Forsoningen og reisen gjennom jordelivet

I Bible Dictionary lærer vi at ordet nåde ofte brukes i Skriftene i betydningen styrke og kraft:

«[Nåde er] et ord som forekommer ofte i Det nye testamente, spesielt i brevene Paulus skrev. Den viktigste betydning av ordet er guddommelig hjelp eller styrke, gitt gjennom Jesu Kristi store barmhjertighet og kjærlighet.

Det er ved Herren Jesu Kristi nåde, muliggjort ved hans sonoffer, at menneskene skal reises opp til udødelighet, og hver enkelt skal motta sin kropp fra graven og leve evig. Det er på samme måte ved Herrens nåde at den enkelte, gjennom tro på Jesu Kristi forsoning og omvendelse fra sine synder, mottar styrke og hjelp til å gjøre gode gjerninger som de ikke ville kunne ha gjort på egen hånd. Denne nåden er en kraft som lar menn og kvinner gjøre krav på evig liv og opphøyelse når de har utvist sin beste innsats.»²

Nåde er den guddommelige assistanse eller himmelske hjelp vi alle desperat trenger for å kvalifisere oss til det celestiale rike. Forsoningens store kraft styrker oss derfor til å gjøre godt og være gode, og til å yte tjeneste utover vårt eget personlige ønske og våre naturlige evner.

I mitt personlige skriftstudium setter jeg ofte inn uttrykket «styrkende kraft» hver gang jeg støter på ordet nåde. Overvei for eksempel dette verset som vi alle kjenner: «Vi vet at det er ved nåde vi blir frelst etter at vi har gjort alt vi kan» (2 Nephi 25:23). Jeg tror vi kan lære mye om dette viktige aspekt av forsoningen hvis vi setter inn «støttende og styrkende kraft» hver gang vi finner ordet nåde i Skriftene.

Jordelivets reise skal gå fra dårlig til godt til bedre og føre til at selve vår natur forandres. I Mormons bok finnes mangfoldige eksempler på disipler og profeter som kjente til, forsto og ble forvandlet ved forsoningens styrkende kraft når det gjaldt å foreta denne reisen. Når vi forstår denne hellige kraften bedre, vil vårt evangelieperspektiv øke i stor grad og bli beriket. Et slikt perspektiv vil forandre oss på bemerkelsesverdige måter.

Nephi er et eksempel på en som kjente, forsto og stolte på Frelserens styrkende kraft. Husk at Lehis sønner hadde dratt tilbake til Jerusalem for å få med seg Ishmael og hans hus. Laman og andre i gruppen som reiste med Nephi fra Jerusalem tilbake ut i villmarken, gjorde opprør, og Nephi formante sine brødre til å ha tro på Herren. Det var på dette tidspunkt under reisen Nephis brødre bandt ham med tau og planla at han skulle dø. Legg merke til Nephis bønn: «Herre, vil du, på grunn av den tro jeg har på deg, fri meg ut av mine brødres hender, ja, vil du gi meg styrke til å sprenge disse bånd som jeg er bundet med» (1 Nephi 7:17; uthevelse tilføyd).

Vet dere hva jeg trolig ville ha bedt om hvis jeg var blitt bundet av mine brødre? «Vær så snill å få meg ut av denne knipen NÅ!» Jeg synes det er spesielt interessant at Nephi ikke ba om at hans situasjon skulle forandres. I stedet ba han om styrke til å forandre situasjonen. Jeg tror at han ba på denne måten nettopp fordi han kjente, forsto og hadde erfart forsoningens styrkende kraft.

Jeg tror ikke at båndene som Nephi var bundet med, på magisk vis bare falt av hendene og håndleddene hans. Jeg tror heller at han ble velsignet med både utholdenhet og personlig styrke utover sin naturlige kapasitet, og at han så «i Herrens styrke» (Mosiah 9:17) bearbeidet og snodde og slet i snorene, til han til slutt virkelig fikk styrke til å bryte båndene.

