Vitnesbyrdsplanter
Hva vil det egentlig si å ha et vitnesbyrd?
Elisa gikk til Primær og satte seg ved siden av sin venn Armando.
“Velkommen!” sa søster Russo. “La oss begynne med en sang.”
Elisa sang sammen med klassen sin. “Tro er som et lite frø. Vi sår det, og det gror” (Barnas sangbok, 50).
Søster Russo delte ut ark og fargeblyanter. “Tenk på det vi sang,” sa hun. “Når dere sår et frø av tro, vokser det til et vitnesbyrd. Nå kan dere tegne hvordan vitnesbyrdet deres ville se ut hvis det var en plante.”
Elisa stirret på det blanke arket. Alle andre begynte å tegne. Elisa kikket på Armandos tegning. Planten hans hadde en rett stilk med masse blader. Den lignet på basilikumen som vokste på balkongen hjemme i familiens leilighet. Kanskje var det slik hennes vitnesbyrd så ut også! Hun tok fargeblyanten og tegnet en som lignet på hans.
“Slå opp Alma 32 i Skriftene,” sa søster Russo.
De leste om å så et frø i hjertet og føle det vokse. Elisa så på vitnesbyrdsplanten sin. Hadde hun et vitnesbyrd? Hva betydde det egentlig? Hun ønsket å spørre, men var for sjenert.
Etter leksjonen kom søster Russo bort til Elisa.
“Du virker litt forvirret. Er det noe galt?” spurte søster Russo.
Elisa så ned på tegningen sin igjen. “Jeg er ikke sikker på om jeg har et vitnesbyrd. Jeg vet egentlig ikke hva det betyr.”
Søster Russo ga Elisa et vennlig smil. “Det går bra. Husker du hva tro er?”
Elisa nikket. “Å tro på noe vi ikke kan se?”
“Akkurat!” sa søster Russo. “Kan du nevne noe av det du tror på?”
Det var et enkelt spørsmål. “Jeg tror på vår himmelske Fader og Jesus Kristus. Jeg vet at de elsker meg.”
Søster Russo smilte. “Nå bar du nettopp vitnesbyrdet ditt! Et vitnesbyrd er det du tror om evangeliet.”
Elisa tenkte på det. “Så jeg har allerede et vitnesbyrd?”
“Ja!” Søster Russo holdt opp Skriftene sine. “Og husker du hva vi leste i dag? Du gir frøet næring ved å gjøre ting som å komme i kirken. Da vil vitnesbyrdet ditt bli sterkere.”
Elisa følte at hun forsto. “Var det derfor vi tegnet vitnesbyrdene våre som planter?”
“Akkurat. Fordi planter vokser litt etter litt,” sa søster Russo. “Det samme gjelder vitnesbyrd. De kommer vanligvis ikke alle på en gang. De vokser litt om gangen.”
Elisa følte seg bedre med hensyn til planten hun hadde tegnet. Da hun kom hjem, skrev hun “Vitnesbyrdsplanten min” ved siden av tegningen sin. Hun hang den opp ved siden av sengen sin. Hun visste at vitnesbyrdet hennes allerede var i ferd med å vokse. Og hun ønsket å fortsette å følge Jesus slik at det kunne bli enda større!