En bønn sammen med min hjemmelærer

Jeg skammer meg for å innrømme det, men det var en tid da jeg mente hjemmelærere var mer til bry enn til velsignelse. Den gangen fant jeg påskudd til ikke å være tilstede under deres besøk, slik at jeg kunne få arbeidet mitt gjort.

Derfor likte jeg det spesielt dårlig da Lincoln ble vår hjemmelærer. Han hoppet aldri over et besøk. Han hadde alltid forberedt en leksjon, og han utførte trofast sine plikter som hjemmelærer. Jeg verdsatte hans anstrengelser, men ikke nok til å gi ham og hans ledsager min udelte oppmerksomhet når de kom på sitt månedlige besøk. Lincoln var alltid hyggelig. Jeg var alltid litt tverr.

Et år tidlig på våren arbeidet jeg ute i hagen. Det var en skyfri og varm dag. Vanligvis synes jeg hagearbeid er forfriskende, men denne dagen var jeg nedfor. Min mann hadde nettopp hatt en svekkende ryggoperasjon, og som familie sto vi overfor vanskelige avgjørelser.

Jeg trengte svar og befant meg på mine knær i hagen. Tårene rant mens jeg ba inderlig om veiledning fra Herren. Om jeg bare kunne føle litt fred og ro. Om jeg bare kunne få litt forsikring om at fremtiden ikke ville bli så dyster som den syntes i øyeblikket. Jeg ba inderlig og snakket høyt noen ganger. Jeg tryglet Herren om håp, men mest av alt om å føle fred.

Da jeg gikk inn igjen etter å ha bønnfalt Herren, var jeg utkjørt. Jeg var glad ingen var hjemme, så jeg kunne ta meg sammen. Men jeg hadde ikke før tatt av meg arbeidsskoene, før det ringte på døren. Lincoln var den siste jeg tenkte på, men da jeg åpnet, sto han der sammen med sin hustru, uten leksjonsmateriell.

For første gang ble jeg faktisk glad for å se ham. Jeg ba dem inn. Vi pratet sammen, og Lincoln spurte om min manns arbeid, våre fem døtre og andre familiesaker. De ble ikke værende lenge, men da de reiste seg for å gå, spurte Lincoln om han kunne gi en velsignelse for vårt hjem. Jeg var takknemlig og undret hvordan han visste at en bønn ville være så velkommen. Vi knelte, og da jeg lyttet til hans trøstende ord, ba han spesielt om en velsignelse i form av fred i vårt hjem.

I det øyeblikket følte jeg en bølge av trøst fylle min sjel. Jeg visste at Herren sto ved roret og at alt ville ordne seg.

Mine bønner var blitt besvart klart og med forsikring gjennom Lincoln, vår trofaste hjemmelærer. Ved å hedre sin forvaltning og følge Den hellige ånds tilskyndelser ga han meg et vitnesbyrd om sitt hellige kall.