Vårt kultiverte himmelske hjem

Gud snakker alle språk, og han snakker dem riktig. Han er behersket og sømmelig i sin tale. Da Gud beskrev den storslåtte prosessen med å skape denne jorden, sa han med veloverveide ord at «det var godt» (1. Mosebok 1:4). Vi ville ha blitt skuffet om Gud hadde brukt «formidabelt» eller andre overdrevne ord.

Engelskmannen Ben Jonson sa: «Språket er det som i størst grad avslører en mann. Tal, så jeg kan se deg.»² Vårt språk avslører våre tanker og dyder, vår usikkerhet og tvil – til og med hjemmet vi kommer fra. Vi vil føle oss bedre i vår himmelske Faders nærhet om vi har utviklet gode språkvaner.

Jeg kan tenke meg at himmelens språk, riktig brukt, kan nærme seg en form for musikk. Hadde C. S. Lewis dette i tankene da han skrev: «Er det ikke merkelig hvordan noen ordkombinasjoner kan gi oss – nesten uavhengig av deres betydning – en begeistring på nivå med musikk?»³ Da Jesus ble født, kom englene og talte, ikke sang: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag» (Lukas 2:14). Vi forsøker nå å fange inn denne skjønnheten i sang, men englenes ytring ble opprinnelig formidlet med det talte ord.

I sin biografi om Ralph Waldo Emerson forteller Van Wyck Brooks at Emerson ble invitert til å tale i forbindelse med 300-årsmarkeringen av Shakespeares fødsel. Etter en passende introduksjon presenterte Emerson seg på talerstolen og gikk så og satte seg igjen. Han hadde glemt notatene sine. Han ville heller la være å si noe enn å si ting som ikke var veloverveid. For noen var dette Emerson på sitt aller mest veltalende.⁴

Kultivert språk er mer enn finpusset taleteknikk. Det har sitt utspring i rene tanker og et oppriktig uttrykk. Et barns bønn kan noen ganger i større grad gjenspeile himmelens språk enn en av Shakespeares monologer.

Et kultivert språk gjenspeiles ikke bare i vårt valg av ord, men også i de tingene vi snakker om. Det finnes dem som alltid snakker om seg selv. De er enten usikre eller stolte. Det finnes dem som alltid snakker om andre. De er vanligvis langtekkelige. Det finnes dem som snakker om interessante ideer, spennende bøker og inspirerende læresetninger. Dette er de få som gjør seg bemerket i denne verden. Temaene som diskuteres i himmelen er ikke tøvete eller trivielle. De er opphøyde og overgår vår forestillingsevne. Vi vil føle oss hjemme der hvis vi her på jorden er velbevandret i samtaler om det kultiverte og høysinnede, og kler våre uttrykk i veloverveide ord.

Er fredag kveld et frenetisk jag etter å finne ut hvor underholdningen vil være og ting vil skje? Kunne vårt samfunn i dag ha frembrakt en Isaac Newton eller en Wolfgang Amadeus Mozart? Kan 85 kanaler og utallige DVD-er noensinne tilfredsstille vår uslokkelige trang til underholdning? Blir noen mennesker i sin uforstand så avhengige av dataspill eller Internett-surfing at de går glipp av de rikere opplevelser som god lesning, samtaler eller musikk kan gi?

Jeg vet ikke om vårt himmelske hjem har en TV eller en DVD-spiller, men jeg forestiller meg iallfall at det har et flygel og et rikholdig bibliotek. Det var et storartet bibliotek i president Gordon B. Hinckleys (1910–2008) hjem da han var ung. Det var ikke noe overdådig hjem, men biblioteket inneholdt ca. 1000 bind med verdens rike litteratur, og president Hinckley tilbrakte sine unge år fordypet i disse bøkene. For å være belest er det imidlertid ikke nødvendig å eie kostbare litteratursamlinger, for de er tilgjengelige både for rik og fattig i verdens biblioteker.

President David O. McKay (1873–1970) pleide å våkne klokken 04.00 hver morgen, skumlese opptil to bøker og så ta fatt på sitt arbeide klokken 06.00. Han kunne sitere 1000 dikt utenat. Han omtalte litteraturens stormestere som «småprofeter». Han var et levende eksempel på formaningen i Skriftene: «Søk visdoms ord fra de beste bøker» (L&p 88:118).

