Gjør tempelekteskap til en prioritet

Vitaly: Da jeg hadde vært hjemme fra misjonen i noen måneder, ble jeg bedt om å være rådgiver på en lokal ungdomskonferanse. Steven C. Smith, president for Russland Novosibirsk misjon, kalte meg inn på kontoret sitt. Jeg forventet meg et nytt kall eller et formelt intervju av et eller annet slag. I stedet fortalte president Smith meg om en han ville jeg skulle møte – en ung kvinne som nylig hadde fullført sin misjon og vendt hjem til en annen del av Russland, men som skulle være i byen under konferansen.

Jeg hadde aldri sett Katya før, men da jeg kom til konferansen, presenterte jeg meg, og vi snakket om løst og fast i noen minutter. Senere den kvelden bød Katya meg opp til dans. Dagen etter bød jeg henne opp til en ny dans.

Katya: I oppveksten kjente jeg ikke mange unge, enslige prestedømsbærere, men jeg håpet alltid at Herren ville sørge for en verdig ung mann jeg kunne gifte meg med. Jeg ante ikke når eller hvordan vi skulle treffes, men jeg hadde tillit til Herren og hans løfter.

Etter min misjon ble jeg bedt om å være anstand på en ungdomskonferanse. Da jeg så Vitaly på konferansen, ble jeg umiddelbart interessert i å bli kjent med ham. Vi tilbragte tre herlige dager sammen på konferansen.

Jeg følte tidlig en sterk tilskyndelse om at Vitaly var mannen jeg skulle gifte meg med. Alle vil naturligvis ikke oppleve slike følelser så tidlig i den tiden man går ut sammen. Hvordan vet vi at vi går i riktig retning? Jeg lærte på min misjon å gjenkjenne Ånden og følge hans veiledning uten å tvile. Så da jeg følte meg tilskyndet til å bli kjent med Vitaly, bestemte jeg meg for å følge dem.

Jeg vet at Ånden vil veilede oss alle om vi søker hans veiledning. Det er viktig at vi ikke sammenligner våre egne erfaringer med andres – Ånden vil kanskje ikke veilede oss alle på nøyaktig samme måte – men hvis vi følger Ånden, kan vi ha tillit til at det vi gjør, er riktig for oss.

Vitaly: I løpet av disse tre dagene skjønte jeg at jeg hadde funnet en spesiell person. Jeg var skuffet da konferansen var slutt, og Katya og jeg måtte skille lag. Heldigvis var det imidlertid en konferanse for unge enslige voksne måneden etter. Jeg gledet meg til den med en gang.

Den konferansen innfridde alle mine forhåpninger. Katya og jeg tilbragte mye tid sammen og ble kjent med hverandre. Da konferansen var over, utvekslet vi telefonnumre og dro tilbake til våre respektive hjembyer.

De neste ukene holdt vi kontakten for det meste ved hjelp av telefonsamtaler og SMS. (På mindre enn en måned lærte jeg å skrive tekstmeldinger på mobiltelefonen raskere enn jeg tror de fleste kan skrive på en datamaskin!)

Katya bodde i Jekaterinburg, som ligger 11 timer med tog fra der jeg bodde i Omsk i Sibir. Likevel ønsket vi begge desperat å møtes igjen. Vi begynte å reise regelmessig i helgene. Jeg besøkte henne én helg, og noen uker senere kom hun på besøk til meg. Når jeg besøkte Katya, bodde jeg hos felles venner i hjembyen hennes, og når hun besøkte meg, bodde hun hos felles venner i hjembyen min. Vi tilbragte mye tid sammen med disse vennene fra Kirken under våre besøk.

Katya: Elleve timer kan virke som en lang pendlerreise, men til Russland å være er det bare en kort spasertur! På grunn av avstanden ble imidlertid ikke stevnemøtene våre så hyppige som vi ønsket. Det gikk flere uker mellom hver gang vi møttes, og vi kunne bare tilbringe to eller tre dager sammen før en av oss måtte dra hjem. Det føltes ofte som om vi trengte mye mer tid enn det, og det var alltid vanskelig å skille lag. Men fordi vi måtte gjøre så stor innsats for å møte hverandre, verdsatte vi hvert eneste minutt vi hadde sammen. Etter hvert som forholdet vårt utviklet seg, begynte vi å glede oss til en tid da vi ikke behøvde å si farvel til hverandre mer.

Stevnemøtene våre var svært interessante og forskjellige. Vi syklet og red på hest, besøkte museer, leste Skriftene, laget mat, gikk i parkene (vi danset til og med i en av dem) og dro til et barnehjem for å hjelpe og leke med barna.

Hver gang vi møttes, gjorde vi noe nytt, så vi hadde mye moro. Jeg satte pris på Vitalys oppfinnsomhet når det gjaldt å planlegge stevnemøtene våre. Aktivitetene han planla, hjalp oss virkelig å bli kjent med hverandre.

