Oppstandelsens sikkerhet

En jul for noen år siden gikk vi på de veier Jesus hadde gått på. Vi tilbragte noen dyrebare timer i det som sies å være Getsemane, og vi prøvde å forestille oss de lidelser han gjennomgikk i påvente av sin korsfestelse og oppstandelse. Vi var nær stedene hvor han ba, hvor han ble tatt til fange, hvor han ble stilt for retten og dømt.

Utenfor bymurene gikk vi opp den porøse åssiden, kopparret med små huler, noe som fikk den runde enden til å se ut som en hodeskalle, og vi fikk vite at dette var Golgata, stedet hvor Han ble korsfestet. Vi gikk i sikksakk ned på baksiden av åsen, rundt til klippen, inn gjennom den lille åpningen, omtrent på størrelse med et vindu, og inn i en primitiv hule hvor de sa at hans legeme hadde ligget.

Vi tilbragte noen timer i den lille hagen utenfor denne graven og tenkte på historien i Skriftene om Hans begravelse og oppstandelse, som hadde funnet sted her. Vi leste tankefullt og med en bønn i hjertet om da kvinnene kom til graven, om Herrens engel som rullet bort steinen, og de forfjamsede vokternes og frykt.

Vi kunne nesten se for oss de to englene i skinnende klær som talte til Maria og sa: «Hvorfor søker dere den levende blant de døde?

Han er ikke her, han er oppstått!»

Herren hadde forutsagt: «Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender, bli korsfestet og oppstå på den tredje dag» (Lukas 24:5–7).

Vi husket dialogen mellom Maria, englene og Herren:

«Kvinne, hvorfor gråter du? Hun sier til dem: De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham!»

Hun snudde seg og «så Jesus stå der. Men hun visste ikke at det var Jesus.

Jesus sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du etter? Hun trodde det var hagevokteren, og sa til ham: Herre, dersom du har båret ham bort, da si meg hvor du har lagt ham, så vil jeg ta ham!

Jesus sier til henne: Maria! Da vender hun seg og sier til ham på hebraisk: Rabbuni! Det betyr Mester.

Jesus sier til henne: Rør ikke ved meg! For ennå er jeg ikke faret opp til Faderen! Men gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud» Johannes 20:13–17) …

Noen ganger kan vår feiring av viktige begivenheter få et jordisk preg, og vi forstår ikke fullt ut grunnen til at vi feirer. Dette gjelder ikke minst påsken, hvor vi altfor ofte feirer at vi har fri istedenfor den dype betydningen av Herrens oppstandelse. De som ignorerer Kristi guddommelighet, det faktum at Mesteren er Guds Sønn, må i sannhet være ulykkelige. Vi synes virkelig synd på dem som kaller oppstandelsens suverene mirakel «bare disiplenes subjektive opplevelse, istedenfor en faktisk historisk hendelse».

Vi vet i sannhet at alt dette er virkelig. Kristus sa følgende om seg selv til Nikodemus:

«Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, og dere tar ikke imot vårt vitnesbyrd» (Johannes 3:11).

Og så husker vi at Peter vitnet og sa:

«Så skal da hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet» (Apostlenes gjerninger 2:36).

«Men dere fornektet Den Hellige og Rettferdige …

Men livets høvding drepte dere – ham som Gud oppvakte fra de døde. Det er ham vi vitner om» (Apostlenes gjerninger 3:14–15).

Frimodig sto Peter og Johannes foran rådet og sa igjen:

«Så la det være kunngjort for dere alle og for hele Israels folk, at ved Jesu Kristi, nasareerens navn, han som dere korsfestet, han som Gud oppreiste fra de døde – ved ham står denne mann [den tidligere lamme mann] helbredet for deres øyne …

Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved» (Apostlenes gjerninger 4:10, 12).

Da rådet refset de to apostlene og befalte dem å ikke snakke eller forkynne om slike ting i Jesu navn, svarte de og sa: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde dere mer enn Gud!

For vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt» (Apostlenes gjerninger 4:19–20).

«Med stor kraft bar apostlene frem vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse, og stor nåde var over dem alle» (Apostlenes gjerninger 4:33).

Vi vet også at oppstandelsen virkelig fant sted. Den levende Peter sa til Rådet:

«Våre fedres Gud oppvakte Jesus, ham som dere drepte ved å henge ham på et tre …

Vi er hans vitner om alt dette, og det er også Den Hellige Ånd, som Gud ga dem som lyder ham» (Apostlenes gjerninger 5:30, 32).

