Symbolet på vår tro

Etter renoveringen av Mesa Arizona tempel for noen år siden var geistlige fra andre trossamfunn invitert til en omvisning der den første dagen det var åpent hus. Hundrevis hadde takket ja. Jeg fortalte dem at vi med glede ville besvare ethvert spørsmål de måtte ha. Blant dem var ett fra en prest i en protestantisk kirke.

Han sa: «Jeg har vært overalt i denne bygningen, dette templet som på utsiden bærer Jesu Kristi navn, men jeg har ikke noe sted sett noe kors, symbolet på kristendommen. Jeg har lagt merke til deres møtehus andre steder, og heller ikke der finnes det noe kors. Hvordan kan det ha seg når dere hevder å tro på Jesus Kristus?»

Jeg svarte: «Jeg ønsker ikke å støte noen av mine kristne brødre som bruker korset på tårnene til sine katedraler og på altrene i sine kirkebygg, som bærer det på sin drakt og trykker det på sine bøker og annen litteratur. Men for oss er korset symbolet på den døende Kristus, mens vårt budskap er en høytidelig erklæring om den levende Kristus.»

Han spurte så: «Hvis dere ikke bruker korset, hva er da deres religions symbol?»

Jeg svarte at vårt folks livsførsel må bli det mest meningsfylte uttrykk for vår tro og derfor faktisk symbolet på vår gudsdyrkelse.

Jeg håper han ikke oppfattet meg som selvgod eller rettferdig i egne øyne. Vår holdning kan ved første inntrykk virke som en selvmotsigelse av vår trosbekjennelse, nemlig at Jesus Kristus er den sentrale i vår tro. Kirkens offisielle navn er Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Vi tilber ham som Herre og Frelser. Bibelen er vår hellige skrift. Vi tror at profetene i Det gamle testamente som forutsa Messias’ komme, talte ved guddommelig inspirasjon. Vi fryder oss over beretningene til Matteus, Markus, Lukas og Johannes, som forteller om Guds Sønn, Faderens enbårne i kjødet, hans fødsel, jordiske virke, død og oppstandelse. I likhet med Paulus i eldre tid «skammer [vi oss] ikke ved [Jesu Kristi evangelium], for det er en Guds kraft til frelse» (Romerbrevet 1:16). Og i likhet med Peter bekrefter vi at Jesus Kristus er det eneste navn «under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved» (Apostlenes gjerninger 4:12).

Mormons bok, som vi anser å være den nye verdens testamente, fremsetter læresetningene til de profeter som levde på den vestige halvkule i oldtiden, og den vitner om ham som ble født i Betlehem i Judea og som døde på Golgata. For en verden som vakler i sin tro, er den et annet og mektig vitne om Herrens guddommelighet. Bokens forord, skrevet av en profet som vandret rundt i Amerika for halvannet tusen år siden, erklærer uttrykkelig at den ble skrevet «for å overbevise jøde og hedning om at Jesus er Kristus, den evige Gud, som åpenbarer seg for alle nasjoner».

Og i vår bok med nyere åpenbaringer, Lære og pakter, har han gitt følgende erklæring om seg selv med disse sikre ord: «Jeg er Alfa og Omega, Kristus, Herren, ja, jeg er han, begynnelsen og enden, verdens Forløser» (L&p 19:1).

På grunnlag av slike erklæringer, på grunnlag av et slikt vitnesbyrd, kan mange kanskje spørre, slik min geistlige venn i Arizona spurte: Hvis dere bekjenner en tro på Jesus Kristus, hvorfor bruker dere da ikke symbolet på hans død, Golgatas kors?

Til det må jeg først svare at intet medlem av denne kirke må noensinne glemme den fryktelige pris vår Forløser betalte da han ga sitt liv forat alle mennesker skulle få leve – kvalene i Getsemane, den bitre forhånelse under rettssaken, den ondskapsfulle gest med tornekronen som skar ham i huden, pøbelens rop om blod foran Pilatus, den ensomme bør han bar på sin tunge vandring til Golgata, den fryktelige smerte da store nagler gjennomtrengte hans hender og føtter, den feberaktige pine i hans kropp da han, Guds Sønn, hang på korset den tragiske dagen og ropte ut: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør» (Lukas 23:34).