Vitaly: Ettersom jeg var student, hadde jeg ikke råd til så mange fornøyelser. Jeg brukte mesteparten av pengene mine på å reise til Katya og betale telefonregningen. Men et begrenset budsjett betydde ikke at stevnemøtene våre behøvde å være uinteressante eller uproduktive. Faktisk kostet noen av våre beste stevnemøter ingenting.

Det høres kanskje dumt ut, men jeg ville finne ut hvordan Katya oppførte seg sammen med barn, så vi dro til et barnehjem. Slik var det med mange av stevnemøtene våre. Vi prøvde virkelig å lære så mye som vi kunne om hverandre.

Vitaly: I Russsland er normen, i likhet med mange andre steder, at man bor sammen før man gifter seg. Etter at jeg hadde fridd til Katya, spurte noen av vennene mine meg hvordan jeg kunne gifte meg med henne uten å vite på forhånd om vi passet sammen. De argumenterte, slik mange også gjorde overfor Katya, at den eneste måten å virkelig vite om hun var den rette for meg, var å bo sammen med henne i en lengre periode.

Jeg sa at det er unødvendig å bo sammen med noen for å bli kjent med ham eller henne. Jeg prøvde også å forklare på en måte som vennene mine kunne forstå, at jeg hadde bedt og fått svar om at jeg skulle gifte meg med Katya. Etter å ha bedt angående min beslutning, var jeg ikke det minste redd for å gifte meg. Jeg gledet meg og følte at et helt nytt liv lå foran meg. Det var ingen som motsatte seg eller kritiserte meg for dette standpunktet. Faktisk støttet de meg i min beslutning.

Katya: Da Vitaly fridde, prøvde foreldrene mine å snakke meg fra å gifte meg. De syntes det var for tidlig for oss å forlove oss, og de mente jeg måtte bli bedre kjent med Vitaly. Sjefen min sa det samme og tilføyde: «Dere må bo sammen før dere kan ta et slikt valg.»

Jeg synes det er trist at folk føler det slik når det gjelder ekteskap og familie. Jeg tror ikke de forstår hvor lykkelig et ektepar kan være når de blir viet og beseglet i templet. Den store kjærligheten og lykken Vitaly og jeg følte da vi giftet oss, ble enda sterkere på grunn av vissheten om at vi er beseglet for all evighet.

Vitaly: Katya og jeg giftet oss i Omsk 25. februar 2006. (Russisk lov krever en borgerlig vielse før en tempelbesegling, slik det også er i mange andre land.) Neste morgen tok vi fatt på reisen til Stockholm Sverige tempel. Vi satte oss på et fly i Omsk og landet i Moskva tre timer senere, hvor vi tilbragte resten av dagen. Så tok vi et nattog til St. Petersburg. Der satte vi oss på en buss sammen med andre siste-dagers-hellige og reiste i åtte timer til Helsinki i Finland. Siste del av reisen var en 11 timer lang båttur til Stockholm.

Endelig var vi ved templet.

For noen kan en slik lang reise virke som en utfordring, men på mange måter ble vår reise gjennom Europa til en flott bryllupsreise.

Dagen for vår besegling, 1. mars 2006, var en stor dag – en dag som bar preg av fred og visshet. Jeg visste at den personen jeg holdt i hånden, var den jeg ville tilbringe evigheten sammen med. Denne tanken alene fylte meg med stor glede og takknemlighet til min himmelske Fader for at han hadde betrodd meg en av sine døtre og latt henne bli min kone. Jeg følte meg nærmere Ham enn noensinne.

Katya: Nå har Vitaly og jeg fått en liten datter. Hun er fantastisk. Jeg vil at hun skal gifte seg i templet en dag, og den beste støtten vi kan gi henne, er å være kjærlige ektefeller og foreldre.

Jeg håper at hun vil finne en verdig prestedømsbærer med mange Kristus-lignende egenskaper. Det var da jeg så disse egenskapene i Vitaly, at jeg visste jeg kunne gifte meg med ham.

Hva gjorde deg tiltrukket av Vitaly? Han er jo kjekk og smart, og han vet hvordan han skal oppvarte en kvinne. Men dette var ikke de viktigste kriteriene. Han hadde det jeg kaller «en Kristi disippels øyne». Jeg følte et lys i ham. Han er en rettferdig prestedømsbærer.

Vitaly: Det er selvsagt godt å være gift med en man er tiltrukket av. Men hvis vi bare fokuserer på fysiske trekk, går vi uvegerlig glipp av de viktigste egenskapene – personlighet, åndelighet og andre egenskaper som virkelig betyr noe for et varig ekteskap.

Jeg skjønner at det kan være en utfordring for en del unge voksne å finne en ektefelle i Kirken, ganske enkelt fordi det ikke finnes mange siste-dagers-hellige der de bor. Jeg føler med dem. Likevel vet jeg at uansett hva slags omstendigheter vi befinner oss i, hvis vi gjør vår del og forbereder oss til å bli beseglet i templet, kan vår himmelske Fader åpne en utvei.