Betydningen av denne episoden for hver av oss er liketil. Når du og jeg forstår og anvender forsoningens styrkende kraft i vårt liv, vil vi be om og søke styrke til å forandre våre omstendigheter istedenfor å be om at våre omstendigheter skal forandres. Vi vil bli handlekraftige personer som gjør noe, istedenfor slike som bare lar seg påvirke av andre (se 2 Nephi 2:14).

Overvei eksemplet i Mormons bok der Alma og hans folk blir forfulgt av Amulon. Herrens røst kom til disse gode menneskene i deres lidelser og tilkjennega:

«Jeg vil også lette de byrder som er lagt på deres skuldre, så dere ikke engang kan føle dem på ryggen, …

Og nå skjedde det at de byrder som var lagt på Alma og hans brødre, ble gjort lette. Ja, Herren styrket dem så de kunne bære sine byrder med letthet, og de underkastet seg hele Herrens vilje med glede og tålmodighet» (Mosiah 24:14-15, uthevelse tilføyd).

Hva ble forandret i denne episoden? Det var ikke byrden som ble endret. Utfordringene og vanskelighetene i forbindelse med forfølgelsen ble ikke straks fjernet fra folket. Men Alma og hans tilhengere ble styrket, og deres økte kapasitet og styrke gjorde byrdene de bar lettere. Disse gode menneskene ble gitt kraft gjennom forsoningen til å handle som handlekraftige personer og påvirke sin situasjon. Og «i Herrens styrke» ble Alma og hans folk deretter ledet i sikkerhet til landet Zarahemla.

Du kan med rette undres: «Hva gjør episoden med Alma og hans folk til et eksempel på forsoningens styrkende kraft?» Svaret finnes i en sammenligning av Mosiah 3:19 og Mosiah 24:15.

«Og avlegger det naturlige menneske og blir en hellig gjennom den Herre Kristi forsoning og blir som et barn, lydig, saktmodig, ydmyk, tålmodig, full av kjærlighet, villig til å bøye seg for alt som Herren finner gavnlig å pålegge det, likesom et barn bøyer seg for sin far» (Mosiah 3:19, uthevelse tilføyd).

Når vi går videre på jordelivets reise fra dårlig til godt til bedre, når vi avlegger det naturlige menneske i hver av oss, og når vi gjør vårt ytterste for å bli hellige og forandre selve vår natur, da skulle egenskapene som regnes opp i dette verset, i stadig større grad beskrive den personen som du og jeg er i ferd med å bli. Vi vil bli mer som barn, mer lydige, mer tålmodige og mer villige til å underkaste oss.

Sammenlign nå disse egenskapene i Mosiah 3:19 med dem som brukes for å beskrive Alma og hans folk: «Og de underkastet seg hele Herrens vilje med glede og tålmodighet» (Mosiah 24:15, uthevelse tilføyd).

Jeg finner parallellene mellom egenskapene som beskrives i disse versene, slående og som en indikasjon på at Almas gode folk var i ferd med å bli et bedre folk gjennom den Herre Kristi forsonings styrkende kraft.

Tenk på historien om Alma og Amulek i Alma 14. I dette tilfellet var mange trofaste hellige blitt brent på bålet, og disse to Herrens tjenere var blitt kastet i fengsel og pisket. Overvei denne inderlige bønnen som Alma holdt i fengslet: «O Herre, gi oss styrke ifølge den tro vi har på Kristus, ja, så vi kan bli befridd» (Alma 14:26, uthevelse tilføyd).

Her igjen ser vi at Almas forståelse av og tillit til forsoningens styrkende kraft blir reflektert i hans anmodning. Legg merke til resultatet av denne bønnen:

«Og de [Alma og Amulek] sprengte repene som de var bundet med, og da folk så dette, begynte de å flykte, for frykten for å bli ødelagt var kommet over dem …

Og Alma og Amulek kom ut av fengslet, og de var ikke skadet, for Herren hadde gitt dem kraft ifølge den tro de hadde på Kristus» (Alma 14:26, 28, uthevelse tilføyd.)

Igjen er den styrkende kraft tydelig idet gode mennesker kjemper mot ondskap og gjør sitt ytterste for å bli enda bedre og tjene mer effektivt «i Herrens styrke».

