Ba han meg virkelig om det?

Jeg satt og stirret vantro da bror Jarman, et medlem av grenspresidentskapet, ventet på mitt svar.

Kanskje han hadde ment å si lærer eller rådgiver. Men han hadde ikke det. Det jeg hørte, var riktig. Han hadde kalt meg til Hjelpeforeningens president i vår lille gren.

Jeg satt rolig en stund og tenkte over min situasjon. Jeg var bare 27 år gammel og hadde aldri vært gift. Jeg hadde nylig flyttet til området og skulle begynne i ny jobb som journalist. Min lederskapserfaring var begrenset. Jeg hadde hatt flere kall i årenes løp, men aldri noe som dette.

I stillhet spurte jeg meg selv om jeg var gammel nok eller erfaren nok, eller om jeg egentlig hadde evnen til å tjene. Hva hadde jeg å tilby grenens kvinner?

Jeg gikk hjem den kvelden, knelte i bønn og ba min himmelske Fader om veiledning. Etter bønnen følte jeg straks at jeg skulle lese min patriarkalske velsignelse. Jeg leste følgende setning: «Du skal arbeide med det som du har fått i oppdrag å utføre nå, selv mens du er ung.»

Da jeg leste disse ordene, innså jeg at dette ikke handlet om min ekteskapelige status, min alder eller hva jeg kunne gjøre. Det handlet om det Herren trengte at jeg skulle gjøre. Jeg tok imot kallet.

Gjennom mitt kall kunne jeg hjelpe folk til tross for vår forskjellige bakgrunn. Én kvinne som Gud spesielt fikk meg til å tjene, var en kvinne i slutten av 20-årene, en enslig mor med to barn. Det tok meg ikke lang tid å innse at hun og jeg hadde forskjellig livsstil. Jeg var ikke sikker på hvordan jeg kunne være hennes venn, men med tiden utviklet vi et vennskap.

Ved en annen anledning traff jeg en mindre aktiv kvinne. Jeg minnes at jeg kom inn i hennes hjem første gang sammen med misjonærene og visste at hun hadde et vitnesbyrd. Hun trengte bare å bli litt «antent» for å få det til å brenne klarere. Da vi satt i dagligstuen hennes og lyttet til henne, var Ånden sterk og fikk oss til å bære vitnesbyrd om Jesu Kristi forsoning.

De neste månedene kom hun sporadisk til kirken. Men jeg ble stadig ledet av Ånden og bar vitnesbyrd for henne. I dag er hun aktiv og virker i grenen.

Dette var noen av høydepunktene i kallet, men utfordringene var tallrike. Det var en kamp å føle at jeg gjorde nok, å finne balanse mellom kirke og arbeid, og å overvinne følelsen av ikke å strekke til.

Til slutt innså jeg at mye av det jeg var i stand til å gjøre, var gjennom Ånden. Siden har jeg blitt løst fra kallet og har flyttet fra den byen. Men jeg har ofte tenkt over hvordan dette kallet påvirket søstrene – og meg. Takket være det ble jeg klar over at jeg, som ung enslig søster, hadde noe å gi andre etter hvert som vi vokste sammen i evangeliet. Selv om jeg følte meg ukvalifisert til stillingen, arbeidet jeg hardt for å utføre mitt kall. Når jeg gjorde det, følte jeg at Guds hånd veiledet meg og gjorde meg kvalifisert til hans arbeid.