Trekk sammen

Marianos tvillingsøster, Lucía, måtte konsentrere seg om sin egen ro-konkurranse litt senere den dagen, men hun passet på å være på plass for å se broren konkurrere. Hun var begeistret da hans lag så raskt tok ledelsen. Men hjertet sank i brystet da hun så at tempoet avtok.

Palermo-tvillingene har alltid stått hverandre svært nær. Siden de er like gamle og deltar i mange av de samme aktivitetene, har de alltid tilbragt mye tid sammen.

«GUF, Seminar, skolen,» regner Lucía opp. «Nå som vi er eldre, er det litt annerledes, men vi trener fremdeles sammen.»

Tvillingene, som er medlemmer av Pacheco menighet, Buenos Aires Argentina Litoral stav, har også andre fellesinteresser. Begge liker å arbeide med hendene – Lucía med håndarbeid eller søm, og Mariano arbeider på biler.

«Jeg liker å lage mat,» tilføyer Lucía.

«Og jeg liker å spise, så vi er et godt lag,» ler Mariano. «Jeg liker å lage mat sammen med henne. Jeg er ikke så flink, men det er gøy.»

Selv om de to holder svært godt sammen – «vi kan snakke om alt mulig,» sier Lucía – sier Mariano at de fleste ikke er klar over at de er tvillinger. De ser ikke like ut.

«Og vi vet ikke hva den andre tenker,» sier Lucía og spøker med hvordan tvillinger noen ganger blir fremstilt. «Men vi blir svært påvirket av hva som skjer med den andre, enten det er på skolen eller i en konkurranse. Vi holder svært godt sammen. Det er herlig.»

Da Mariano merket at lagkameratens tempo avtok, visste han at det ikke spilte noen rolle hvor sterk han selv følte seg. Om Mariano rodde hardere eller hurtigere enn lagkameraten gjorde, ville ubalansen få båten ut av kurs.

Han tilpasset seg lagkameratens tempo og så at konkurrentene begynte å hale innpå dem.

Som tvillinger har Mariano og Lucía mye felles. Begge liker å trene hardt og gjøre sitt beste hver for seg for å nå sine mål. Men i lagroing vil ikke individuell innsats alene gjøre at man kommer først i mål. Tvillingene har lært at hvis man ikke arbeider synkront med lagkameratene, vinner man ikke.

«Båtens effektivitet avhenger av samspill,» sier Mariano. «Vi må tenke det samme, enten laget består av to, fire eller åtte.»

«Hvis vi ikke samarbeider – » begynner Lucía.

«Akkurat,» innskyter Mariano.

« – vil ikke båten fungere,» avslutter hun.

Det er et prinsipp de to forstår ikke bare som roere, men som tvillinger og medlemmer av Kirken.

«Når laget fokuserer på det samme, er det langt lettere å få et godt resultat,» sier Mariano. «Det samme gjelder familien vår. Vi har som felles mål å være sammen bestandig. Det hjelper enormt.»

De to forstår at samarbeid er nødvendig ikke bare i roing, men også for å nå vårt endelige mål, som er å bli som Jesus Kristus og vende tilbake til vår himmelske Faders nærhet. Herren har sagt: «Vær ett, og hvis dere ikke er ett, er dere ikke mine» (L&p 38:27).

Straks vi har lært at livet ikke er en konkurranse for enslige, men et lagarbeid, må vi alle ta en svært viktig åndelig avgjørelse.

Da båten som hadde ligget som nummer to, kom opp på siden av Marianos båt, måtte han virkelig vise selvdisiplin for ikke å gi etter for fristelsen til å ro så hardt som mulig. Mållinjen var så nær. Men Mariano visste at å ro i sitt eget tempo kunne være katastrofalt. I beste fall ville det bare gå langsommere, i verste fall ville det føre dem ut av kurs og kanskje ut av konkurransen.

Denne avgjørelsen om å følge en annens tempo istedenfor vårt eget for å nå vårt mål, er et viktig prinsipp når det gjelder livet på jorden. Vi kan ikke vende tilbake til vår himmelske Faders nærhet på egen hånd (se Romerbrevet 3:23).

