Forbli omvendt

H ele mitt liv ble jeg lært at det ikke fantes noen Gud. Lite ante jeg om den forandringen som ville skje, da jeg søkte om å få være utvekslingsstudent i USA og representere republikken Tsjekkia. Da jeg fylte ut søknaden, lød et av spørsmålene: «Hvilken religion foretrekker du?» Jeg visste at de fleste amerikanere var kristne, så det var det jeg skrev. Men jeg var ikke-troende.

Jeg ventet spent på resultatet av søknaden. Hvor ville jeg komme til å bo?

Jeg ble tildelt familien Grant og Jewel Hodson, siste-dagers-hellige i Utah. Hvor er Utah? Siste-dagers-hellige? Hvem er de? Jeg slo opp på Utah i bøker, og jeg slo også opp på «mormoner». Bøkene inneholdt fryktelige ting om Kirken og spesielt om Joseph Smith. Jeg gråt den siste kvelden hjemme. Jeg var skrekkslagen.

Min mor forsikret meg om at alt ville gå bra, og hvis jeg ikke likte familien eller Utah, kunne jeg komme hjem eller bli tildelt en annen familie.

Da jeg kom til Utah, møtte Emily, en av døtrene, meg. Hun var 16 år gammel, hadde vanlige fritidsklær på seg, og hun var så søt. Jeg tenkte: «Å! Dette blir kanskje ikke så ille likevel!» Hele familien var hyggelig og ønsket meg velkommen.

Det var litt av en kulturell omveltning for meg. Jeg så at vertsfamilien min ba før hvert måltid og før de la seg. De drakk ikke og røkte ikke. De førte et moralsk liv. Alt var fullstendig motsatt av hvordan tenåringene jeg hadde kjent, levde.

Og det virket som om alle jeg traff, tilhørte Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Det gjorde inntrykk på meg at når disse menneskene snakket om kirken sin, sa de: «Jeg vet », ikke «Jeg tror ». Jeg hadde aldri før hørt en slik overbevisning i religiøse uttalelser. Hvis disse menneskene kan vite , tenkte jeg, må det gå an for meg å vite også. Jeg var en som måtte vite , for hvis jeg aksepterte Kirkens læresetninger, ville jeg bli nødt til å foreta forandringer i min livsførsel og mine planer for fremtiden.

Med et sterkt ønske om selv å vite om Kirken var sann, iakttok jeg min vertsfamilies eksempel. De forkynte ikke, men måten de levde på, ga meg lyst til å vite hva som lå bak deres handlinger. Jeg hadde aldri sett en slik tro.

Jeg hørte en leder i Kirken si: «Menneskene vil ønske å kjenne Kristus fordi de kjenner deg.» Jeg ønsket å kjenne Kristus fordi jeg kjente familien Hodson. De var et storartet eksempel for meg på hvordan en familie skulle leve.

Jeg begynte å be. Jeg ba i tre uker, men ingenting skjedde. Jeg ble litt motløs. Jeg tenkte at jeg kanskje ikke var verdig til å føle Guds kjærlighet.

Samme uke bestemte jeg meg for å være med på Hodsons’ tradisjonelle familievitnesbyrdsmøte den første søndagen i måneden. Moren, Jewel, spurte om jeg hadde lyst til å si noe. «Ja, gjerne,» svarte jeg. Men jeg tenkte: «Hva skal jeg si?»

Siden alle hadde gitt uttrykk for takknemlighet, tenkte jeg at jeg i hvert fall kunne takke familien Hodson for alt de hadde gjort for meg. De hadde vært så tålmodige med meg. De behandlet meg som sin egen datter og hadde aldri presset meg til noe. Jeg ville gi uttrykk for min oppriktige takknemlighet.

Jeg var den siste til å si noe. Jeg reiste meg og begynte å fortelle hvor takknemlig jeg var for deres vennlighet og tålmodighet og også for deres ønske om å lære meg om Gud. Plutselig ble jeg overveldet av en sterk følelse. Språkbarrieren var borte, jeg hadde ikke noe problem med å snakke engelsk. For første gang snakket jeg flytende! Jeg hadde aldri følt noe slikt før. Jeg snakket som om jeg var inspirert. Det var en så god, herlig følelse. Jeg ble undervist stille: «Du vet at det du sier, er sant. Du vet at jeg er til. Du vet .»

Og jeg visste virkelig! Med tårer i øynene satte jeg meg. Jeg tenkte: «Hva var det?» Som om min vertsmor hadde hørt spørsmålet mitt, besvarte hun det stille: «Det du føler, er Ånden.» Alt jeg kunne tenke var «Å! Det er sant!»

Med mine foreldres tillatelse ba jeg min vertsfar døpe meg inn i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Det var en stor dag for meg. Jeg følte meg så ren og frisk! I tillegg til min vertsfamilie ble jeg omgitt av mange medlemmer av menigheten som kom for å støtte meg. Jeg verdsatte det høyt.

Da jeg kom hjem til Tsjekkia fra Utah, var jeg det eneste medlem av Kirken, ikke bare i min by, Chrastava (8 000 innbyggere), men også i Liberec (120 000 innbyggere), en by ca. ti km fra Chrastava. Jeg arbeidet som resepsjonist og underviste i engelsk på en privat videregående skole. Jeg prøvde fortvilet å finne meg til rette hjemme. Jeg holdt på å gi opp. Likevel fortsatte jeg å knele hver kveld og be om et mirakel som ville føre meg ut av min fortvilelse. Jeg prøvde også virkelig hardt å holde meg unna gamle vaner og venner.

Til slutt ble mine bønner besvart. Misjonærene kom til Liberec, der jeg underviste. (Jeg fikk senere vite at bror Hodson hadde kontaktet misjonspresidenten i Tsjekkia og fortalt ham om meg. Nå er det en voksende gren på omkring 40 siste-dagers-hellige i min hjemby.)

Siden har jeg studert ved Brigham Young University Idaho og tatt avsluttende eksamen i kunst og håndverk ved BYU Hawaii. Et av høydepunktene ved å være ved BYU Hawaii var å spille på volleyballaget. På dette spesielle universitetsområdet vokste mitt vitnesbyrd.

Nå har jeg vendt tilbake til mitt hjem i Tsjekkia. Jeg ønsker å spre evangeliets budskap. Til å begynne med mente min far og mor at jeg var helt sprø som hadde konvertert. Nå støtter de meg fullt og helt, og de er takknemlige for min utdannelse.

Kanskje jeg også kan øve innflytelse som lærer i kunst og håndverk. Folket her trenger evangeliet, og de trenger kunst. Jeg skulle ønske de visste det jeg vet. Jeg ønsker å undervise dem om den sanne plan for lykke. Jeg vet at min himmelske Fader ønsker at mitt folk skal ha evangeliet og alt som er virkelig godt i livet. Jeg vet at min himmelske Fader elsker meg og vil hjelpe meg å gjøre mitt beste, selv om jeg er ufullkommen. Jeg fortsetter å ønske å bli ledet av ham bestandig.

Vaclava Svobodova er medlem av Liberec grem, Praha Tsjekkia distrikt.