Eldste Quentin L. Cook

Quentin ble født 8. september 1940 i Logan, Utah, og er sønn av J. Vernon og Bernice Cook. Han lærte tidlig av sin far hvor viktig det er å sette seg mål og arbeide for å oppnå dem.

«Far hadde tre regler,» sier eldste Cook. «For det første måtte vi ha verdige mål. For det annet kunne vi når som helst forandre våre mål. For det tredje, uansett hvilket mål vi satte oss, måtte vi arbeide flittig for å oppnå det.»

Hans hyppige samtaler med sin far lærte ham å observere andre rundt seg og anvende det beste i dem på seg selv. «Folk har så mye å gi oss hvis vi er villige til å lære av dem,» sier eldste Cook. «Derfor er det viktig å omgi seg med gode mennesker.»

Under sin oppvekst i Logan fikk han god mulighet til nettopp det. Han husker for eksempel at han lyttet oppmerksomt da eldste L. Tom Perry, nå medlem av De tolv apostlers quorum, men den gang en ung mann som nylig var kommet hjem fra 2. verdenskrig, talte på et nadverdsmøte om det han hadde opplevd. Dette inspirerende øyeblikket er fremdeles et av hans sterkeste barndomsminner.

Som ung mann elsket eldste Cook sport, og hjalp sine skolelag i basketball og fotball å høste anerkjennelse i hele delstaten. Han var også interessert i debatt og politikk. Som 16-åring var han en av to unge menn som ble valgt til å representere delstaten i en nasjonal tevling. Der fikk han møte både de daværende og fremtidige amerikanske presidentene Dwight D. Eisenhower, John F. Kennedy, Lyndon B. Johnson, Richard M. Nixon og Gerald R. Ford. Det gjorde sterkt inntrykk på ham å se dem under lovgivningsprosessen, og dette var noe av det som fikk ham til å bestemme seg for å studere jus.

Før sin misjon studerte eldste Cook ved Utah State University, hvor han virket i studentrådet sammen med sin venn W. Rolfe Kerr, som senere ble kalt til De syttis første quorum og nå er Kirkens skolesjef.

Fra 1960 til 1962 virket eldste Cook i Den britiske misjon, den samme misjon som jeg senere ble kalt til. Vi ble sterkt påvirket av vår misjonspresident, eldste Marion D. Hanks, som da var medlem av De syttis første råd. Overfor alle sine misjonærer la han vekt på det å være en disippel og å være målbevisst. Han lærte oss å elske Frelseren, å verdsette Mormons bok og å være trofaste mot Kirken og evangeliet resten av livet. Over 45 år senere opplever vi nå det sjeldne fenomen at to tidligere misjonærledsagere virker sammen i De tolv apostlers quorum.

Listen fortsetter over gode menn og kvinner han fikk mulighet til å lære av, men eldste Cook understreker at mange av dem ikke hadde fremtredende stillinger den gangen. De var ganske enkelt gode mennesker.

«Vi kan lære av doktrine, og vi kan lære av gode eksempler,» sier eldste Cook. «Men når man finner mennesker som har begge disse tingene, som lever i tråd med det de har lært i Jesu Kristi evangelium, er det en strålende kombinasjon. Og dette behøver ikke være generalautoriteter eller noen med en fremtredende stilling i yrkeslivet. Slike mennesker finnes i alle samfunnslag.»

Selv om eldste Cook har blitt velsignet med gode venner og andre forbindelser hele sitt liv, er det medlemmer av hans egen familie som har hatt størst innflytelse på ham.

Han er takknemlig for en kjærlig og engasjert far og en mor som «elsket Frelseren. De gjorde alt de kunne for å oppdra oss på riktig måte». Han setter pris på all kjærlighet og støtte han har fått fra sin bror Joe og sin søster Susan.

En skjellsettende opplevelse fant sted da han var 15 år gammel. Hans bror Joe ønsket å reise på misjon, men hans far – en god mann som hadde mistet interessen for aktivitet i Kirken – mente at Joe heller burde begynne på medisinstudiet. Joe og Quentin hadde stor respekt for faren, så de trakk seg tilbake for å vurdere hans råd.

De snakket til langt på natt, idet de veide fordeler og ulemper ved hvert av alternativene. De kom frem til at sakens kjerne var dette: Hvis Kirken bare var en hvilken som helst god institusjon, kunne Joe hjelpe folk mer effektivt ved å studere medisin. Hvis derimot Frelseren virkelig levde, hvis Joseph Smith virkelig var en profet, hvis Kirken han organiserte under Guds ledelse virkelig er Jesu Kristi kirke, hvis Mormons bok er sann, så var det ingen tvil om hva Joe måtte gjøre. Dagen etter gikk Joe til sin far med dette resonnementet og bar sitt vitnesbyrd. Han reiste på misjon kort tid senere, med sin fars støtte og sin mors lykkelige velsignelse.

