Still opp for Kaleb

Det begynte som en helt vanlig dag på skolen. Læreren vår, frøken Blackstock, skrev på tavlen mens jeg satt og dagdrømte ved pulten min. Da kom rektor inn med en gutt jeg aldri hadde sett før. Rektor hvisket noe til frøken Blackstock, og alle ble stille og prøvde å høre.

Gutten sto foran i klasserommet mens de andre barna stirret på ham. Den falmete, rutete skjorten hans hang løst. Han hadde hull på høyre buksekne. Med sammensunkne skuldre stakk han hendene dypt ned i lommene og stirret i gulvet.

Etter at rektor var gått, sa frøken Blackstock: «Jeg vil at dere skal hilse på Kaleb Sanders. Han har nylig flyttet hit fra Montana. Det er et godt stykke herfra! Kaleb, du kan sette deg ved siden av Lukas.»

Hun pekte på setet ved siden av mitt, og klassen så på at Kaleb nervøst gikk nedover midtgangen. Da frøken Blackstock vendte seg mot tavlen igjen, ble det mye hvisking i rommet. Noen sa stygge ting om måten Kaleb var kledd på.

«Se på de rare støvlene,» var det en som sa.

«Han kunne bestige Himalaya med dem!» istemte en annen gutt.

Jeg tittet bort på Kaleb, men han satt bare der og stirret på den blanke siden i skriveboken sin og holdt et hardt grep om blyanten. Jeg visste at han måtte ha hørt dem, for jeg så at han vred seg på stolen. Da fniste et par gutter så høyt at frøken Blackstock sluttet å skrive.

«Jeg ser at alle er ivrige etter å snakke med Kaleb, så vi lar ham komme opp hit og fortelle oss litt om seg selv,» sa hun.

Klassen ble stille og stirret på Kaleb. Jeg syntes synd på ham. Gutten som satt bak ham, sparket til Kalebs stolrygg og sa hånlig: «Kom igjen, bondegutt.»

Kaleb gikk langsomt frem foran klassen. Håret hans skjulte delvis øynene, og støvlene subbet gulvet da han gikk. De andre rundt meg fniste igjen. Jeg visste at frøken Blackstock prøvde å hjelpe, men jeg var redd dette bare ville gjøre det verre.

En gutt rakte opp hånden og spurte: «Hvor bodde du i Montana, under en stein?»

Klassen brast i latter.

Piken på første rad spurte: «Kler alle i Montana seg som deg?»

Jeg følte at jeg ble varm i ansiktet, for jeg ble så sint. Hvis ingen stoppet dette, visste jeg at Kaleb ville bli værende en utstøtt resten av skoleåret. Men hvis jeg forsvarte ham, kunne de andre komme til å le av meg også.

Da husket jeg hva min stemor sa til meg da jeg prøvde å komme med på fotballaget. Hun fortalte meg om David i Det gamle testamente. David var den yngste av alle brødrene, men Herren valgte ham til konge. Det spilte ingen rolle hvordan han så ut. Noen ganger bedømmer folk andre ut fra deres utseende, men Herren ser på hjertet.

Jeg visste at Kaleb trengte hjelp, så jeg rakte opp hånden. Frøken Blackstock lot meg ta ordet. Kaleb så ikke opp. Han ventet vel at jeg også skulle gjøre narr av ham.

«Jeg har hørt at det finnes noen flotte parker i Montana med fantastiske turløyper. Hvordan er det der?» spurte jeg.

Klassen ble rolig. Jeg merket at jeg ble rød i ansiktet igjen, men Kaleb smilte. Jeg kunne se at han ble lettet over å svare på et godt spørsmål. Med rolig stemme begynte han å snakke.

Han fortalte at hans familie hadde bodd på en stor ranch i Montana, og han hadde til og med eid en hest. Han fortalte om sin favorittløype i Glacier nasjonalpark og at han hadde støtt på en virkelig, levende bjørn. Etter hvert som han fortalte mer og mer om sitt hjem, begynte de andre å stille spørsmål om bjørnen, fotturene og fjellklatringen.

Etter skoletid var jeg ikke sikker på om noen ville sitte ved siden av meg på bussen. Jeg holdt et godt tak i sekken min og stirret ut av bussvinduet. Plutselig kjente jeg en klapp på skulderen. Det var Kaleb.

«Kan jeg sitte her?» spurte han sjenert.

«Klart!» sa jeg og gjorde plass for ham.

Jeg kunne aldri ha gjettet hvordan den dagen skulle bli. Jeg er glad jeg hadde mot nok til å være vennlig mot Kaleb. Nå har han mange venner – og jeg er stolt av å være en av dem.