Bestemors dåp

30. juni 2001 holdt jeg på med å lage bursdagskake til min datter da telefonen ringte. Det var min søster i Brasil. Hun fortalte meg at vår bestemor var død.

Nyheten var trist, men jeg var ikke bedrøvet. Tross alt så hadde min kjære bestemor levd i nesten 102 år. Jeg var glad for at hun var fri for sitt gamle, jordiske legeme og hadde gått til åndeverdenen.

Så begynte jeg å tenke på sammentreffet mellom hennes død og min datters fødselsdag, og jeg lurte på om det var noe av betydning i dette. Etter hvert som dagene gikk, oppdaget jeg hva det var: Det ville være lett for meg å huske å bli døpt for min bestemor et år etter hennes bortgang. Jeg påtok meg dette ansvaret, vel vitende om at jeg måtte vente til min datters neste fødselsdag.

Året gikk fort. Men jeg hadde ikke anledning til å reise til templet nøyaktig på årsdagen for min bestemors død, for jeg bodde i Portugal og pleide reise til Madrid Spania tempel. Men det gikk knapt en dag uten at jeg tenkte på mitt ansvar for å bli døpt for bestemor Josefina.

Det var først i oktober 2002 vi var i stand til å reise til templet. Min mann og jeg reiste sammen med vår sønn, Mathew, som skulle motta sin begavelse som forberedelse til sin misjon. Jeg var glad for å reise til templet, og jeg trodde jeg kanskje ville føle noe spesielt når jeg ble døpt på vegne av min bestemor.

Min mann utførte dåpen, men jeg følte ingenting. Min sønn utførte bekreftelsen, men heller ikke da følte jeg noe. Min uro over ikke å ha følt noe gikk over, og jeg var bare glad for at ordinansene var blitt utført for min bestemor.

Etter begavelsen gikk vi til beseglingsrommet for at bestemor skulle bli beseglet til sine foreldre. Da vi knelte overfor hverandre ved alteret for å utføre ordinansen og besegleren begynte å tale, følte jeg som et støt hadde startet i hodet og gått gjennom hele kroppen. Det er vanskelig å beskrive, men i dette glødende øyeblikk var jeg sikker på at bestemor Josefina frydet seg over å bli beseglet til sine foreldre.