Min hustru og jeg var nylig fire år i Øst-Europa på oppdrag for Kirken. Vi reiste ofte på T-banen i Moskva, som også kalles metroen. Vi la merke til russernes bøyde hoder, for de var opptatt med å lese Tolstoj, Tsjekhov, Dostojevskij eller Pushkin – og iblant til og med Mark Twain. Menneskene var fattige, men de var ikke altfor opptatt av sin fattigdom. De hadde den rike tradisjonen av russisk litteratur, kunst og musikk.

President McKay sa: «Det er med bøker som med venner. Vi kan velge de som vil gjøre oss bedre og mer intelligente, som vil lære oss å sette større pris på det gode og det vakre i verden, eller vi kan velge de smakløse, de vulgære, de slibrige, som vil få oss til å føle det som om vi har veltet oss i sølen.”»⁵

Skriftene står naturligvis fremst blant den gode litteraturen, ettersom de ikke er tuftet på menneskers synspunkter.

Om vi kunne få en titt bak himmelens slør, ville vi trolig bli inspirert av himmelens musikk, som sannsynligvis er mer vidunderlig enn noen musikk vi har hørt på denne jord.

Når musikk har bestått tidens prøve og blitt verdsatt av de edle og kultiverte, er det ikke den gode musikkens feil at vi ikke verdsetter den. Feilen er vår egen. Hvis en ungdom vokser opp på et kosthold som jevnt over består av hamburgere og pommes frites, er det lite trolig at han vil bli en matskjønner. Men dette er ikke den fine matens skyld. Han er bare oppvokst på noe mindre. Noen har i sin oppvekst jevnt og trutt blitt fôret med musikalsk pommes frites.

Dette kan være en god anledning til å sortere deres musikkbibliotek og velge ut hovedsakelig det som bygger opp og inspirerer. Det er en del av modningsprosessen på deres evige reise. Dette kan også være en fin anledning til å lære dere å spille et instrument eller forbedre musikkferdigheter som nå delvis har blitt borte.

Eldste Neal A. Maxwell (1926–2004) i De tolv apostlers quorum sa: «Vi … lever i en verden som er altfor tilbøyelig til det smakløse, og vi trenger å utvikle en smak for den beste musikk. Samtidig lever vi i en verden som er så opptatt av det dagsaktuelle. Vi må la folk rette seg mer inn på den beste musikken gjennom tidene.»⁶

Fordi han var klar over hvilken gjennomtrengende innflytelse god musikk kan ha, lot Oscar Wilde en av sine figurer si: «Etter å ha spilt Chopin føler jeg det som om jeg har grått over synder jeg aldri har begått, og sørget over tragedier som ikke var mine egne.»⁷ Etter første fremføring av Messias svarte Händel følgende på en kompliment: «Min herre, jeg ville blitt lei meg om jeg bare hadde underholdt dem – jeg ønsker å gjøre dem bedre.»⁸ Haydn sa at han «kledde seg i sine beste klær for å komponere, fordi han kom frem for sin skaper».⁹

Noen hendelser i livet er så opphøyde at man ikke kan forestille seg dem uten vakker musikk. Vi kunne ikke hatt en jul uten julesanger eller en generalkonferanse uten hellige lovsanger. Det kunne heller ikke ha vært en himmel uten vakker musikk som overgår vår forstand. President Young sa: «Det finnes ingen musikk i helvete, for all god musikk tilhører himmelen.»¹⁰ Det ville ha vært straff nok om vi hadde kommet til helvete og ikke fått høre en eneste note av musikk i all evighet.

Det jeg har sagt om å bringe godt språk, god litteratur og god musikk inn i hjemmet, gjelder i like stor grad god kunst – som kanskje er smakfullt utstilt i vårt himmelske hjem. Det gjelder også vårt fysiske utseende og våre manerer, den orden som råder i våre hjem, hvordan vi holder våre bønner og hvordan vi leser Guds ord.

