La oss be i nærheten av tempelet
Juan Beltrame
Buenos Aires i Argentina
Illustrasjon: Allen Garns
Da vår sønn Marco var tre år gammel, hadde han og jeg et alvorlig tilfelle av matforgiftning. Marco ble så syk at han falt bevisstløs om. Min hustru Marianela og jeg kjørte ham i all hast til sykehuset. Da vi kom frem, så han ut som om han var død. Etter omtrent fire timer kom han endelig til bevissthet.
Etter det, fikk Marco anfall nå og da i de neste fem årene. Hver kveld når vi la ham, lurte vi på om vi igjen måtte kjøre ham i all hast til sykehuset midt på natten. Det var vanskelig for oss å sove i løpet av disse krevende årene, og vi satte vår lit til bønn, tro, faste og prestedømsvelsignelser.
Da Marco var omtrent seks år gammel, ringte Marianela meg på jobben og ba meg skynde meg til sykehuset. Marco hadde hatt et alvorlig anfall og var i koma. Da hun ringte, jobbet jeg med renoveringen av misjonæropplæringssenteret i Argentina, som ligger like ved siden av Buenos Aires Argentina tempel.
Før jeg dro til sykehuset, sa en venn og medarbeider: “Siden vi er så nær Herrens hus, kan vi ikke holde en bønn sammen først?” Tempelet var stengt for renovering og utbygging, men vi gikk til Herrens hus, der jeg ba for Marco.
Til tross for alt vi hadde gjennomgått med Marco, følte jeg takknemlighet til Gud for den tiden Marianela og jeg hadde fått ha sammen med ham. Da jeg ba, fortalte jeg vår himmelske Fader at vi hadde forsøkt å være gode foreldre og hadde tatt vare på Marco så godt vi kunne. Jeg fortalte ham også at vi ville godta hans vilje dersom han kalte Marco hjem.
Da jeg kom til sykehuset, visste jeg ikke om Marco kom til å overleve komaen eller, hvis han kom ut av den, om han ville kunne gå eller snakke igjen. Etter to svært vanskelige timer, våknet han. Han var utslitt, men han var i orden. Fra da av ble han mirakuløst bedre. Til slutt var Marco avvent fra medisinene sine og ble utskrevet fra sykehuset for godt.
Marianela og jeg ser tilbake på den vanskelige tiden og er takknemlige for at vi fortsatt har Marco og for alt som vi har lært. Vår prøvelse forenet oss og gjorde oss åndelig sterkere. Uten den hadde vi kanskje ikke lært å gjenkjenne de mange måtene Herren påvirker vårt liv på.
Som Marianela sier: “Vi fikk svært mange tegn og opplevelser som har gitt oss et vitnesbyrd om Guds nærvær, at han er med oss og at han lytter til oss. Hvis vi holder ut og har tålmodighet, kan velsignelsene komme når vi minst venter dem.”