Venter tvillinger, finner mirakler

Bilde

husband and wife

En kveld mens jeg så på nyhetene, var det noe som fanget min oppmerksomhet. Jeg gjenkjente reporteren som en tidligere studiekamerat fra universitetet. Hun hadde oppnådd sin drøm om å bli en nyhetsreporter!

“Hva med meg?” spurte jeg meg selv. “Hva har jeg oppnådd?” Jeg så på babyen som sov i armene mine og tenkte på det som hadde hendt i løpet av de siste tre årene.

Jeg hadde alltid trodd at jeg skulle få en karriere, med da min mann, Charles, og jeg fikk vår første datter, Chevy, endret mine prioriteringer seg. Jeg sluttet i jobben min for å ta vare på henne. Vi hadde tro på Jesus Kristus, og at så lenge vi betalte vår tiende og var lydige mot budene, ville alt ordne seg.

Alt gikk bra inntil Charles en dag mistet jobben sin. Vi hadde tro på at vi ville klare oss, men vi visste at vi måtte gjøre noe. Vi bestemte oss for at jeg også måtte finne en jobb, så Charles og jeg startet begge å søke etter arbeid. Etter noen få uker, fikk jeg jobb som telefonselger. Jeg likte ikke å overlate min ni måneder gamle baby til en barnevakt hver dag, men det var vår beste løsning.

Jeg hadde jobbet bare én måned, da jeg fant ut at jeg var gravid. Heldigvis fikk Charles snart også en jobb. Den var ikke så bra betalt, men det ville hjelpe. I en periode følte vi oss lettet.

Svangerskapet mitt ble veldig vanskelig, og jeg måtte slutte i jobben. På min månedlige oppfølgning hos legen, ble vi overrasket over å finne ut at jeg skulle ha tvillinger. Charles og jeg ble engstelige, men vi stolte på vår himmelske Fader.

Omtrent tre og en halv måned inn i svangerskapet, våknet jeg opp med blødninger. Jeg trodde jeg kom til å abortere, så jeg dro til sykehuset. Det sto bra til med babyene, men legen beordret meg til å bli sengeliggende resten av svangerskapet.

Ting begynte å bli veldig vanskelig. Sykehusregningene tømte bankkontoen vår, og Charles’ magre lønn var ikke nok til å dekke våre behov. Jeg følte meg verdiløs. Jeg kunne hverken skaffe noen inntekt, eller ta vare på Chevy. Noen ganger glemte jeg at jeg bar på to dyrebare åndebarn. Jeg bønnfalt min himmelske Fader hver dag og natt om hjelp. Jeg var skrekkslagen over hva som ellers kunne gå galt. Men en tilbakevendende tanke kom til mitt sinn: Vår himmelske Fader lever, og kjenner våre behov.

Charles hadde det også vanskelig, men han var sterk. Han hjalp meg og tok vare på Chevy, i tillegg til jobben sin. Prestedømsvelsignelsene hans trøstet meg, og kjærligheten hans styrket meg. Vi var engstelige, men vi sto sammen i denne nye prøvelsen.

Jeg gjorde mitt beste for å akseptere situasjonen. Istedenfor å henge med hodet, leste jeg Skriftene, Kirkens tidsskrifter, og gode bøker. Jeg sang salmer også – “Så sikker en grunnvoll” (Salmer, nr. 42) utgjorde spesielt en stor forskjell. Jeg kom nærmere Frelseren. Det gikk opp for meg hvor mye jeg hadde å være takknemlig for, til tross for våre omstendigheter.

Etter hvert som dagene gikk, følte vi Guds hånd tilkjennegitt i vårt liv. Store og små mirakler dukket opp overalt. Vår øvrige familie og venner betalte for noen av utgiftene våre. Jeg følte deres kjærlighet og bekymringer for vår familie. Hjelpeforeningens presidentskap ga oppdrag til en eller to søstre om å besøke meg hver dag. De hadde med dagligvarer, laget mat og gjorde rent, tok vare på Chevy, delte åndelige tanker, og oppmuntret meg. De ba for at jeg skulle komme meg, og at tvillingene skulle være trygge. Vi gikk aldri sultne. Disse søstrene visste ikke hvor mye deres tjeneste hjalp til med å lette mine byrder. Da tiden kom, gjorde min himmelske Fader forløsningen veldig lett, og begge jentene var friske og sterke.

Flere år har gått siden vi erfarte denne utfordrende tiden av livet vårt, men det har ikke gått en eneste dag uten at vi har følt Guds kjærlighet. Vår økonomiske situasjon er mye bedre nå, og våre barn vokser opp og er flinke og talentfulle. Vi er blitt sterkere og bedre forberedt for fremtidige prøvelser, siden vi vet at vår himmelske Fader velsigner sine barn i sin egen tid, og vil aldri forlate dem hjelpeløse eller farløse. Livet er ikke en lett reise, med Gud vil alltid være med oss og veilede oss.