Pionerer: Et ankerfeste i dag

Husk pionerene, deres historier og Guds styrkende, frelsende og befriende kraft som kom av deres tro og håp. Våre pionerfedre og -mødre hjelper oss å vite hvem vi er som paktsfolk, og bekrefter at vår Gud – som vi har inngått pakt med og som ikke forandrer seg (se Mormon 9:19) – vil velsigne oss i tider med vanskeligheter og prøvelser, slik han velsignet våre pionerfedre og -mødre.

Alma sa at Gud “vil holde alle sine løfter som han skal gi til [oss], for han har holdt alle sine løfter som han har gitt til våre fedre” (Alma 37:17). Når vi vet dette, vil vi bli inspirert av pionerene til også å handle i tro og være forankret i håp.

Dette er ankeret vi søker i vår moralske, åndelige og timelig urolige verden – å leve og gå med tro på Kristus og det håp som forankrer oss til hans veier.

Bilde

Mormon pioneers at Red Buttes Camp on October 19, 1856. The pioneers are trying to light a fire to cook with in heavy snow and wind. The painting is part of the exhibits at the Mormon Handcart Visitors' Center at Martin's Cove in Wyoming.

Historien om Willies og Martins håndkjerrekompani har blitt et symbol på de tidlige pionerenes tro og håp. Det er et mirakel at bare ca. 200 av 1000 av kompaniets medlemmer døde.⁸ Deres redningsmenns tros- og håpefylte innsats, ledsaget av guddommelig hjelp, reddet håndkjerrekompaniene.⁹

Etter å ha forlatt Saltsjødalen, ble redningsmennene rammet av de samme tidlige, voldsomme og uopphørlige vinterstormene som håndkjerrekompaniene opplevde. I møte med naturens villskap vaklet noen av redningsmennene i sin tro, mistet håpet og snudde.

Til sammenligning bemannet Reddick Allred standhaftig en redningsstasjon i tre uker i farlig vintervær. Da en annen redningsmann prøvde å overtale bror Allred til å bli med ham hjem, nektet Reddick:

“Jeg avslo forslaget hans og… rådet ham til å bli, for kompanimedlemmenes liv var avhengig av oss,” skrev han i dagboken sin. “Han foreslo så at ettersom jeg var stasjonens leder, skulle de fokusere sin tro på meg, slik at jeg kunne motta Herrens ord om hva vi skulle gjøre. Dette protesterte jeg mot, ettersom Herren allerede hadde sagt hva han ønsket at vi skulle gjøre.”¹⁰

Den slags urokkelig tro i prøvelsens stund skaper trofaste menn og kvinner, og gir sikker veiledning når potensielt desorienterende stormer raser. En av fruktene av den slags tro er at de som er i besittelse av den, vil være i stand til å gi omsorg til, redde og velsigne andre. Tenk dere varmen Reddick Allred følte da han så håndkjerrekompaniet komme til stasjonen hans. Forestill dere gleden kompaniet følte da de så ham!

Husk at pionerene generelt sto sammen. Historikere har bemerket at de siste-dagers-helliges folkevandring vestover var annerledes enn andre folkevandringer i den amerikanske Vesten.

“Det var bokstavelig talt landsbyer i marsj, landsbyer med en edruelighet, et samhold og en disiplin som savnet sidestykke noe annet sted på veien vestover… 

“Det var ikke mange av dem som dro til California eller Oregon, som brydde seg om dem som kom etter dem… Slik var det ikke med mormonene. Pionerkompaniets første tanke var å merke gode leirplasser, ved, vann og gress, måle avstander og sette opp milestolper. De og etterfølgende kompanier arbeidet og strevde for å bygge broer og grave ned bratte skråninger mot vadesteder. De laget flåter og ferger og lot dem ligge slik at senere kompanier kunne bruke dem.”¹¹

Grunnen til denne forskjellen var at Kirkens medlemmer kom for å bygge opp Sion. I praksis er Sion at “enhver akte[r] sin bror som seg selv, og vandre[r] i dyd og hellighet for [Herren]” (L&p 38:24). Sion – et samfunn med mennesker av ett hjerte og ett sinn, som lever sammen i rettferdighet, uten at det er noen fattige blant dem (se Moses 7:18) – var og er resultatet av at “enhver søker å ivareta sin nestes interesser og gjøre alle ting med øyet ene og alene vendt mot Guds ære” (L&p 82:19).

Denne følelsen av fellesskap og felles ansvar frembragte en samlet innsats for å følge Guds profet. Det er en vesentlig grunn til at pionerene lyktes slik de gjorde, og det er en viktig del av arven de deler med oss. De hvisker at også vi vil ha fremgang ved Herrens kraft, men bare i den grad vi opptrer som ett med en følelse av fellesskap og gjensidig ansvar for å følge Herrens profet.

