Et tempelbesøkende folk

For å forberede seg arbeider voksne medlemmer med biskopen for å bli verdige til å komme til templet. Så tar de det tempelforberedende kurset. Deres interesse i klasse øker virkelig etter at de har utført dåp for avdøde. De oppdager at å snakke om templet i klassen er én ting, men virkelig å føle Herrens ånd i templet er noe annet.

«Å få mulighet til å ta med til templet noen som kanskje ikke er rede til flere pakter, men likevel kan oppleve å delta i ordinanser, er noe stort,» sier biskop Baczuk. «Jeg synes det stemmer med det Kirken prøver å formidle i heftet for tempelforberedelse: ”Kom til templet!”»¹

Eldstenes quorumspresident David Boyd i Three Forks menighet sier at å reise til templet for å utføre dåp er et oppnåelig mål: «De begynner å se at det kan være mulig for dem å motta sin egen begavelse. Mange av dem har ikke engang satt sin fot på tempelområdet tidligere, så disse dåpsturene for voksne gir medlemmer denne anledningen.»

Mange medlemmer i menigheten som nylig er blitt aktive igjen, utfører dåp for avdøde før de mottar sin egen begavelse. «Det var aldri et spørsmål om verdighet,» sier biskop Baczuk. «Det dreide seg om forberedelse. Noen var verdige og forberedt til å utføre dåp, men var ikke mentalt eller åndelig forberedt til å inngå paktene i begavelsen.» For mennene er det også en tid til å forberede seg til å motta Det melkisedekske prestedømme.

Slektshistorie fremmer også tempelarbeidet. Medlemmer i menigheten, som Larry og Carolyn Isom, arbeider i menighetens slektshistoriske senter for å klargjøre hundrevis av familienavn. Disse tre aktivitetene – tempelforberedende kurs, slektshistorie og tjeneste i templet – handler om det samme. De som arbeider med slektshistorie, blir begeistret for å klargjøre navn til dem som drar til templet. Medlemmer som reiser til templet, blir begeistret for å utføre tempelarbeid for sine egne forfedre og for forfedrene til andre medlemmer i menigheten. Og å være i templet motiverer medlemmene til å forberede seg til å komme tilbake til templet.

I løpet av de siste årene har 22 medlemmer av Three Forks menighet tatt det tempelforberedende kurset, og 14 av dem begynte å komme regelmessig til templet for å utføre dåp for avdøde. Etter avsluttet kurs mottok 13 av disse 14 sin egen begavelse. Noen av dem var enslige eller enker eller enkemenn, men andre, som Gary og Jennifer Tucker, ble beseglet som familie.

Gary sluttet seg til Kirken i 1992, et par måneder før han og Jennifer giftet seg. Hun var allerede medlem. Men for Gary, som hadde lange arbeidsdager og som omgikkes feil venner, var det vanskelig å holde seg aktiv i Kirken, selv med sin hustrus støtte. Han sier at han i mange år «brukte skråtobakk og vulgært språk».

Da deres datter, Cody, ble født, prøvde søster Tucker å oppdra henne i evangeliet ved å ta henne med til kirken, selv om bror Tucker ikke ville ha noe kirkestoff hjemme. Han oppmuntret familien til å gå i kirken, men ble ikke med selv. Da Cody fylte åtte, ble hun døpt av en misjonær, ikke av sin far. Bror Tucker sier: «Jeg er veldig glad for at jeg var der, men jeg angrer sterkt på at jeg var tilskuer og ikke deltaker.»

De neste årene hjalp fellesskapsfremmende arbeid Gary å bli aktiv i Kirken igjen. Jennifer pleide å invitere medlemmer i menigheten eller misjonærene til middag, for hun visste det ville gi dem anledning til å snakke med Gary. Han er takknemlig overfor disse medlemmene og misjonærene som øvet god innflytelse på ham.

