk streben, tilveiebringer Guds kraft hans hensikter.⁴

Den som Herren kaller, kvalifiserer han også … Når vi strever i tro uten å nøle for å oppfylle de plikter som vi er kalt til, når vi søker Den allmektiges inspirasjon for å utføre vårt kall, kan vi gjøre mirakler.⁵

Som diakon likte jeg baseball. Det gjør jeg faktisk ennå … Mine venner og jeg pleide å spille ball i en liten passasje bak husene der vi bodde. Banen var liten, men brukbar, forutsatt at man traff slik at ballen for rett fremover. Hvis man derimot slo ballen til høyre, var katastrofen nær. Der bodde fru Shinas, som fulgte oss fra kjøkkenvinduet mens vi spilte, og straks ballen trillet på hennes veranda, tok den store hunden ballen og ga henne den når hun åpnet døren. Fru Shinas tok ballen med seg inn i huset og la den sammen med alle de andre hun hadde konfiskert tidligere. Hun var vår nemesis, den som ødela vår fornøyelse – ja, vårt livs ulykke. Ingen av oss hadde et godt ord å si om fru Shinas, men vi hadde mye dårlig å si om henne. Ingen av oss ville snakke til henne, og hun snakket aldri til oss. Hun ble hemmet av et stivt ben som gjorde det vanskelig for henne å gå, og som må ha gitt henne mye smerte. Hun og hennes mann hadde ingen barn, levde tilbaketrukket og gikk sjelden ut av huset.

Denne private krigen fortsatte en tid – kanskje to år – og så smeltet en inspirert handling vinterens is og fikk frem en vår av gode følelser overfor den standhaftige.

En kveld da jeg utførte min daglige jobb med å vanne plenen foran huset vårt og holdt slangespissen i hånden som vi gjorde på den tiden, la jeg merke til at fru Shinas’ plen var tørr og holdt på å bli brun. Jeg vet ærlig talt ikke … hva som kom over meg, men jeg brukte noen ekstra minutter og vannet hennes plen med vår slange. Dette fortsatte jeg med hele sommeren, og da høsten kom, samlet jeg løvet på hennes plen som jeg gjorde med vår, og la hauger med løv ut mot gaten så det kunne samles opp. Jeg hadde ikke sett fru Shinas hele sommeren. Vi gutter hadde for lengst gitt opp å spille ball i passasjen. Vi hadde gått tom for baller og hadde ikke penger til å kjøpe flere.

Tidlig en kveld ble fru Shinas’ hoveddør åpnet, og hun gjorde tegn til at jeg skulle hoppe over det lille gjerdet og komme bort til henne. Det gjorde jeg. Da jeg kom dit, ba hun meg inn i stuen, der jeg ble bedt om å sette meg i en god stol. Hun serverte meg småkaker og melk. Deretter gikk hun ut på kjøkkenet og kom tilbake med en stor eske full av baseballer. De representerte flere sesonger med konfiskering. Hun ga meg den fulle esken. Det var ikke gaven som var skatten, men snarere hennes ord. Jeg så for første gang et smil på fru Shinas’ ansikt, og hun sa: “Tommy, jeg vil gjerne gi deg disse baseballene, og jeg vil takke deg for at du har vært snill mot meg.” Jeg ga uttrykk for min egen takknemlighet og gikk ut av huset hennes som en bedre gutt enn da jeg gikk inn. Vi var ikke lenger fiender. Nå var vi venner.⁶

Jeg ble kalt som ung mann til å virke som biskop i en stor menighet i Salt Lake City. Kallets omfang var overveldende og ansvaret skremmende. Min utilstrekkelighet gjorde meg ydmyk. Men min himmelske Fader lot meg ikke vandre i mørke og i stillhet, uten instruksjoner eller inspirasjon. På sin egen måte åpenbarte han de lærdommer han ønsket at jeg skulle få.

Sent en kveld, ringte telefonen min. Jeg hørte en stemme si: “Biskop Monson, dette er sykehuset. Kathleen McKee, et medlem av din menighet, har nettopp gått bort. Våre opptegnelser viser at hun ikke hadde noen pårørende, men du står oppført som den som skal underrettes i tilfelle hun dør. Kan du komme til sykehuset med en gang?”