Dette var korset, torturinstrumentet, det fryktelige middel som skulle ødelegge Fredsfyrsten, det onde vederlag for hans mirakuløse arbeid med å helbrede syke, få blinde til å se, oppreise døde. Dette var korset som han hang på og døde på Golgatas ensomme høyde.

Vi kan ikke glemme det. Vi må aldri glemme det, for her ga vår Frelser, vår Forløser, Guds Sønn, seg selv som et stedfortredende offer for enhver av oss. Men det forstemmende mørke kvelden før den jødiske sabbat, da hans livløse legeme ble tatt ned og hurtig lagt i en lånt grav, tok håpet fra selv hans mest glødende og erfarne disipler. De var sorgfulle og forsto ikke det han hadde fortalt dem tidligere. Den Messias som de trodde på, var død. Borte var deres Mester som de hadde satt all sin lengten, tro og håp til. Han som hadde talt om evig liv, som hadde oppreist Lasarus fra graven, var nå død – like død som alle mennesker før ham. Nå var hans sorgfulle, korte liv endt. Hans liv hadde blitt slik Jesaja hadde forutsagt for lenge siden: «Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertens mann, vel kjent med sykdom… Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred» (Jesaja 53:3, 5). Nå var han borte.

Vi kan bare forestille oss hva de følte som elsket ham, da de grublet over hans død i de lange timene under jødenes sabbat, som var lørdag etter vår tidsregning.

Så grydde den første dag i uken, Herrens sabbat slik vi har lært å kjenne den. Engelen som viste seg for dem som kom sorgtunge til graven, sa: «Hvorfor søker dere den levende blant de døde?» (Lukas 24:5).

«Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa» (Matteus 28:6).

Her ligger det største mirakel i menneskehetens historie. Han hadde tidligere fortalt dem: «Jeg er oppstandelsen og livet» (Johannes 11:25). Men de hadde ikke forstått. Nå hadde de fått visshet. Han hadde dødd under lidelse, smerte og ensomhet. Nå, på den tredje dag, oppsto han i makt og skjønnhet og liv, førstegrøden av dem som er sovnet inn, forsikringen for mennesker i alle tidsaldre om at «likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus» (1. Korinterbrev 15:22).

På Golgata var han den døende Jesus. Fra graven oppsto han som den levende Kristus. Korset var den bitre frukt av Judas’ forræderi, summen av Peters fornektelse. Den tomme graven ble nå vitnesbyrdet om hans guddommelighet, forsikringen om evig liv, svaret på Jobs ubesvarte spørsmål: «Når en mann dør, lever han da opp igjen?» (Job 14:14).

Siden han var død, kunne han ha blitt glemt eller i beste fall husket som en av mange store lærere hvis liv sammenfattes i noen få linjer i historiebøkene.

Men fordi han var oppstått, ble han livets Herre. Nå kunne hans disipler med forvissning synge med Jesaja: «Hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste» (Jesaja 9:6).

Jobs forventningsfulle ord var oppfylt: “Jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.

Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,

han som jeg skal skue, meg til gode, han som mine øyne skal se og ikke noen fremmed – mine nyrer tæres bort i mitt liv av lengsel» (Job 19:25-27).

Med rette utbrøt Maria: «Rabbuni! Det betyr Mester» (Johannes 20:16) da hun første gang så den oppstandne Herre, for nå var han i sannhet mester, mester ikke bare over livet, men også over døden. Borte var dødens brodd, frembragt var seier over graven.

Den fryktsomme Peter ble som forvandlet. Selv den tvilende Tomas erklærte nøkternt, ærbødig og realistisk: «Min Herre og min Gud» (Johannes 20:28). «Vær ikke vantro, men troende!» (Johannes 20:27) lød Herrens uforglemmelige ord ved denne forunderlige hendelsen.

Senere viste Herren seg for mange andre, ifølge Paulus bl.a. for «mer enn fem hundre brødre på en gang» (1. Korinterbrev 15:6).

Og på den vestlige halvkule var andre får, som han tidligere hadde talt om. Og folket der «hørte … en røst, og det var som om den kom fra himmelen…, og den sa til dem:

Se, min elskede Sønn, i hvem jeg har velbehag, i hvem jeg har herliggjort mitt navn, hør ham.