Heldigvis var Frelseren villig til å være med i båten gjennom forsoningen (se Alma 7:11-12), og han viser vei til mållinjen, der vår himmelske Fader er.

Men for å vinne prisen må vi, som i roing, være villige til å gi avkall på alt som ville hindre oss i å ro samstemt med Herren. Forsoning betyr å forlike seg eller gjenopprette harmonien. For å oppnå dette må vi være villige til å forsake alle våre synder (se Alma 22:18), forkaste verdslige ønsker og gjøre Herrens vilje (se Mosiah 3:19).

Det er ikke alltid lett, men Frelseren vet hvilken «kamp vi har foran oss» (Hebreerne 12:1), og han vet nøyaktig hva vi trenger for å vende tilbake til vår Faders nærhet.

Hvis vi velger ikke å følge ham og foretrekker å gjøre tingene på vår egen måte, er vi ikke samstemte og står i fare for å forsinke vår fremgang eller også å sette oss selv ut av løpet.

I livet så vel som i idrett er det noen som foretrekker å bestemme tempoet selv. De mener at individualisme er veien til sann frihet. De velger å ro gjennom livet alene og innser ikke at de kunne oppnå så mye mer sammen med Jesus Kristus (se Markus 10:27).

I ro-sporten er det velkjent at «et lag som samarbeider, kan kjøre langt hurtigere enn én person», forklarer Lucía.

På en standard 2000-meters distanse er en tid på under syv minutter for en single mannlig roer en god tid (verdensrekorden er 6.35.40). Men med åtte mann i båten kan den samme roeren ro enda fortere, selv om han har langsommere lagkamerater. Verdensrekorden for en åtter er 5.19.85.

På samme måte som det ville være vanskelig for en enkelt roer å slå et samstemt lag, kan vi ikke nå vårt evige mål uten Frelseren.

Mariano og hans lagkamerat nektet å gi opp. Men like før mållinjen ble de passert, og de kom inn som nummer to.

Lucía var ved båtrampen da Mariano trakk båten opp etter regattaen. Hun hadde sin egen regatta å tenke på, men da hun så skuffelsens tårer hos broren, brøt hun selv sammen.

«Jeg visste hvor hardt han hadde arbeidet,» sier hun. «Jeg holdt ikke ut å se ham så skuffet. Jeg hadde aldri sett ham slik.»

Sammen sørget tvillingene over Marianos skuffelse. Til slutt skilte Lucías trener dem. Han var redd for at hun ikke skulle være i stand til å konsentrere seg om sitt eget race. Men da tiden var inne, vant Lucía og hennes lagkamerat sin regatta og senere de syd-amerikanske mesterskapene og kvalifiserte seg for OL 2004.

Og på samme måte som de hadde delt sorgen over Marianos skuffelse, gledet de seg sammen over Lucías suksess.

«Jeg ble så begeistret da hun fikk anledning til å delta i OL,» sier Mariano. «Hun fortjente det.»

Under OL endte Lucía og lagkameraten som nummer 17. I likhet med Marianos resultater var ikke hennes akkurat det hun hadde drømt om. Men de har fremdeles høye mål. Et kortsiktig mål er å vinne en OL-medalje. Det langsiktige mål er å gjøre seg fortjent til evig liv.

Begge målene krever offer og villighet til å arbeide sammen som én med en annen.

Men mens verden belønner bare én seierherre (se 1. Korinterbrev 9:24), uansett hvor sammensveiset hvert lag er, kan alle som er kvalifisert, oppnå den prisen Herren tilbyr. Nephi sa at «at mange av oss, om ikke alle, [kan] bli frelst i hans rike» (2. Nephi 33:12, uthevelse tilføyd), men vi må først bli «forsonet med Kristus» (2. Nephi 33:9) ved å ofre våre verdslige ønsker for å følge ham.

Palermo-tvillingene har det felles håp at deres tro og offer vil være tilstrekkelig til å vinne det ene løpet som er det viktigste av alle.