Hvorfor templer?

Har det noen gang eksistert en mann eller kvinne som i en stille stund i ettertenksomhet ikke har fundert over livets store mysterier?

Har de ikke stilt seg spørsmålene: «Hvor kommer jeg fra? Hvorfor er jeg her? Hvor går jeg hen? Hvilket forhold står jeg i til min Skaper? Vil døden berøve meg for mine kjære i livet? Hva med min familie? Vil det være noen tilværelse etter denne, og i så fall, vil vi kjenne hverandre der?»

Svar på disse spørsmålene finner man ikke i verdens visdom. De finnes bare i Guds åpenbarte ord. Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges templer er hellige bygninger hvor disse og andre evige spørsmål blir besvart. Hvert enkelt tempel er innviet som et Herrens hus, et hellig og fredfullt sted avsondret fra verden. Der blir det undervist i sannheter og utført ordinanser som bringer kunnskap om evige ting og motiverer dem som er der, til å leve i samsvar med en forståelse av vår guddommelige arv som Guds barn og bevissthet om våre muligheter som evige personer.

Disse bygningene, som er forskjellige fra de tusenvis av Kirkens møtehus som er spredt over hele jorden, skiller seg i sitt formål og sin funksjon fullstendig fra alle andre bygninger til religiøse formål. Det er ikke disse bygningenes størrelse eller arkitektoniske skjønnhet som gjør dem særegne. Det er arbeidet som foregår innenfor deres vegger.

Anvendelse av visse bygninger for spesielle ordinanser, hvilket skiller dem fra vanlige tilbedelsessteder, er ikke noe nytt. Det ble praktisert i oldtidens Israel, der folket regelmessig hadde gudstjeneste i synagogene. Deres helligste sted var først tabernaklet i villmarken med Det aller helligste, og deretter en rekke templer hvor spesielle ordinanser ble utført, og hvor bare de som hadde de nødvendige kvalifikasjoner, kunne delta i ordinansene.

Slik er det også i dag. Før et tempel blir innviet, inviterer Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige publikum til å gå gjennom bygningen og se de forskjellige rommene. Men når det innvies, blir det Herrens hus og av en så hellig karakter at kun trofaste medlemmer av Kirken tillates å komme inn. Det handler ikke om hemmeligholdelse. Det er et spørsmål om hellighet.

Arbeidet som foregår i disse bygningene, viser Guds evige hensikter med mennesket, som er Guds barn, og skapelsen. I det alt vesentligste dreier tempelarbeid seg om familien, der hver av oss tilhører Guds evige familie og en jordisk familie. Det dreier seg om ekteskapspaktens og familieforholdets hellige og evige natur.

Det stadfester at enhver mann og kvinne som er født til verden, er et Guds barn og er skjenket noe av hans guddommelige natur. Gjentagelsen av disse grunnleggende og fundamentale læresetningene har en god virkning på dem som mottar dem, for når læren blir fremsatt i en språkdrakt som er både vakker og virkningsfull, forstår deltagerne at fordi enhver mann og kvinne er vår himmelske Faders barn, tilhører de også en guddommelig familie, og hvert eneste menneske er deres bror eller søster.

Da en skriftlærd spurte Frelseren: «Hva er det første av alle bud?», svarte Frelseren: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din fornuft og av all din makt. Dette er det første bud.

Det andre, som er like stort, er dette: Du skal elske din neste som deg selv!» (Markus 12:28, 30-31).

De læresetninger som fremsettes i templer i vår tid, understreker sterkt dette ytterst fundamentale begrepet om vår plikt overfor vår Skaper og vår neste. Hellige ordinanser forsterker dette foredlende livssyn som gjelder Guds familie. De lærer at den ånd vi har i oss, er evig, i motsetning til legemet, som er jordisk. De gir ikke bare forståelse av disse store sannheter, men motiverer også deltageren til å elske Gud og oppmuntrer til å vise større nestekjærlighet overfor andre av vår Faders barn.

Ved å akseptere den premiss at alle er et Guds barn, forstår vi bedre at jordelivet har en guddommelig hensikt. Også angående dette blir åpenbart sannhet undervist i Herrens hus. Jordelivet er en del av en evig reise. Vi levde som åndebarn før vi kom hit. Skriftene vitner om det. Hør bare Herrens ord til Jeremia: «Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg. Jeg satte deg til en profet for folkene» (Jeremia 1:5).

Vi kom inn i dette liv som barn av jordiske foreldre og som medlemmer av en familie. Foreldre er Guds partnere når det gjelder å tilveiebringe hans evige hensikter med hans barn. Familien er derfor en guddommelig institusjon, den aller viktigste i både jordelivet og i evigheten.

Mye av arbeidet som foregår i templene, dreier seg om familien. For å forstå arbeidets betydning er det nødvendig å erkjenne det faktiske forhold at slik vi eksisterte som Guds barn før vi ble født til verden, skal vi også fortsette å leve etter døden, og at de høyt verdsatte og verdifulle forhold som eksisterer her i jordelivet, hvorav de fineste og mest meningsfylte er innenfor familien, kan fortsette i den kommende verden.

Når en mann og en kvinne gifter seg i Herrens hus, vies de ikke bare for den tid de lever på jorden, men for all evighet. De sammenføyes ikke bare under landets lov som vier dem inntil døden skiller dem, men også ved Guds evige prestedømme som binder i himmelen det som er bundet på jorden. Par som vies på denne måten, forsikres ved guddommelig åpenbaring om at deres ekteskap og deres familieforhold til barna ikke vil opphøre ved døden, men fortsette i evigheten, forutsatt at de lever verdig til denne velsignelsen.