… og se, de så et menneske stige ned fra himmelen. Og han var kledd i en hvit kjortel, og han kom ned og sto midt iblant dem…

Og det skjedde at han rakte ut sin hånd og talte til folket og sa:

Se, jeg er Jesus Kristus som profetene vitnet om skulle komme til verden.

Stå opp og kom frem til meg» (3. Nephi 11:3, 6-10, 14).

Så forteller denne vakre beretningen videre mye om den oppstandne Herres virke blant folket i oldtidens Amerika.

Og endelig har vi vitner i nyere tid, for han kom på ny for å innlede denne evangelieutdelingen, den omprofeterte tidenes fyldes utdeling. I et strålende syn viste han seg – den oppstandne, levende Herre – og hans Fader, himmelens Gud, for en ung profet for på nytt å innlede gjengivelsen av fordums sannhet. Det fulgte en stor «sky av vitner» (Hebreerbrevet 12:1), og han som hadde mottatt Det første syn – Joseph Smith, profeten i den nye tid – erklærte i nøkterne ord:

«Og nå, etter de mange vitnesbyrd som er gitt om ham, er dette vitnesbyrd som vi gir om ham, det siste av dem alle: At han lever!

For vi så ham, ja, ved Guds høyre hånd, og vi hørte røsten bære vitnesbyrd om at han er Faderens Enbårne,

at ved ham og gjennom ham og av ham blir og ble verdener skapt, og deres innbyggere er født sønner og døtre av Gud» (L&p 76:22-24).

Til dette vitnesbyrd kan føyes millioner av andres, som ved Den hellige ånds kraft har båret og nå bærer høytidelig vitnesbyrd om at han lever. Dette vitnesbyrdet har vært deres trøst og styrke.

Jeg tenker for eksempel på en venn jeg ble kjent med i Vietnam da det var stor uro i hans land. Han var en mann med en rolig og overmåte sterk tro på Gud, vår evige Fader, og hans Sønn, den levende Kristus. Jeg minnes så vel at jeg hørte ham synge så overbevisende:

(«Så sikker en grunnvoll», Salmer, nr. 42)

Og derfor, fordi vår Frelser lever, bruker vi ikke symbolet på hans død som symbolet på vår tro. Men hva skal vi bruke? Intet merke, intet kunstverk, ingen symbolsk form kan til fulle uttrykke herligheten og underet ved den levende Kristus. Han fortalte oss hva symbolet skulle være da han sa: «Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud» (Johannes 14:15).

Som hans disipler kan vi ikke gjøre noe nedrig eller tarvelig eller uvennlig uten å skade hans bilde. Heller ikke kan vi gjøre en god og vennlig og generøs gjerning uten å forherlige symbolet på ham hvis navn vi har påtatt oss. Derfor må vår livsførsel bli et meningsfullt uttrykk, et symbol på den erklæring vi gir i vårt vitnesbyrd om den levende Kristus, den levende Guds evige Sønn.

Så enkelt er det, mine brødre og søstre, og så dyptgripende, og vi skulle aldri glemme det.

(Gordon B. Hinckley: «Han lever, min Forløser kjær», Salmer , nr. 67)

IDEER FOR HJEMMELÆRERE

Etter at du har studert dette budskapet ydmykt, gir du det ved å benytte en metode som oppmuntrer dem du underviser, til å delta. Her følger noen eksempler:

1. Oppfordre familiemedlemmer til å fortelle hvordan de kunne besvare følgende spørsmål: Hvorfor er det ingen kors i Kirkens bygninger? Hva er symbolet på vår religion? Les hvordan president Hinckley har valgt å besvare disse spørsmålene (se de fem første avsnittene). Hvilket skriftsted forklarer symbolet på vår religion? (Se de siste fire avsnittene.) Hva kan vi gjøre for å bidra til at symbolet på vår tro skinner klart for andre?

2. Be familiemedlemmene beskrive hva de mener en «sentral» person i deres liv ville gjøre eller være. Les høyt og snakk om deler av denne artikkelen som drøfter Jesus Kristus som den sentrale i vår tro.

3. Be familiemedlemmene fortelle en yndlingshistorie om Jesus. Les høyt en eller to historier i denne artikkelen om ham. Bær vitnesbyrd om Jesu Kristi oppstandelse og sonoffer.