Da jeg kom dit, fikk jeg en forseglet konvolutt som inneholdt en nøkkel til den beskjedne leiligheten Kathleen McKee hadde bodd i. Hun var en barnløs enke på 73 år, som hadde hatt lite av livets luksus og knapt nok av dets nødvendigheter. I sitt livs aften hadde hun blitt medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Som en rolig og reservert person, fortalte hun lite om sitt liv.

Samme kveld kom jeg inn i hennes ryddige kjellerleilighet og slo på lysbryteren, oppdaget jeg et brev skrevet omhyggelig av Kathleen McKees selv. Det lå med skriften opp på et lite bord og lød:

“Biskop Monson,

Jeg tror ikke jeg kommer hjem fra sykehuset. I kommodeskuffen er det en liten forsikringspolise som vil dekke begravelsesutgifter. Møblene kan gis til naboene mine.

På kjøkkenet er mine tre dyrebare kanarifugler. To av dem er vakre, gulfarget og merket. På burene deres har jeg notert navnene til venner de skal gis til. I det tredje buret er ‘Billie’. Han er min favoritt. Billie ser litt lurvete ut, han har gule farger skjemt av litt grått på vingene. Vil du og din familie gi ham et hjem? Han er ikke den nydeligste, men han synger vakrest.”

I dagene som fulgte lærte jeg mye mer om Kathleen McKee. Hun hadde blitt venn med mange naboer som trengte hjelp. Hun hadde gitt oppmuntring og trøst nesten daglig til en krøpling som bodde nede i gaten. Hun hadde virkelig lyst opp hvert liv hun rørte ved. Søster McKee var mye lik “Billie”, sin dyrebare gule kanarifugl med grått på vingene. Hun var ikke velsignet med skjønnhet, begavet med selvtillit eller beæret med etterkommere. Men hennes sang hjalp andre til mer villig å bære sine byrder og bli bedre i stand til å utføre sine oppgaver …

Bilde

gul kanarifugl med grått

Verden er full av gule kanarifugler med grått på vingene. Det er bare så leit at så veldig få har lært å synge. Kanskje de tydelige tonene fra gode eksempel ikke har lydt i deres ører eller funnet plass i deres hjerte.

Noen er unge personer som ikke vet hvem de er, hva de kan bli, ikke engang hva de ønsker å bli. De er redde, men de vet ikke for hva. De er sinte, men de vet ikke på hvem. De blir avvist, og de vet ikke hvorfor. Alt de ønsker er å være en eller annen.

Andre er nedbøyd av alder, tynget av bekymringer eller fylt med tvil – med et liv langt under det nivå deres muligheter tilsier …

For å ha et godt liv må vi utvikle evne til å møte vanskeligheter med mot, skuffelse med godt humør og triumf med ydmykhet. Du spør: “Hvordan kan vi nå disse målene?” Jeg svarer: “Ved å tilegne oss et sant perspektiv på hvem vi egentlig er!” Vi er sønner og døtre av en levende Gud, i hvis bilde vi har blitt skapt. Tenk på denne sannheten: “Skapt i Guds bilde.” Vi kan ikke oppriktig ha denne overbevisning uten å få en sterk ny følelse av styrke og kraft, selv styrke til å etterleve Guds bud og makt til å motstå Satans fristelser …

Forløseren valgte ufullkomne mennesker til å undervise om veien til fullkommenhet. Han gjorde det [da han var på jorden]. Han gjør det nå – selv gule kanarifugler med grått på vingene.

Han kaller deg og meg til å tjene ham her nede og setter oss til oppgavene han ønsker at vi skal utføre. Vår forpliktelse må være fullstendig.⁷

Vår Herre og Frelser sa: “Kom, følg meg” [Lukas 18:22]. Når vi tar imot hans invitasjon og vandrer i hans fotspor, vil han lede oss.