Et annet eksempel fra Mormons bok er lærerikt. I Alma 31 leder Alma en misjon for å gjenvinne de frafalne zoramittene, som etter å ha bygget sin Rameumptom, holder en foreskrevet og arrogant bønn.

Legg merke til at Alma i sin personlige bønn trygler om styrke: «O Herre, vil du gi meg styrke så jeg med tålmodighet kan utholde disse lidelser som skal komme over meg på grunn av dette folks synder» (Alma 31:31, uthevelse tilføyd).

Alma ber også om at hans misjonærledsagere må få motta en lignende velsignelse: «Vil du gi dem styrke så de kan utholde de lidelser som skal komme over dem på grunn av dette folks synder» (Alma 31:33, uthevelse tilføyd).

Alma ba ikke om at hans plager måtte bli fjernet. Han visste at han handlet for Herren, og han ba om kraft til å handle og påvirke sin situasjon.

Hovedpunktet i dette eksemplet finnes i det siste verset av Alma 31: «[Herren] ga dem også styrke så de ikke skulle ha noen lidelser som ikke ble oppslukt i gleden over Kristus. Dette var i overensstemmelse med Almas bønn, og dette fordi han ba i tro» (vers 38; uthevelse tilføyd).

Lidelsene ble ikke fjernet. Men Alma og hans ledsagere ble styrket og velsignet gjennom forsoningens styrkende kraft «så de ikke skulle ha noen lidelser som ikke ble oppslukt i gleden over Kristus». For en fantastisk velsignelse. Og for en lærdom for oss alle.

Eksempler på styrkende kraft finnes ikke bare i Skriftene. Daniel W. Jones ble født i 1830 i Missouri, og han sluttet seg til Kirken i California i 1851. I 1856 deltok han i redningen av håndkjerrekompanier som satt fast i Wyoming på grunn av voldsomt snøvær. Etter at redningspatruljen hadde funnet de lidende hellige, sørget for den hjelp de kunne gi der og da, og hadde arrangert det slik at de syke og svake skulle bli transportert til Salt Lake City, meldte Daniel og flere andre unge menn seg til å bli værende igjen og beskytte kompaniets eiendeler. Maten og forsyningene som ble overlatt til Daniel og hans medarbeidere, var knapp og snart oppbrukt. Følgende sitat fra Daniel Jones’ personlige dagbok beskriver det som så hendte.

«Det ble snart så knapt med vilt at vi ikke felte noe. Vi spiste alt det dårlige kjøttet. Man ble sulten av å spise det. Til slutt var alt borte, bare hudene var igjen. Vi ville prøve dem. En ladning ble kokt og spist uten å tilsette krydder, og hele kompaniet ble sykt …

Det så mørkt ut, for det var ikke noe annet igjen enn de stakkars rå hudene fra det utsultede kveget. Vi ba Herren veilede oss i hva vi skulle gjøre. Brødrene klaget ikke, men stolte på Gud. … Endelig fikk jeg en innskytelse om hvordan dette skulle tilberedes, og jeg ga kompaniet råd og fortalte dem hvordan det skulle tilberedes. De skulle skålde hudene og skrape av hårene. Dette kunne fjerne og rense den dårlige smaken som skåldingen ga. Etter skraping skulle de kokes i rikelig vann en time, så slå av vannet som hadde trukket ut alt limstoffet, deretter vaske og skrape huden grundig, vaske den i kaldt vann, deretter koke til en geléaktig masse og la den så avkjøles. Så kunne den spises med litt sukker på. Dette var veldig mye strev, men det var ikke stort annet vi kunne gjøre, og det var bedre enn å sulte.