Har det noen gang eksistert en mann som virkelig elsket en kvinne, eller en kvinne som virkelig elsket en mann, som ikke har bedt om at deres forhold måtte fortsette etter døden? Finnes det foreldre som har begravet et barn, som ikke lengtet etter en forsikring om at deres kjære barn en gang skulle tilhøre dem også i det neste liv? Kan noen som tror på evig liv, tvile på at himmelens Gud vil gi sine sønner og døtre livets mest dyrebare egenskap, den kjærlighet som finner sitt mest meningsfylte uttrykk i familieforhold? Nei, fornuften tilsier at familiebåndene skal fortsette også etter døden. Menneskehjertet lengter etter dette, og himmelens Gud har gjennom åpenbaring vist hvordan dette kan sikres. De hellige ordinansene i Herrens hus sørger for det.

Men alt dette ville i sannhet fortone seg som urettferdig hvis velsignelsene ved disse ordinansene var tilgjengelige kun for dem som nå er medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Det faktiske forhold er at anledningen til å komme inn i templet og ta del i dets velsignelser er åpen for alle som vil ta imot evangeliet og bli døpt inn i Kirken. Det er grunnen til at Kirken har et utstrakt misjonærarbeid i store deler av verden og vil fortsette å utvide dette programmet i så stor utstrekning som mulig, for den er ved guddommelig åpenbaring pålagt ansvar for å forkynne evangeliet til alle nasjoner, stammer, tungemål og folk.

Men det har vært utallige millioner som har levd på jorden og som aldri fikk anledningen til å høre evangeliet. Skal de nektes de velsignelser som gis i Herrens templer?

Gjennom levende stedfortredere for de døde er de samme ordinansene tilgjengelige for dem som har forlatt jordelivet. I åndeverdenen er så de samme personene fri til å akseptere eller avvise de jordiske ordinansene som ble utført for dem, herunder dåp, vielse og besegling av familiebånd. Det er ingen tvang i Herrens verk, men det må finnes anledning.

Dette stedfortredende arbeidet er et kjærlighetsarbeid uten sidestykke av levende på vegne av døde. Det nødvendiggjør et enormt slektsforskningsarbeid for å finne og identifisere dem som har levd før oss. Som en hjelp i forskningsarbeidet koordinerer Kirken et slektshistorisk program og har forskningsfasiliteter som det ikke finnes maken til i hele verden. Dens arkiver er åpne for publikum og har vært benyttet av mange som ikke er medlemmer av Kirken, til å spore opp sine forfedre. Dette programmet har blitt lovprist av genealoger over hele verden og vært benyttet av mange land som sikring av egne opptegnelser. Men det primære formålet med programmet er å gi Kirkens medlemmer de nødvendige ressurser til å identifisere sine forfedre for å gi dem de velsignelser de selv nyter godt av. Det er som om de sier til seg selv: «Hvis jeg elsker min hustru og mine barn så høyt at jeg ønsker å ha dem hos meg i all evighet, skulle da ikke min avdøde bestefar og oldefar og andre forfedre få mulighet til å motta de samme evige velsignelser?»

Derfor er disse hellige bygningene steder med omfattende aktivitet, som utføres i stillhet og ærbødighet. De minner oss om noe av åpenbareren Johannes’ syn, der dette spørsmålet og svaret er nedtegnet: «Disse som er kledd i de lange hvite kjortler - hvem er de? Og hvor er de kommet fra? …

Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod.

Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel» (Johannes’ åpenbaring 7:13-15).

De som kommer til disse hellige hus, er kledd i hvitt mens de deltar der. De kommer kun på anbefaling fra sine lokale ledere i Kirken, som har attestert på deres verdighet. Det forventes at de skal komme med rene tanker, rent legeme og ren påkledning for å gå inn i Guds tempel. Når de trer inn der, forventes det at de lukker verden ute og konsentrerer seg om det guddommelige.

Dette arbeidet, hvis det kan kalles det, har sin egen belønning, for hvem i disse stressende tider ville ikke ønske en anledning velkommen til å stenge verden ute og tre inn i Herrens hus, for der å fordype seg i stillhet i det evige som hører Gud til? Disse hellige steder gir en anledning, som man ikke får noe annet sted, til å lære om og reflektere over det som virkelig har mening i livet – vårt forhold til guddommen, vår evige reise fra en førjordisk tilstand til dette liv og videre til en fremtidig tilstand hvor vi skal kjenne og omgås med hverandre, også med våre kjære og våre forfedre som har gått foran oss, og som vår kropp, vårt sinn og vår ånd er nedarvet fra.

Disse templene er i sannhet unike blant alle bygninger. De er lærdommens hus. De er steder hvor det inngås pakter og løfter. Ved altrene der kneler vi ned for Gud vår Skaper og gis løfte om hans evige velsignelser. På de hellige steder der kommuniserer vi med ham og tenker på hans Sønn, vår Frelser og Forløser, den Herre Jesus Kristus, som tjente som stedfortreder for enhver av oss i et offer på våre vegne. Her skyver vi til side vår egen egoisme og virker for dem som ikke kan utføre arbeidet for seg selv. Her, under Guds sanne prestedømsmyndighet, blir vi knyttet sammen i det helligste av alle menneskelige bånd – som mann og hustru, som barn og foreldre, som familier, i kraft av en besegling som tiden ikke kan ødelegge og døden ikke kan bryte.

Slike hellige bygninger ble oppført også i de vanskelige årene da de siste-dagers-hellige nådeløst ble fordrevet og forfulgt. De har blitt oppført og holdt i drift under fattigdom og i velstandstider. De er et resultat av den levende tro hos et stadig økende antall medlemmer som vitner om en levende Gud, om den oppstandne Herre, om profeter og åpenbaring fra Gud og om den fred og forvissning som følger de evige velsignelser som bare kan oppnås i Herrens hus.