Alt er vel

Pionerene hadde omsorg for hverandre uavhengig av sosial, politisk eller økonomisk bakgrunn. Selv om det bremset deres fremdrift, skapte ulempe eller innebar personlig offer og slit og strev, hjalp de hverandre.

I vår verden drevet av mål og partipolitiske hensyn, kan våre personlige eller partiets mål lett få forrang fremfor å ta seg av andre eller styrke Guds rike. I dagens samfunn kan det å nå visse ideologiske målsettinger synes å være et mål på vår verdi.

Å sette seg og oppnå mål kan være en storartet ting. Men når det å lykkes med å nå mål fører til at vi ikke bryr oss om, ignorerer eller sårer andre, kan prisen for denne suksessen være for høy.

Pionerene tok seg av andre i sitt eget kompani, men de tok også hensyn til dem som kom etter, og sådde avlinger for vogntogene som fulgte.

De kjente styrken i familie og venner. Og fordi de stolte på hverandre, ble de sterke. Venner ble familie.

Pionerene er en god påminnelse om hvorfor vi må frigjøre oss fra fristelsen til å isolere oss, og heller strekke oss ut for å hjelpe hverandre og ha medfølelse med og kjærlighet til hverandre.

“Kom, hellige, gå frem og frykt nå ei.”

Disse ordene ble en kampsang for de trette reisende. Det er vanskelig å forestille seg hvor hardt disse store sjeler arbeidet. Å gå var noe av det letteste de gjorde. Alle måtte samarbeide om å skaffe mat, reparere vogner, stelle dyr, hjelpe syke og svake, lete etter og bære vann, og beskytte seg mot de overhengende farene som været og ødemarken bød på.

De våknet hver morgen med klart definerte forsetter og mål som enhver forsto: Å tjene Gud og sine medmennesker og å komme frem til Saltsjødalen. Hver dag var disse forsettene og målene klare for dem. De visste hva de måtte gjøre, og at hver dags fremgang betydde noe.

I vår tid – når så mye av det vi ønsker oss er så lett tilgjengelig – er det fristende å svinge av eller gi opp hver gang veien foran oss virker litt humpete eller stigningen blir stadig brattere foran oss. I slike øyeblikk kan det inspirere oss å tenke på disse mennene, kvinnene og barna som ikke lot sykdom, motgang, smerte eller endog død få hindre dem i å følge sin valgte vei.

Pionerene lærte at det å gjøre vanskelige ting styrket kropp, sinn og ånd, foredlet deres forståelse av sin guddommelige natur og økte deres medfølelse for andre. Denne vanen herdet deres sjel og ble til velsignelse for dem lenge etter at vandringen over slettene og fjellene var over.

Når pionerene sang, uttrykte de en tredje lærdom: “Gå med mot, fremad dra.”

Det er noe av det mest ironiske i vår tid at vi er velsignet med så mye, og likevel kan være så ulykkelige. Teknologiens og fremgangens undere overvelder oss og overøser oss med sikkerhet, underholdning, øyeblikkelig tilfredsstillelse og bekvemmelighet. Og likevel ser vi så mye elendighet på alle kanter.

Pionerene, som ofret så mye, manglet og lengtet etter selv de mest grunnleggende nødvendigheter for å overleve. De forsto at lykke ikke kommer av flaks eller tilfeldigheter. Den kommer absolutt ikke av å få alle våre ønsker oppfylt. Lykke kommer ikke av ytre omstendigheter. Den kommer innenfra – uavhengig av det som skjer rundt oss.

Pionerene visste det, og med denne innstillingen fant de lykken i enhver omstendighet og i enhver prøvelse – selv i de prøvelsene som nådde inn til og opprørte selve sjelens dype vann.

Vi ser noen ganger tilbake på det pionerene utholdt, og med lettelse sier vi: “Gudskjelov at jeg ikke levde på den tiden.” Men jeg lurer på om disse modige pionerene hadde uttrykt den samme bekymringen om de hadde vært i stand til å se oss i dag.

Selv om tider og omstendigheter har endret seg, har ikke prinsippene for å møte prøvelser og lykkes med å leve sammen som et omsorgsfullt og blomstrende samfunn under Gud, forandret seg.

Pionerene kan lære oss å ha tro og tillit til Gud. Vi kan lære å ha medfølelse med andre. Vi kan lære at arbeid og flid velsigner oss ikke bare timelig, men også åndelig. Vi kan lære at lykke er tilgjengelig for oss uansett omstendigheter.

Vi kan best hedre og vise takknemlighet til pionerene ved å innlemme i vårt eget liv den trofasthet mot Guds bud, medfølelse og nestekjærlighet til våre medmennesker, og flid, optimisme og glede som pionerene viste så godt i sitt liv.

Når vi gjør det, kan vi strekke oss tilbake i tid, ta disse edle pionerenes hender i våre og legge vår egen røst til deres når vi synger med dem: “Alt er vel! Alt er vel!”