Evangeliet gjør oss lykkelige

Jeg vokste opp på Tahiti. Min mor og far ble medlemmer av Kirken da jeg var barn, men jeg ble ikke døpt med det samme. Da jeg var 11 år, gikk jeg til Primær en onsdag ettermiddag. Vi satt på en matte under et mangotre mens Primær-læreren fortalte oss beretningen om Det første syn. Mens hun snakket, begynte hjertet mitt å banke sterkt. Jeg fikk en sterk følelse av at Joseph Smiths første syn var sant og at han var en sann profet. Etter denne åndelige opplevelsen sa jeg til foreldrene mine: «Jeg har et vitnesbyrd, og jeg ønsker å bli døpt.»

Fra den dagen jeg ble døpt og til jeg gikk ut av videregående skole, var jeg det eneste medlem av Kirken på skolen. Klassekameratene mine pleide si: «Røker du ikke? Drikker du ikke? Du er ingen mann, du er en pyse!»

Ved avslutningen av skoleåret da jeg gikk i 11. eller 12. klasse, tok noen av klassekameratene mine med seg alkohol til en fest. De grep meg, holdt meg nede og prøvde å helle champagne i munnen min. De ville ikke skade meg. De ville bare gjøre narr av meg. Heldigvis klarte jeg å komme meg unna. Jeg har aldri angret på at jeg holdt Visdomsordet. Noen av mine klassekamerater har siden gått bort, men jeg er takknemlig for at jeg fremdeles lever, er frisk og prøver å tjene Herren.

En av klassekameratene mine ble svært velstående som voksen. Han sa en gang til meg: «Jeg beundrer deg. Min familie har penger, men vi er ikke så lykkelige som du er.» Jeg følte at det var en kompliment til alle siste-dagers-hellige. Han kunne se at å etterleve evangeliet gjør oss lykkelige.

Jeg var president for Fiji Suva misjon. En dag spaserte jeg på øya Kiribati sammen med to eldster da en mann kom bort til oss. Han var full. Jeg hadde lyst til å jage ham bort, men han så navneskiltet mitt og ropte på meg. «President Tefan, jeg vil gjerne at du og dine misjonærer skal komme hjem til meg og spise middag.»

Jeg tenkte: «Oi, oi, kanskje han ikke vet hva han gjør.» Jeg vendte meg til eldstene og spurte: «Hva mener dere? Har dere lyst til å ta imot innbydelsen?» De sa at de gjerne ville gå dit. Jeg følte at jeg skulle takke ja til invitasjonen.

Neste kveld spiste vi alle en god kinesisk middag – kylling, fisk, annet kjøtt og nudler. Misjonærene var glade, for det var en forandring fra deres daglige meny av fisk og ris. Etter middagen takket jeg mannen og sa: «Nå har jeg en gave jeg gjerne vil gi deg. Vil du at disse misjonærene skal undervise deg i Jesu Kristi evangelium?»

Han sa at han ikke var interessert, men misjonærene kunne undervise hans hustru og 18 år gamle sønn. Tre måneder senere ble den 18 år gamle sønnen døpt. Et år senere ble hustruen døpt, og hennes mann begynte å komme til kirken. Han ba meg om en velsignelse så han kunne få hjelp til å slutte å røke og drikke, og han klarte å slutte. Sist gang jeg besøkte denne familien, hadde sønnen kommet inn på Brigham Young University – Hawaii og hadde fått et stipend som dekket alle skolepengene. Han hadde også fått misjonskall til Hong Kong.

Når jeg tenker tilbake på det jeg opplevde med denne familien, er jeg glad jeg ikke jaget den «fulle mannen» bort, men i stedet fulgte Åndens tilskyndelse til å ta imot middagsinvitasjonen, åpne min munn og be ham høre evangeliet.

Jeg oppfordrer dere barn til å åpne munnen – innby deres venner til kirken og til å lære om evangeliet. Dere vet aldri hvilke mirakler som kan skje.