Bursdagsbønner for far
Illustrasjoner: Melissa Manwill
Far ble aldri oppdratt i noen religion, og mors familie ble mindre aktiv da hun var ung. Men én dag følte mor at hun manglet noe, så hun bestemte seg for å vende tilbake til kirken hun hadde vokst opp i, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Mine søstre og jeg ble med henne. Men far likte ikke at vi gikk i kirken, og dette satte mor og fars forhold på prøve som aldri før.
Jeg ble døpt da jeg var åtte år, og jeg lærte at familier kan være sammen for evig. På bursdagen min hvert år blåste jeg ut stearinlysene mens jeg i hemmelighet ønsket at far skulle bli døpt. Jeg ba om at fars hjerte måtte bli bløtgjort. Etter mange år kunne misjonærene endelig spise middag hos oss. Men evangeliet ble aldri nevnt.
Så en sommer ble far med meg på en leir for Unge menn. Selv om han ikke var medlem, fikk far ansvar for å lede en temakveld! Jeg var nervøs, men alle hjalp til ved å delta i temakvelden. Så bar min venn vitnesbyrd om bønn. Han fortalte om en gang da far hadde hjulpet min venns lillebror, og hadde vært et svar på hans bønn. Det var første gang jeg hadde sett far gråte. Han følte Ånden.
Etter denne turen ønsket far å lære mer om evangeliet med fornyet entusiasme, og en morgen sa han at han ønsket å bli døpt. Vi kunne ikke tro det!
Fars dåp var en av de beste dagene i mitt liv. Møtehuset var proppfullt av alle som kom for å støtte far, og jeg øvde på dåpsbønnen noen hundre ganger fordi jeg var så spent. Jeg fikk lov til å døpe far, og jeg kan ikke engang beskrive de overveldende følelsene jeg hadde da jeg omfavnet far i døpefonten.
Året etter ble min familie og jeg beseglet i templet. Etter beseglingen sto vi i en sirkel – som en evig familie – og klemte hverandre mens gledestårene trillet nedover kinnene våre.
Denne erfaringen har lært meg at alt er mulig. Ikke gi opp. Jeg skal gjøre mitt aller beste for å være verdig til å bli beseglet til min fremtidige familie i templet.