Det er vårt ansvar å innprente i våre barn og barnebarn den samme ånd som drev pionerenes steg. En enkel lærdom om hvordan dette gjøres, kan sees i familien Muñoz fra Otavalo i Ecuador. I mars 2013 møtte jeg bror Juan José Muñoz, hans hustru Laura og en av deres sønner, Juan Amado, for å høre om deres tid i Kirken. Jeg fikk vite at bror Muñoz var en av de første konvertittene i Otavalo.

Som gutt fikk bror Muñoz en Mormons bok på spansk. Han kunne ikke lese den, men han følte en sterk kraft og ånd når han holdt den. Han gjemte den i hjemmet sitt, for han visste at brødrene ville ødelegge den.

Fra tid til annen tok han boken frem fra gjemmestedet, bare for å holde den og føle dens kraft. Etter betydelig motgang sluttet han seg til Kirken og ble en av de første misjonærene som ble kalt fra landsbyen Otavalo. Senere giftet han seg med en hjemvendt søstermisjonær, og sammen dannet de en trofast, evangeliesentrert familie. Han virket trofast som leder i Kirken og bidro til å oversette Mormons bok og tempelordinansene til sitt morsmål quichua.

Juan Amado, en hjemvendt misjonær, gråt mens vi hørte bror Muñoz fortelle sin historie om tro. Da hans far avsluttet, sa denne gode sønnen: “Jeg har alltid satt pris på de tidlige pionerene som krysset slettene i Nord-Amerika med håndkjerrene sine. Deres tro, hengivenhet og trofasthet har inspirert meg og gjort sterkt inntrykk på meg hele mitt liv. Men først i dag ble jeg klar over at det også finnes pionerer her i Otavalo, og at de er mine foreldre! Det gir meg stor glede.”

Bilde

Photo of Juan José Muñoz Otavalo and his wife, Laura, of Otavalo, Ecuador.

Bror og søster Muñoz lærer oss at vi viderefører en pionerarv av tro ved å være en pioner – ved å åpne, vise og etterleve evangeliets vei slik at andre kan følge. Når vi konsekvent utøver tro på Herren og forankrer vår sjel med tro på ham, blir vi “sikre og standhaftige – alltid rike på gode gjerninger – og [ledet] til å forherlige Gud” (Ether 12:4). Da vil vi, i likhet med Reddick Allred, hjelpe dem som har gått seg vill på livets vei, og de – også fremtidige generasjoner – vil lære av oss hvilken kraft og fred i et slikt liv gir.

Eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum har sagt:

“Å pakke noen få eiendeler i vogner eller håndkjerrer og vandre 2090 km, er ikke den måten de fleste av oss vil bli bedt om å vise vår tro og tapperhet på. Vi står overfor andre utfordringer i dag – andre fjell å bestige, andre elver å krysse, andre daler å få til å ‘blomstre som en lilje’ (Jesaja 35:1) 

Vår kamp består i å leve i en verden preget av synd og åndelig likegyldighet, hvor nytelsessyke, uærlighet og grådighet synes å finnes overalt. Dagens villmark består av forvirring og motstridende budskap.”

Vi må ikke ta lett på Guds bud, tilføyde eldste Ballard. “Å unngå verdens fristelser og onder krever tro og heltemot av ekte pionerer i vår tid.”¹²

Måtte hver enkelt av oss også bestemme seg for å være en pioner og å gå foran og åpne veien for andre som kastes om av en verden preget av synd, forvirring og tvil. Måtte vi minnes pionerene og deres historier, huske at de kom for å bygge opp Sion i en felles innsats, og deretter påta oss ansvaret for å innpode den slags tro i alle vi møter – spesielt i den oppvoksende generasjon – og å gjøre det ved å gi vårt eget “levende” offer (Romerne 12:1) i form at et liv som drives av tro på den Herre Jesus Kristus og er forankret i håpet om det gode som vil komme gjennom ham.

Å være en pioner betyr at vi ikke blir “trette av å gjøre godt” (L&p 64:33). Weltha Hatch følte seg neppe spesielt betydningsfull da hun ble døpt i en iskald elv. Isaac Nash trodde heller ikke det var så veldig betydningsfullt å kaste en porsjon skråtobakk på bakken. Og når det gjelder Reddick Allred, gjorde han ganske enkelt det Herren sa han skulle gjøre.

Av alle disse små og enkle tingene har det kommet noe stort! La oss derfor huske at det ikke finnes små ting i en stor sak. Hvis vi etterlever evangeliet, følger profeten, velger tro fremfor tvil og gjør de små tingene som utvikler troen og frembringer et håp som forankrer sjelen, vil hver enkelt av oss være en pioner og berede veien slik at andre kan følge etter.