Bønnens kraft

Joselito B. forteller at han fikk i oppdrag å delta i en historiefortellingskonkurranse da han var 12 år gammel. Læreren hans ba ham lære et 10-siders manus utenat, som han ville måtte fremføre foran hundrevis av andre elever og lærere. Dette kan være en skremmende oppgave for noen og enhver, og ikke minst for Joselito, som vanligvis får lampefeber.

“Så det første jeg gjorde, var å holde en bønn og be om veiledning,” sier Joselito. “Jeg ba om at hvis jeg glemte deler av manuset, måtte jeg klare å fortsette og finne på nye linjer som ville passe inn i historien min.” Da jeg var ferdig med å be, kom jeg til å tenke på mitt favorittskriftsted i Det gamle testamente. Det står i Ordspråkene 3:6, og det lyder: ‘Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.’”

Joselito var nervøs. Han jobbet imidlertid hardt i en hel uke for å lære seg manuset. I tillegg ba han mye hver dag. Endelig kom dagen for konkurransen.

Under åpningen var Joselito fremdeles veldig nervøs. “Men under historien følte jeg meg helt fin,” sier han. “Jeg gjorde bare mitt beste, og jeg visste at Gud ville hjelpe meg. Jeg var frustrert og litt redd fordi det var så mange elever, men Gud besvarte mine bønner.”

Ikke bare klarte Joselito å huske manuset til historien sin, men han fremførte den også så godt at han kom på førsteplass i konkurransen. Joselito sier: “Bønn er svaret når du ikke har noen i nærheten som kan trøste deg.” Gud er alltid der for å hjelpe deg.

Som ung gutt i en aktiv siste-dagers-hellig familie, hadde aldri Ken G. noe særlig problem med å holde høye normer. Men da han begynte på ungdomsskolen, ble det vanskeligere, og Ken følte seg noen ganger avskåret fra sin families gode innflytelse – særlig på skolen.

“Skolekameratene mine sto meg svært nær, selv om de ikke var medlem av Kirken,” sier Ken. “Vi hadde likevel et sterkt bånd. Problemet var at de begynte å gjøre ting som ikke var i samsvar med Kirkens normer.”

Hjemme var det aldri vanskelig for Ken å velge det rette, men han sier at når han kom på skolen og familien hans ikke lenger var i nærheten for å hjelpe og veilede ham, begynte han å gjøre gale valg. “Jeg innrømmer at jeg gjorde ting som ikke var i samsvar med Kirkens normer, så på Seminar følte jeg alltid at det var meg leksjonen handlet om.”

Det var da Ken skjønte at han ønsket å gjøre en forandring, men han følte seg ikke sterk nok til å gjøre det på egen hånd. “Så jeg bestemte meg for å be Gud gi meg styrke og mot til å si nei til vennene mine når de gjorde gale ting,” forklarer han. “Og jeg føler at Gud besvarte mine bønner. Det ble lettere for meg å si nei når vennene mine ba meg gjøre noe galt eller fristet meg. Jeg hadde allerede kunnskapen og visste forskjellen på rett og galt. Men da følte jeg, ved hjelp av bønn, at jeg hadde styrke og evne til å si nei og til å gjøre det rette.”

Ken sier at det viktigste denne erfaringen lærte ham, var at “bønn er et tegn på din ydmykhet, fordi du innrømmer for deg selv at du er svak og at bare Gud kan hjelpe deg å bli sterk” (se L&p 112:10).

Noen ganger trenger vi mer enn bare trøst eller styrke. Iblant trenger vi mer håndgripelige velsignelser. Tania D. husker et slikt tilfelle. Familien hennes hadde det spesielt vanskelig økonomisk. “Det var en lørdag kveld, og vi hadde bare 40 pesos [cirka 5 kroner] igjen for uken, og vi hadde hverken middag eller kull til komfyren,” sier Tania. “Mor ga meg en liste over alt vi trengte, og vi trengte 250 pesos for å kunne kjøpe alt sammen.” Det første vi måtte kjøpe, var kull slik at vi kunne lage middag.” Tania skjønte at det ikke var nok penger til alt. Så gikk det opp for henne at de ikke ville ha penger til å ta bussen til kirken dagen etter. “Jeg fortalte mor at vi ikke hadde nok til bussen til kirken. Men mor er svært trofast, og hun sa ganske enkelt: ‘Gud vil sørge for oss.’

På veien til butikken gråt jeg fordi vi ikke hadde nok penger til alt, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre,” sier Tania. Samtidig som hun rullet sammen en av 20-pesosedlene og la den i lommen, gjorde hun det eneste hun kunne komme på som ville hjelpe – hun holdt en bønn. “Jeg ba til min himmelske Fader om at vi på en eller annen måte måtte klare å dekke våre behov.”

Men da hun kom til den første butikken, oppdaget hun at prisen på kull hadde gått opp fra 5 til 20 pesos. “Jeg nølte med å kjøpe det,” sier Tania, “men jeg følte at Den hellige ånd hvisket til meg at jeg skulle kjøpe det likevel, så jeg gjorde det. Nå hadde jeg bare 20 pesos igjen, men jeg hadde fremdeles mye jeg skulle kjøpe, blant annet bleier til min bror og vann å drikke. Jeg gikk til neste butikk for å kjøpe mat til måltidet vårt, og den var altfor dyr. Jeg stakk hånden i lommen hvor jeg hadde lagt de 20 pesoene, og det var fem 20-pesosedler i rullen. Jeg begynte å gråte rett foran butikkeieren.

“Til slutt kunne jeg kjøpe alt det vi trengte,” sier Tania, “og vi hadde nok til bussen til kirken dagen etter.” Da jeg kom hjem, gikk jeg på rommet mitt og ba til Gud og takket ham for velsignelsen han hadde gitt oss. Jeg vet at Gud virkelig lever og besvarer våre bønner, særlig i de tilfellene hvor vi trenger ham aller mest og vi holder en oppriktig bønn. Han vil virkelig besvare en slik bønn.”

Selv om vi kan være sikre på at vår himmelske Fader hører og besvarer våre bønner, må vi huske at våre bønner ikke alltid besvares øyeblikkelig og ikke alltid på den måten vi ønsker. Våre bønner blir besvart i henhold til Guds vilje og timeplan.

Hver av disse tenåringene fra den filippinske øya Cebu har lært at både i gode og dårlige tider, om vi er i en folkemengde eller mutters alene, om det er høyvann eller lavvann, så er vår himmelske Fader alltid der for oss. Og hvis vi henvender oss til ham i oppriktig bønn, er han alltid rede til å velsigne oss.