I april 2000 ble jeg ledet på denne måten. Jeg hadde fått en telefon fra Rosa Salas Gifford, som jeg ikke kjente. Hun forklarte at hennes foreldre hadde vært på besøk fra Costa Rica i noen måneder, og at bare en uke før hun ringte hadde hennes far, Bernardo Augusto Salas, fått diagnosen leverkreft. Hun sa at legene hadde informert familien om at hennes far bare hadde noen få dager igjen å leve. Hennes fars største ønske, forklarte hun, var å få møte meg før han døde. Hun ga meg adressen og spurte om jeg kunne besøke faren hjemme hos henne i Salt Lake City.

På grunn av møter og forpliktelser var det ganske sent da jeg forlot kontoret. Men istedenfor å dra rett hjem, følte jeg meg tilskyndet til å kjøre lenger sydover og besøke bror Salas samme kveld. Med adressen i hånden forsøkte jeg å finne frem. I ganske tett trafikk, og med stadig mindre lys, kjørte jeg forbi veien hvor huset skulle ha ligget. Jeg så ingenting. Men jeg gir ikke opp så lett. Jeg kjørte rundt kvartalet og kom tilbake. Fortsatt ingenting. Jeg prøvde enda en gang, men så fremdeles ikke veien. Jeg begynte å føle at det kanskje var best å dra hjem. Jeg hadde gjort et hederlig forsøk, men klarte ikke å finne adressen. I stedet holdt jeg en stille bønn om hjelp. Inspirasjonen kom om at jeg skulle kjøre inn i området fra motsatt retning. Jeg kjørte et stykke og snudde bilen slik at jeg nå var på den andre siden av veien. I denne retningen var det mye mindre trafikk. Idet jeg nærmet meg stedet igjen, kunne jeg så vidt skimte et gateskilt som lå nede i veikanten – og en nesten usynlig vei dekket av ugress som førte til en liten leiegård og en enslig, knøttliten enebolig et godt stykke fra hovedveien. Idet jeg kjørte mot bygningene, vinket en liten pike i en hvit kjole til meg, og jeg visste at jeg hadde funnet familien.

Jeg ble vist inn i huset og til rommet hvor bror Salas lå. Rundt sengen sto tre døtre og en svigersønn, i tillegg til søster Salas …

Etter litt oppmuntring åpnet bror Salas øynene, og han smilte matt idet jeg tok ham i hånden. Jeg sa: “Jeg har kommet for å treffe deg.” Tårene vellet frem i begges øyne.

Jeg spurte om det var ønskelig med en velsignelse, og familiemedlemmene svarte enstemmig at det var det. Ettersom svigersønnen ikke hadde prestedømmet, ga jeg selv en prestedømsvelsignelse. Ordene strømmet fritt under veiledning fra Herrens ånd. Jeg uttalte også Frelserens ord i Lære og pakter kapittel 84, vers 88: “Jeg vil gå foran dere. Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere.” Etter velsignelsen sa jeg noen trøstens ord til de sørgende familiemedlemmene. Jeg snakket sakte og tydelig slik at de kunne forstå min engelsk. [Og så], på min begrensede spansk lot jeg dem så få vite at jeg var glad i dem, og at vår himmelske Fader ville velsigne dem …

Etter et gripende farvel fulgte de meg til bilen. På hjemveien reflekterte jeg over den spesielle ånd vi hadde følt. Jeg følte også, som så mange ganger før, takknemlighet for at min himmelske Fader hadde besvart en annens bønn gjennom meg … Måtte vi alltid gå Herrens ærend, slik at vi alltid kan være berettiget til Herrens hjelp.⁸

Ingen følelse overgår den følelsen vi blir overveldet av når vi skjønner at vi har vært i Herrens tjeneste, og at han har latt oss bidra til å oppfylle hans hensikter.⁹

Verden trenger vår hjelp. Gjør vi alt vi skulle? Husker vi president John Taylors ord: “Hvis dere ikke foredler deres kall, vil Gud holde dere ansvarlig for dem dere kunne ha frelst om dere hadde gjort deres plikt”? Det finnes føtter å støtte, hender å ta tak i, sinn å oppmuntre, hjerter å inspirere og sjeler å frelse. Evighetens velsignelser venter dere. Dere har anledning til å være ikke … tilskuere, men deltagere … La oss lytte til den rørende påminnelsen i Jakobs brev: “Vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv” [Jakobs brev 1:22].¹⁰

