Du har ikke fastet

I 1998 frydet jeg meg over å være ung mor. Men jeg fikk panikk en dag da jeg oppdaget at min seks måneder gamle sønn kom med pipende lyder når han pustet og ikke kunne svelge noe. Legen stilte straks diagnosen bronkiolitt, en hevelse i de minste luftrørene i lungene vanligvis forårsaket av en virusinfeksjon. Han foreskrev både medisinering og fysioterapi.

Besøkene hos fysioterapeuten var en prøvelse både for min sønn og meg. Min sønn likte ikke å bli beveget i alle retninger, og jeg var bekymret for at terapien påførte ham smerter. Men jeg fattet mot da terapeuten forklarte nytten av terapien.

Tross medisinsk behandling og terapi ble ikke situasjonen bedre for min sønn. Han spiste lite, og pipelyden vedvarte. Legen foreskrev ytterligere 5 behandlinger med fysioterapi i tillegg til de 10 vi allerede hadde gjennomgått.

Mens jeg ventet under den 13. behandlingen, leste jeg en artikkel som var oppslått på legekontoret. Den hadde overskriften “Bronkiolitt dreper”. Mens jeg leste, gikk det opp for meg at min sønn kunne dø. Det føltes som hjertet mitt satt i en skrustikke. Etter behandlingen fortalte terapeuten meg at min sønns tilstand ikke var blitt bedre. Jeg vet ikke hvordan jeg kom meg sikkert hjem, for tårer gjorde synet mitt uklart.

Jeg ringte min mann og begynte deretter å be. Jeg sa til min himmelske Fader at hvis det var hans vilje å ta min sønn, måtte han gi meg styrke til å klare det.

Etter bønnen spurte jeg meg selv hva vi kunne gjøre i tillegg til bønnene våre og prestedømsvelsignelsene vår sønn hadde mottatt. Jeg kastet et blikk på bokhyllen og så et nummer av Liahona (L’Étoile på den tiden). Jeg åpnet det vilkårlig, lette etter hjelp og fant en artikkel som het “Jeg fastet for min baby”. Jeg hørte tydelig en røst som sa: “Du har ikke fastet for barnet ditt.”

Det hadde jeg ikke, så jeg begynte straks å faste for ham. Neste dag da vi var hos fysioterapeuten, fastet jeg fremdeles. Etter å ha undersøkt sønnen min, så terapeuten forbauset ut.

“Sønnen din er bra,” sa han. “Jeg forstår det ikke, men han trenger ikke mer behandling.”

Jeg greide ikke å holde gledestårene tilbake. Da vi kom hjem, knelte jeg ned og takket Gud for hans barmhjertighet og kjærlighet. Jeg ringte min mann for å fortelle ham den gode nyheten. Deretter avsluttet jeg fasten i fred, uten å tvile på Herrens inngripen.

Min sønn ble helbredet takket være tro, bønn, prestedømsvelsignelser og faste. Jeg nærer ingen tvil om at min himmelske Fader elsker meg og at han også elsker min sønn. Jeg er sikker på at han vil fortsette å hjelpe oss å overvinne våre vanskeligheter.