Jeg hadde en gang en kort samtale med den store skuespiller Audrey Hepburn under innspillingen av filmen My Fair Lady. Hun snakket om filmens åpningsscene, hvor hun spilte en beskjeden, udannet blomsterpike. Ansiktet hennes var innsmurt med trekull for å få henne til å passe inn i omgivelsene. «Men,» sa hun med glimt i øyet, «jeg hadde på meg parfymen min. Inni meg visste jeg likevel at jeg var en dame.» Man trenger ikke dyr parfyme for å være en dame, men man trenger renslighet, sømmelighet, selvrespekt og verdighet i sitt utseende.

For mange år siden bestemte en bekjent av meg seg for å glede sin kone ved å gi henne en kompliment når han kom hjem hver kveld. Én kveld roste han hennes matlaging. En annen kveld takket han henne for at hun holdt hjemmet i upåklagelig orden. En tredje kveld anerkjente han henne for hennes gode innflytelse på barna. Den fjerde kvelden, før han fikk sagt noe, sa hun: «Jeg vet hva du gjør. Takk for det. Men ikke si noen av de tingene. Bare fortell meg at du synes jeg er vakker.»

Hun uttrykte et viktig behov hun hadde. Kvinner burde få ros for alle sine positive egenskaper – herunder sine anstrengelser for å ta vare på sitt utseende – noe som så uselvisk bidrar til å gjøre andres liv rikere. Vi må ikke la oss selv forfalle og bli så avslappet – eller til og med slurvete – med vårt utseende at vi distanserer oss fra den skjønnhet himmelen har gitt oss.

Noen sier flåsete: «Mitt utseende har ingenting med Guds følelser for meg å gjøre.» Det er imidlertid fullt mulig for både jordiske og himmelske foreldre å følte uuttalt skuffelse over sine barn, uten at de dermed elsker dem mindre.

President Joseph F. Smith (1838–1918), Kirkens sjette president, hadde få eiendeler, men han tok vare på det han hadde. Han tok vare på sitt utseende til minste detalj. Han presset dollarsedlene sine for å fjerne krøllene. Han lot ingen andre pakke sin overnattingskoffert. Han visste hvor hver minste lille gjenstand, mutter og bolt i husstanden var, og alt hadde sin egen plass.

Er det slik der dere bor? Er det et ordens hus? Trenger dere å tørke støv, gjøre rent og rydde før dere kan innby Herrens ånd i deres hjem? President Lorenzo Snow (1814–1901) sa: «Herren ønsker ikke at de hellige alltid skal bo i jordens huler og grotter, men at de skal bygge vakre hus. Når Herren kommer, vil han ikke forvente å møte et skittent folk, men et kultivert folk.»¹¹

David Starr Jordan, en tidligere president for Stanford University, skrev: «Å være vulgær er å gjøre det som ikke er det beste av sitt slag. Det er å gjøre dårlige ting på dårlige måter, og å være tilfreds med det. … Det er vulgært å gå med skitne klær når man ikke driver med skittent arbeid. Det er vulgært å like dårlig musikk, å lese dårlige bøker, å fôre seg med sensasjonsaviser, … å finne glede i smakløse romaner, å like vulgære teaterstykker og å finne glede i tarvelige vitser.»¹²

Deres himmelske Fader har sendt dere bort fra sin nærhet for å oppleve ting dere ikke kunne ha opplevd i deres himmelske hjem – alt som en forberedelse til å kunne motta et rike. Han vil ikke at dere skal miste deres mål av syne. Dere er barn av en opphøyd person. Dere er forutordinert til å regjere som konger og dronninger. Dere kommer til å bo i et hjem og i omgivelser som er uendelig kultiverte og vakre, noe som vil gjenspeile seg i himmelens språk, litteratur, musikk, kunst og orden.

Jeg avslutter med president Youngs ord: «La oss … vise verden at vi har talent og smak, og bevise for himlene at vårt sinn søker det vakreste og det beste, slik at vi kan bli verdige til å nyte englers samvær.»¹³

Må vi ikke minst bli verdige til å nyte det kultiverte samvær med himmelske foreldre, for vi er av Gudenes rase og er «Den Høyestes sønner» (Salmene 82:6).