Denne samtalen gjorde sterkt inntrykk på unge Quentin. Han hadde alltid hatt et vitnesbyrd om Frelseren. Joseph Smith, Kirken og Mormons bok var derimot en helt annen sak for en 15-åring. Han trodde, men han hadde ennå ikke mottatt et åndelig vitnesbyrd som bekreftet hans tro med full sikkerhet.

Etter at han og Joe skilte lag den kvelden, gikk Quentin inn på rommet sitt, knelte ned i bønn og ba om å få det samme vitnesbyrd som hans bror hadde, et vitnesbyrd han ønsket av hele sitt hjerte. Det kom på slik en mektig måte at enhver tvil han hadde ble feiet bort for godt.

En annen viktig innflytelse i hans liv har vært hans hustru, Mary. «Det ville vært vanskelig å finne noen i hele verden som er like god, rettskaffen og oppvakt som hun er,» sier hennes mann. «Hun har en herlig sans for humor.»

Cooks datter, Kathryn Cook Knight, underbygger denne vurderingen. «Pappa var den perfekte far,» sier hun. «Jeg forguder alt ved ham. Men min mor er en helgen.»

Søster Cook er et stort musikktalent som har undervist i og fyller sitt hjem med musikk. Eldste Cook ble kjent med Mary under en talentaften i syvendeklasse. Han minnes: «Denne lille lyshårede piken reiste seg og sang ”On the Sunny Side of the Street”. Selv på ungdomsskolen hadde hun en bemerkelsesverdig moden og dyp røst. Jeg ble helt himmelfallen. Og den sangen kunne ha vært temaet for resten av hennes liv. Hun har et herlig kvikt og muntert lynne.»

I løpet av deres skolegang fikk de to en rekke anledninger til å arbeide sammen. På ungdomsskolen var han formann og hun nestformann i elevrådet. De var sammen på debattlaget. Som elevrådsformann på videregående jobbet de sammen, ettersom hun var klassens elevrådsrepresentant.

«Vi var venner lenge før vi ble noe mer,» minnes eldste Cook. «Jeg beundret henne lenge før jeg forelsket meg i henne, og å gifte meg med henne var den beste avgjørelsen jeg noensinne har tatt.»

Eldste og søster Cook ble viet i Logan Utah tempel 30. november 1962.

Etter at han fullførte sin universitetsgrad i statsvitenskap ved Utah State University i 1963, flyttet Quentin og Mary til California, hvor han tok sin doktorgrad i rettsvitenskap ved Stanford University i 1966. Eldste Cook begynte så i advokatfirmaet Carr, McClellan, Ingersoll, Thompson and Horn, med base i San Francisco-området.

Det var der han bestemte seg for at «det jeg trodde og den jeg var måtte være synlig». I sitt arbeid innen forretnings- og helsejus, arbeidet eldste Cook sammen med mange høyt utdannede og velstående mennesker. Eldste og søster Cooks sønn, Larry, husker at det gjorde inntrykk på ham at hans far var så høyt respektert blant sine forretningsforbindelser og medarbeidere. «Jeg deltok i avgangsmiddagene til ære for pappa da han sluttet i advokatfirmaet og senere da han sluttet i ledelsen i et regionalt helseforetak,» minnes Larry. «Det imponerte meg at kollega etter kollega som ikke var medlem av Kirken, talte – ofte med tårer i øynene – om hva pappa betydde for dem, hvordan han hadde undervist og hjulpet dem, hvordan han uselvisk hadde bidratt til deres karriere uten hensyn til at det krevde tid eller krefter som gikk på bekostning av hans egen.»

Samtidig medførte hans tjeneste i Kirken at han knyttet høyt verdsatte forbindelser til medlemmer med vidt forskjellig kulturell bakgrunn og fra begge ytterpunkter når det gjaldt økonomisk status. Gjennom sin erfaring både i yrkeslivet og i Kirken utviklet han evnen til å forstå og forholde seg til mennesker fra alle samfunnslag, og hans kjærlighet til alle mennesker vokste.

Han ble kalt til biskop, så til rådgiver i stavspresidentskapet (til sin kjære storebror, Joe!) og senere til stavspresident. I denne perioden arbeidet han ikke bare med engelskspråklige menigheter, men også forsamlinger som snakket spansk, tongansk, samoansk, tagalog, mandarin og kantonesisk.

Noen av medlemmene hadde lite utdannelse og enda mindre penger. Men de hadde mye å gi. Han husker med glede «en av de flotte mennene jeg kjente» som arbeidet som brødkjører og ble kalt til rådgiver i et biskopsråd. Mannen hadde sett at menighetens ledere hadde dokumentmapper med seg til møtene, så han bestemte seg for at han også skulle ha en. Men ettersom han ikke hadde noe å ha i den, fylte han den med surdeigsbrød som han kunne dele med andre. Denne ydmyke mannens villighet til å tjene ble bare overgått av hans kjærlighet til andre.

