To nye diakoner

For noen år siden hadde jeg det privilegium å være quorumsveileder for diakonene. I vårt quorum hadde vi tre aktive diakoner, som alle ble kalt til å være med i quorumspresidentskapet.

På ett av sine møter besluttet dette unge presidentskapet at de ønsket at minst to av de mindre aktive diakonene i quorumet skulle begynne å komme til Kirkens møter og aktiviteter. Ydmykt satte de en dato – en søndag seks uker unna – da de skulle nå sitt mål. De ba om at de måtte lykkes i dette hellige forsøket og lovet ydmykt å gjøre følgende:

• Be sammen regelmessig.

• Faste sammen.

• Besøke hver diakon på listen.

• Planlegge aktiviteter slik at diakoner som kom tilbake, ville komme til et velstrukturert program.

Presidentskapet følte sterkt at disse målene var Herrens vilje, så de gikk i gang med tro og tillit.

I løpet av de neste ukene gjorde disse tre unge menn det de hadde lovet, og forventet at deres bønner ville bli besvart. De ba sammen, fastet sammen, besøkte de mindre aktive diakoner og inviterte dem tilbake, og forberedte aktiviteter i den tro at de trengte å være forberedt på en økning i fremmøte.

Til tross for deres flid kom ingen diakoner tilbake – ikke til kirken eller til noen annen aktivitet. Datoen nærmet seg, og selv om de var skuffet over at medlemmer av deres quorum ikke kom tilbake til kirken, var de unge mennene fremdeles sikre på at vår himmelske Fader ville besvare deres bønner.

Søndagen som var målet deres kom, og ingen av de unge mennene som presidentskapet hadde kontaktet, kom til kirken. Men biskopen kunngjorde under nadverdsmøtet at to 12 år gamle unge menn som hadde undersøkt Kirken, skulle døpes den kvelden.

For en velsignelse det var for disse to nye medlemmer av Kirken å slutte seg til et quorum med et slikt presidentskap. Og for en velsignelse det var for presidentskapet å se sin innsats og sine bønner bli så direkte besvart og lære at Herren holder sine løfter.

Begeistringen i quorumet var så stor at ett av medlemmene i presidentskapet sa: “La oss gjøre dette igjen.”