Vi blir imponert over den store Peter, som så fullstendig hadde fått sin fulle forsikring og som på så verdig vis hadde iført seg lederskapets og myndighetens kappe, samt den inspirerte og forvissedes mot. Hvilken styrke han hadde funnet idet han ledet de hellige og møtte verden med alle dens forfølgere, alle dens vantro og vanskeligheter. Fordi han om og om igjen erklærte sin absolutte kunnskap, lovpriser vi hans utholdenhet i møte med mobber og prelater, myndigheter som kunne ta hans liv. Likevel forkynte han frimodig om den oppstandne Herre, Fredsfyrsten, den Hellige og den Rettferdige, Livets fyrste, Prinsen og Frelseren. Peter var utvilsomt nå sikker, uangripelig og urokkelig. Vi burde finne stor trygghet i hans visshet …

Paulus’ vitnesbyrd virker som det mest avgjørende. Han hørte den oppstandne Herres røst som sa:

«Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» Og for å være sikker på hvem han var, sa Saul: «Hvem er du, Herre?» og fikk forsikringen: «Jeg er Jesus, han som du forfølger. Det blir hårdt for deg å stampe mot brodden» (Apostlenes gjerninger 9:4–5).

Og nå gikk den samme Paulus, som hadde gjenvunnet sin styrke, som hadde blitt velsignet ved prestedømmet, som hadde fått igjen synet, rundt i synagogene og bragte jødene i Damaskus til taushet, «ved å bevise at Jesus er Messias» (Apostlenes gjerninger 9:22).

Senere kom Paulus til apostlene i Jerusalem, og Barnabas, som talte for Paulus, «fortalte dem hvordan Saulus på veien hadde sett Herren, og at Herren hadde talt til ham, og hvor frimodig han i Damaskus hadde talt i Jesu navn» (Apostlenes gjerninger 9:27).

Så fortsetter Paulus:

«Da de hadde fullbyrdet alt som er skrevet om ham, tok de ham ned av treet og la ham i en grav.

Men Gud oppvakte ham fra de døde!

I flere dager åpenbarte han seg for dem som var dratt opp med ham fra Galilea til Jerusalem, de som nå er hans vitner for folket …

Dette har Gud oppfylt for oss, deres barn, da han oppreiste Jesus …

han har oppreist ham fra de døde, så han ikke mer skal vende tilbake til tilintetgjørelse» (Apostlenes gjerninger 13:29–31, 33–34) …

Vi blir oppløftet ved vår tids profet, Josephs Smiths vitnesbyrd, når han forsikrer menneskene om oppstandelsen. Eldste George A. Smith siterer den siste offentlige talen Joseph Smith holdt i juni 1844, bare noen dager før det brutale attentatet mot ham:

«Jeg er rede til å bli ofret for dette folk, for hva kan våre fiender gjøre? Bare drepe legemet, og så er deres makt til ende. Vær trofaste, mine venner, og vik ikke. Forsøk ikke å berge deres liv, for den som er redd for å dø for sannheten, vil miste det evige liv. Hold ut til enden, så skal vi stå opp fra de døde og bli som guder og regjere i celestiale kongeriker, fyrstedømmer og evige herredømmer.»¹ …

Det spørsmål som ble stilt av Job, har blitt stilt av millioner som har stått ved den åpne kisten til en av sine nærmeste: «Når en mann dør, lever han da opp igjen?» (Job 14:14).

Mange av dem har fått et akseptabelt svar, og den gode fred har kommet over dem som himmelens dugg. Utallige ganger har hjerter som har vært plaget med fortvilet lidelse, følt dette fredens kyss som overgår all forstand.

Og når en dyp indre ro har gitt en ny, varm forsikring til plagede sinn og sønderrevne hjerter, har disse kunnet si som den avholdte Job:

«Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet.

Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,

han som jeg skal skue, meg til gode, han som mine øyne skal se» (Job 19:25–27).

Job ønsket at hans vitnesbyrd kunne bli trykt i bøker og gravert i stein, slik at generasjoner etter ham kunne lese det. Hans ønske ble oppfylt, for mange har funnet fred når de har lest hans sterke vitnesbyrd.

Til slutt vil jeg lese åpenbareren Johannes’ syn:

«Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er livets bok. De døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger.

Havet ga tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket ga fra seg de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger» (Johannes’ åpenbaring 20:12–13).

Og slik den levende, grønne vår følger den dystre, dødslignende vinter, erklærer hele naturen den oppstandne Herres guddommelighet, at han var Skaperen, at han er verdens Frelser, at han er selveste Guds Sønn.