Bilde

Primær-klasse

Hva vil det si å foredle et kall? Det vil si å bygge det opp i verdighet og betydning, å gjøre det hederlig og rosverdig … , å gjøre det større og sterkere så lyset fra himmelen kan skinne gjennom det … Og hvordan foredler man et kall? Helt enkelt ved å utføre den tjeneste som er forbundet med det.¹¹

[Vår Fader] kalte dere ikke … for at dere skulle vandre alene, uten veiledning, bare for å stole på hell. Tvert imot, han vet hva du kan, han er klar over din hengivenhet, og han vil gjøre din antatte utilstrekkelighet til anerkjent styrke … Ikke bli offer for den fristelse som fanget Laman og Lemuel. Da de fikk det fryktinngytende oppdraget å hente Labans plater, viser opptegnelsen at de knurret og sa at det var en vanskelig oppgave de var blitt befalt å utføre. Og de mistet sin mulighet og sin belønning. La i stedet deres innstilling være som deres bror Nephis: “Jeg vil gå og gjøre det som Herren har befalt” (1. Nephi 3:5-7).¹²

Skulle det være noen som føler seg for svak til å forandre sin kurs som fortsetter nedover i livet, og skulle det finnes noen som ikke greier å bestemme seg for å gjøre det bedre på grunn av den største frykt av alle, frykten for å mislykkes, finnes det ingen mer oppmuntrende forsikring enn disse ord fra Herren: “Min nåde,” sa han, “er tilstrekkelig for alle mennesker som ydmyker seg for meg, for hvis de ydmyker seg for meg og har tro på meg, da vil jeg la det svake bli til styrke for dem” Ether 12:27.

Ved ydmyk bønn, flittig forberedelse og trofast tjeneste kan vi lykkes i våre hellige kall.¹³

President Harold B. Lee snakket til meg en dag om dem som føler at de ikke strekker til og bekymrer seg når de får et oppdrag i Kirken. Han ga dette råd: “Husk at den Herren kaller, gjør Herren skikket” …

[Vi kan] alle forenet til ett gjøre oss kvalifisert til vår himmelske Faders ledende innflytelse mens vi arbeider i våre respektive kall. Vi er engasjert i den Herre Jesu Kristi verk. På samme måte som dem som virket i fordums tid, har vi tatt imot Hans kall. Vi er i hans tjeneste … Må vi alltid huske sannheten: “Den som hedrer Gud, blir hedret av Gud” [se 1 Samuel 2:30].¹⁴

• President Monson understreket at “den Herren kaller, gjør Herren skikket” (del 1). Hva betyr dette for deg? Hvilke erfaringer har vist at Herren vil hjelpe deg når du trenger det i hans tjeneste?

• Gjennomgå historien om fru Shinas i del 2. Når har en uventet tjenestemulighet vært til velsignelse for deg? Hvordan har det å tjene andre påvirket dine følelser overfor dem? Hvordan har du sett tjeneste bløtgjøre en persons hjerte?

• Gjennomgå historien om Kathleen McKee i del 3. Hva kan denne historien lære oss om å tjene andre? Hvordan har du blitt velsignet ved å tjene andre selv om dine egne byrder var tunge?

• President Monson uttrykte takknemlighet for at vår himmelske Fader besvarte en annens bønn gjennom ham (se del 4). Hvordan kan vi forberede oss slik at vår himmelske Fader kan besvare en annens bønn gjennom oss?

• Hva vil det si å foredle et kall? (Se del 5.) Når har du blitt velsignet av noen som foredlet et kall? Når har du følt vår himmelske Fader foredle din innsats i et kall?

Johannes 5:30; Apostlenes gjerninger 10:19–35; Mosiah 2:17; Lære og pakter 4:2–7; 24:7–12; 64:29, 33–34; 88:78–80

“Vær svært oppmerksom på ideer som kommer til ditt sinn mens du studerer, og på følelser som oppstår i ditt hjerte” (Forkynn mitt evangelium [2004], 18). Vurder å skrive ned tilskyndelsene du mottar, selv om de ikke synes å være relatert til ordene du leser. De kan være nettopp det Herren ønsker at du skal lære.