«Jeg snakker ikke om spesifikke yrker eller utdannelsesnivåer når jeg sier at man bør lære av gode mennesker,» sier eldste Cook. «Man kan finne gode mennesker overalt og lære av dem alle.»

Da eldste Cook og hans hustru oppfostret sine tre barn i San Francisco, var han nøye med å utvikle et tett forhold til hvert av barna til tross for sitt krevende arbeid og kall i Kirken.

«Det er viktig,» sier han, «særlig for dem som har lederstillinger i Kirken, at de har et forhold til sine barn hvor barna kan se at deres gode egenskaper blir anvendt i en helt annen setting enn i kirken – enten det gjelder hagearbeid, sport eller en annen utendørsaktivitet de kan gjøre sammen.»

Som et eksempel på at han viste kjærlighet, ikke bare underviste om den, forteller eldste og søster Cooks andre sønn Joe om en gang faren var urolig over at Joe skulle kjøre tilbake til San Francisco etter å ha fullført sine første semesteroppgaver ved Brigham Young University. Det ville være i slutten av desember, det ville kanskje være snødekte veier og han ville være trett. På slutten av semesteret banket det på døren til Joes rom på internatet, og da han åpnet, var det faren som sto der etter å ha tatt flyet fra San Fransisco for å kjøre hjem sammen med sønnen. Joe sier at dette ikke bare var en sterk tilkjennegivelse av farens kjærlighet til ham, men samtalen de hadde på hjemveien – med mange diskusjoner om forskjellige prinsipper i evangeliet og gjentatte vitnesbyrd om Frelseren – ble noe av det som virkelig skulle forme Joes oppfatning av hva han ønsket når det gjaldt hans eget vitnesbyrd og hans fremtidige rolle som far.

I likhet med sin far lærte eldste Cook sine barn å sette seg mål og evaluere hvordan deres handlinger og aktiviteter påvirket deres utvikling i retning av målene. Familien Cook satte seg også mål som familie, som først og fremst fokuserte på evangeliet. Eldste Cook er overbevist om at hvis en familie praktiserer sin religion og gjennomfører ting som familiebønn, familiens skriftstudium og regelmessige familiens hjemmeaftener, kan barn oppdras i rettferdighet hvor som helst.

Nøkkelen, sier eldste Cook, er personlig, individuell praktisering av vår religion. «Det at jeg kunne gå forbi dørene til mine barns rom og se dem studere Skriftene eller knele i bønn, var det aller viktigste for meg som far,» sier han.

Men individuell religionsutøvelse utvikler seg med større sannsynlighet «når familiens religionsutøvelse gjør det tydelig for barna at alle andre mål i livet, som for eksempel mål som angår yrke og utdannelse, er underordnet det å ha et vitnesbyrd om Frelseren og leve rettferdig.»

I løpet av sine 30 år i California, gikk eldste Cook fra den ene ansvarsfulle stillingen til den andre, både i sin karriere og i Kirken. Han gikk fra medarbeider til partner og til ledende partner i advokatfirmaet, og deretter fikk han stillingen som administrerende direktør i helseforetaket California Healthcare System, som senere fusjonerte med helseforetaket Sutter Health, hvor han ble nestformann.

I denne perioden var han regionalrepresentant og områdesytti før han ble kalt til De syttis annet quorum i 1996. Han ble kalt til De syttis første quorum i 1998.

Som generalautoritet har eldste Cook virket i presidentskapet for området Filippinene/ Mikronesia, og som president for områdene Stillehavsøyene og Nord-Amerika nordvest. Hans kjærlighet til de trofaste hellige over hele verden har fortsatt å vokse.

Som direktør for Kirkens misjonæravdeling spilte han en viktig rolle i utarbeidelsen av den nye misjonærveiledningen Forkynn mitt evangelium. Eldste Cook tar imidlertid ingen ære for dette. «Herrens hånd var med fra første stund,» sier han. «Alle medlemmene av Det første presidentskap og De tolv gjorde betydelige bidrag.»

Eldste Cook er godt forberedt til å virke i De tolv apostlers quorum. Hans villighet til å lære av andre og hans uselviske tjeneste hele livet, har gjort ham i stand til å tilby Herren sitt hjerte og sitt villige sinn.

«Jeg har aktet, oppholdt og hedret alle som har vært apostler,» sier han. «De har hatt en gjennomgripende innflytelse på meg. Jeg vet ikke hva mitt bidrag vil bli, men jeg vet at Jesus Kristus er Frelseren, at Gud er vår Fader i himmelen, at Joseph Smith er profeten for denne evangelieutdelingen og at vi har en profet i dag. Denne kunnskapen står helt sentralt i mitt liv.»

Vi kan være trygge på at denne kunnskapen fremdeles vil være det sentrale i eldste Quentin L. Cooks virke som apostel.