Dale Price var for eksempel hjemmelærer for Jennifers mor og ble derfor kjent med Gary og Jennifer. Når bror Price snakket med bror Tucker den første tiden, snakket de ikke om evangeliet. De snakket om en felles interesse – jakt. Ekteparet Price satt også ved siden av Tuckers under aktiviteter i menigheten, kom med mat til dem fra sitt matvarelager da bror Tucker var arbeidsledig, og ga dem honning produsert av egne bier. Honning er familien Tuckers favorittpålegg på ristet brød. Denne lille gaven, som bror Price beskriver den, var «for å forsøte forholdet».

Råd fra stavspresidenten hjalp også Tuckers. President David Heap ba stavens medlemmer gjøre «syv små og enkle ting»: (1) Lese i Skriftene for seg selv hver dag, (2) lese i Skriftene minst fem dager i uken som familie, (3) holde personlig bønn hver morgen og kveld, (4) holde familiebønn hver morgen og kveld, (5) være tilstede i kirken hver søndag som familie, (6) ha familiens hjemmeaften hver mandagskveld og (7) delta i templet hver måned.

Gary så at disse tingene kunne hjelpe familien å få et nært forhold til hverandre – noe han ønsket sterkt. Derfor begynte familien Tucker med familiebønn, skriftlesning og hjemmeaften. Denne innsatsen hjalp Gary å bli mottakelig for biskopens oppfordring om å forberede seg til å reise templet.

I januar 2006 var Tuckers tilstede ved en temakveld hjemme hos biskopen. Biskop Baczuk trakk Gary til side og snakket med ham om templet. Der og da ga Gary biskopen esken med skråtobakk så den ikke skulle fortsette å friste ham. Han stilte biskopen mange spørsmål da og i senere intervjuer. Biskopen understreket viktigheten av å etterleve paktene Gary hadde inngått i dåpen, så han kunne være verdig til å føle Ånden.

Ekteparet Tucker begynte på det tempelforberedende kurset, og Jennifer begynte å reise til templet sammen med menigheten hver måned for å utføre dåp for avdøde. Gary arbeidet med å bli verdig til å dra dit. Deres datter, Cody, som var 11 på den tiden, gledet seg til å kunne reise til templet snart for å utføre dåp. Da hun fylte 12, var Gary i stand til å dra til templet sammen med henne. Det var første gang for begge å være i templet.

Cody sier: «Det var fantastisk. Det er svært fredelig der. Min far var med, og det gjorde det enda større.» Gary sier at han følte «en utrolig fred og glede den første gangen».

I den tempelforberedende klassen følgende søndag var Gary som et nytt menneske. «Et lys var tent,» sier søster Elna Scoffield, som har undervist klassen i flere år. Gary ble værende igjen etterpå for å stille spørsmål. Han hadde følt Ånden i templet og ønsket å vende tilbake – ikke bare for å utføre dåp, men for å motta sin begavelse og få familien beseglet til seg.

Neste måned var Tuckers igjen i templet sammen med biskopen og andre medlemmer fra menigheten.

I ukene før bror og søster Tucker mottok sin begavelse og ble beseglet, følte de Satans motstand. Gary gjorde fremskritt, men han tvilte fremdeles på om han var verdig til å være i templet. Deres drøm om en evig familie var nær ved å bli oppfylt, men føltes like utenfor rekkevidde. Tuck-ers visste at de måtte be sammen oftere og be om styrke. «Vi mottok alltid styrke i form av ro og fred og forsikring om at alt er i Herrens hender,» sier søster Tucker. «Helt til det øyeblikket vi gikk inn i templet, var hans beroligende Ånd med hele familien.»

Etter at Gary og Jennifer hadde mottatt sin begavelse, knelte de i beseglingsrommet med sine barn, Cody og Garrett, kledd i hvitt. Da seks år gamle Garrett så sin mor gråte, strakte han seg opp for å tørke tårene av kinnene hennes. Gary og Cody gråt også av glede. Også besegleren var beveget.

Tuckers sier at deres familie nå har et sterkere samhold og kommuniserer bedre. Gary sier: «Vi er lykkeligere. Min hustru og jeg føler større nærhet, og våre barn ser det.» Gary føler at han er et bedre eksempel for sine familiemedlemmer som ikke er medlemmer av Kirken, og han håper at andre familier i menigheten vil ønske de samme velsignelser som Herren har gitt Tuckers gjennom templet.