«Vi ba Herren velsigne våre maver og la dem tilpasses denne maten… Da vi spiste nå, så det ut til at alle nøt festmåltidet. Vi gikk tre dager uten mat før dette forsøk nummer to ble gjort. Vi nøt denne overdådige kosten i omtrent seks uker.»³

I en slik situasjon ville jeg sannsynligvis ha bedt om noe annet å spise: «Himmelske Fader, vær så snill å sende en vaktel eller en bøffel.» Det hadde sannsynligvis aldri falt meg inn å be om at min mave skulle styrkes og tilpasse seg den maten vi hadde. Hva visste Daniel W. Jones? Han visste om Jesu Kristi forsonings styrkende kraft. Han ba ikke om at situasjonen skulle forandres. Han ba om at han ville bli styrket til å takle situasjonen. På samme måte som Alma og hans folk, Amulek og Nephi ble styrket, hadde Daniel W. Jones åndelig innsikt til å vite hva han skulle be om i den bønnen.

Kristi forsonings styrkende kraft styrker oss til å gjøre noe vi aldri kunne ha gjort på egen hånd. Noen ganger lurer jeg på om vi i vår bekvemme verden i de siste dager – vår verden med mikrobølgeovner og mobiltelefoner og biler med klimaanlegg og komfortable hjem – om vi noen gang lærer å anerkjenne at vi daglig er avhengig av forsoningens styrkende kraft.

Søster Bednar er en svært trofast og dyktig kvinne, og jeg har høstet mange viktige lærdommer om den styrkende kraft av hennes stille eksempel. Jeg har sett henne holde ut gjennom intens og vedvarende morgensykdom – virkelig syk hele dagen hver dag i åtte måneder – gjennom hvert av hennes tre svangerskap. Sammen ba vi om at hun ville bli velsignet, men denne utfordringen ble aldri fjernet. I stedet fikk hun styrke til å gjøre fysisk det hun ikke kunne gjøre med egen kraft. I årenes løp har jeg også sett hvordan hun har blitt styrket til å takle den latterliggjøring og spott som et verdslig samfunn driver med når en siste-dagers-hellig kvinne gir akt på profetisk rettledning og setter familien og det å oppdra barn først på prioriteringslisten. Jeg takker og hyller Susan for at hun har hjulpet meg å lære slike uvurderlige lærdommer.

I Alma kapittel 7 lærer vi hvordan og hvorfor Frelseren er i stand til å sørge for den styrkende kraft:

«Og han skal gå ut, ha smerter og lidelser og fristelser av alle slag, og dette for at det ord kunne bli oppfylt som sier at han vil påta seg sitt folks smerter og sykdommer.

Og han vil påta seg døden, så han kan løse dødens bånd som binder hans folk. Og han vil påta seg deres skrøpeligheter, så hans indre kan fylles med barmhjertighet i kjødet, så han i kjødet kan vite hvordan han skal hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter» (Alma 7:11-12, uthevelse tilføyd).

Frelseren har ikke bare lidd for våre synder, men også for vår utilstrekkelighet, urimelighet, smerte, pine og følelsesmessige nød som så ofte hjemsøker oss. Det finnes ikke noen fysisk smerte, ingen sjelekval, ingen åndens lidelse, ingen skrøpelighet eller svakhet som du eller jeg noensinne opplever i løpet av vår jordiske reise, som Frelseren ikke først har opplevd. Du og jeg kan i et svakt øyeblikk komme til å rope: «Ingen forstår. Ingen vet det.» Kanskje intet menneske vet det. Men Guds Sønn vet og forstår det, for han følte og bar våre byrder lenge før vi selv gjorde det. Fordi han betalte den største pris og bar denne byrden, har han fullkommen empati og kan rekke ut sin barmhjertighets arm i så mange faser av vårt liv. Han kan strekke seg ut, røre ved oss, komme oss til hjelp – så å si løpe til oss – og styrke oss, så vi kan bli mer enn vi noensinne kunne blitt, og hjelpe oss å gjøre det vi aldri kunne gjort ved bare å stole på vår egen kraft.

«Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!

Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.

For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett» (Matteus 11:28-30).

Jeg bærer vitnesbyrd om og uttrykker min verdsettelse av vår Herre Jesu Kristi uendelige og evige offer. Jeg vet at Frelseren lever. Jeg har erfart både hans forløsende kraft og hans styrkende kraft, og jeg vitner om at disse krefter er virkelige og tilgjengelige for oss alle. Ja, «i Herrens styrke» kan vi utrette og overvinne alle ting når vi strever og går fremover på jordelivets reise.