Nedenfra og opp

Når man har talent, sier folk noen ganger at det vil føre en rett til topps. Men i Joselén Cabreras tilfelle førte hennes talent henne helt til verdens bunn – Antarktis. Underveis lærte hun at det er verdt å satse på verdige drømmer, og sammen med disse drømmene vil det være personer som kommer til hjelp når det trengs.

Da Joselén var 14, vant hun en tegnekonkurranse i regi av Asociación Civil Antarkos i sitt hjemland Uruguay. Premien var en tur til Antarktis for henne og hennes lærer, sammen med en gruppe andre elever og lærere. Hennes far og kvinnen som underviste henne i tegning, viste Joselén hvordan hun skulle fullføre tegningen hun hadde sett for seg.

Turen var en spennende tre-trinns reise: først et militærfly fra Montevideo i Uruguay til Punta Arenas i Chile, deretter fly over havet til den chilenske basen i Antarktis, så over land til Uruguays utpost, Artigas antarktiske vitenskapsbase, omkring 3000 km fra Montevideo. Flere nasjoner har forskningsstasjoner samlet på King George Island utenfor Antarktis’ kyst.

Joseléns tegning og hennes beretning om turen ble gjengitt i et nasjonalt tidskrift, Uruguay Natural.

Antarktis var ikke akkurat slik jeg hadde forestilt meg det, smiler Joselén. På hennes tegning var det pingviner og is. Det var sommer da hun var der – sne flekkvis på bar bakke og få pingviner. Men det ga henne mulighet til å se noen flere severdigheter. Hun nøt fotturen langs kysten, der hun så Collins Glacier, Drake Passage og Lake Uruguay, som Uruguays base får drikkevann fra. Hun besøkte også andre baser.

Turen var en drøm som ble oppfylt for Joselén, som nå er 19 år og medlem av Colinia Suiza gren, Colonia Uruguay distrikt. Siden har hun sørget for at andre drømmer også har blitt oppfylt. En av disse var å fullføre erfaringer innen Personlig fremgang og motta Unge kvinners anerkjennelse. Joselén bruker medaljongen, sier hun, for å minnes hva hun har oppnådd og hva hun kan bli som en Guds datter. Nå som Joselén er ferdig med videregående skole, planlegger hun å studere arkitektur på universitetet.

Hittil har hun ikke hatt mange anledninger til å bære vitnesbyrd på skolen. Hennes venner respekterer hennes tro, men de drøfter ikke ofte religion. Joselén er rolig av seg, men aldri redd for å forsvare det som er riktig. Det skjedde en gang da en elev fortalte andre i klassen at siste-dagers-hellige tvinges til å betale tiende. Nei, det er ikke slik det fungerer, korrigerte hun. «Vi gir frivillig,» sa hun og forklarte at tiende er et frivillig offer til Gud.

Joselén vokste opp i Kirken, men hun fikk sitt eget vitnesbyrd da hun var omkring 12 år og forsto at hun ikke alltid kunne være avhengig av foreldrenes kunnskap. Hun sier at hun ikke fikk vitnesbyrdet som «et plutselig ”pang!”.Men jeg visste at evangeliet ga meg glede.»

Hun går ofte ut med misjonærsøstrene i sommerferiene. Av og til får hun anledning til å bære vitnesbyrd for mennesker hun kjenner. En dag viste det seg at misjonærleksjonen var for en av hennes beste venninner på skolen. «Jeg fortalte henne hva jeg virkelig føler,» sier Joselén. Joselén er glad for at hun kunne bære vitnesbyrd for venninnen.

«Jeg liker historien om Joseph Smith, da han hadde det vanskelig i Den hellige lund, men likevel fortsatte å be,» sier hun (se Joseph Smith–Historie 1:15-17). «Jeg er fascinert av hans mot.» Hun beundrer den unge profeten for at han var trofast mot det han visste, også når andre gjorde narr av ham.

Nephi er en annen av hennes helter. «Jeg er imponert over Nephis mot da han ikke lot seg hindre av sine brødre,» sier hun (se 1. Nephi 3:14-21; 4:1-4).

Det er en annen drøm hun arbeider med nå, og den dreier seg om en annen av hennes hobbyer, nemlig musikk. Joselén og søsteren, Ileana, ble nylig sertifisert som orgellærere. Joselén elsker å spille – fra Primær-sanger til filmmusikk – og hun elsker å lytte til musikk, spesielt Tabernakelkoret.

«Når jeg har et problem, dukker en salme opp i mitt sinn,» sier hun. «Salmer hjelper meg å finne svar.» Hun har Seminar hver skoledag i grenens møtehus ikke langt fra der hun bor. «Noen ganger går jeg dit tidlig og sitter ved pianoet og spiller salmer,» sier hun.

Når det er overføring av en generalkonferanse, går hun tidlig så hun kan sitte og lytte til preludiet som Tabernakelkoret fremfører.

Nå som Joselén har vært i Antarktis – et sted der få mennesker på jorden noen gang selv vil se – er det da et annet spesielt sted hun gjerne vil besøke?

«Jeg har lyst til å reise til en generalkonferanse og høre koret synge,» sier hun.

Hvem vet? Når Joselén kan greie å komme til verdens bunn, hva kan hindre henne i å komme til topps i alt hun ønsker å gjøre.