Jeg endret mine “hvorfor” til “hvordan”

Etter noen strabasiøse uker som helt ny misjonær i Australia, begynte jeg å tenke at det å være misjonær ikke var noe for meg og at jeg måtte reise hjem igjen. Jeg ga uttrykk for mine angsttanker til misjonspresidenten min, og etter mye tenking og bønn flyttet han meg til et nytt område med en ny ledsager. Denne ledsageren og jeg kom umiddelbart godt overens, og angstfylte tanker og depresjon som jeg tidligere hadde hatt, begynte å viskes ut. Men siden jeg bare hadde vært i misjonærtjenesten i fire måneder, følte jeg allikevel at det bare kom til å være oppoverbakke foran meg.

En dag, ved slutten av et distriktsmøte, fikk vi et uventet besøk av misjonspresidenten. Han rakte meg telefonen og sa det var min mor. Mitt hjerte sank øyeblikkelig i meg, og jeg visste at noe ikke var som det skulle. Tårer strømmet fra øynene mine før hun engang fikk fortalt meg at lillebroren min, Elliot, hadde fått diagnosen kreft. Hjertet mitt brast øyeblikkelig, og i samme stund hadde jeg intet annet ønske enn å være sammen med familien min. Men da moren min trøstet meg, fortalte hun meg at min tro og mine bønner ville ha større virkning i Australia enn der hjemme.

Jeg fikk ringe til Elliot og si til ham hvor glad jeg var i ham. Elliot hadde så ofte stilt opp for meg gjennom livet, og jeg ønsket så sterkt at jeg kunne være der hos ham. Jeg avsluttet samtalen vår med å be for ham på samoansk og lovte ham at jeg skulle lære ham familiens morsmål når jeg kom hjem igjen.

Da jeg ba senere den kvelden, ropte jeg til min himmelske Fader. Jeg stilte ett spørsmål: “Hvorfor?” “Hvorfor Elliot?” “Hvorfor vår familie – igjen?” Vi hadde allerede sett og følt kreftens smerte og cellegiftbehandlingens forferdelige bivirkninger, og tankene mine var fylt med gjenopplevelse av den lange kampen som faren min hadde mot kreften, og smertene han gjennomgikk. “Hvorfor skjer dette igjen?” Jeg ønsket å vite det. Jeg fikk hele tiden lignende spørsmål som folk stilte meg som misjonær, men selv de grunnleggende svarene i evangeliet som jeg alltid ga dem, holdt ikke for meg.

Da jeg knelte i bønn med smerte og forvirring i hjertet, kom en fredfull følelse over meg. Jeg bestemte meg for å be igjen. Denne gangen spurte jeg min himmelske Fader: “Hvordan?” istedenfor “Hvorfor?”. “Hvordan kan jeg la denne prøvelsen styrke min tro?” “Hvordan kommer denne prøvelsen til å påvirke Elliot og resten av familien min?” “Hvordan kan denne utfordringen gjøre meg til en bedre og mer effektiv misjonær?” “Hvordan kan jeg benytte denne vanskelige tiden til å bringe fred til dem som ikke kjenner til evangeliet eller Jesu Kristi forsoning?”

Å fokusere på “Hvordan?” istedenfor “Hvorfor?” lot meg se tingene gjennom en troens linse. Denne fokusendringen fornyet også min verdsettelse av de grunnleggende svarene som evangeliet gir, som virkelig er evige sannheter. Vår himmelske Fader elsker oss. Prøvelser, smerte og kreft er ikke straff. Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum har sagt: “Gled deg over dine åndelige [og fysiske] byrder, fordi Herren vil samtale med deg gjennom dem og vil bruke deg til å utføre sitt arbeide, hvis du bærer dine byrder villig” (“Messias og det ubeleilige”, Lys over Norge, mars 1989, 23).

Jeg hadde så sterk følelse av fred og trøst i Jesus Kristus i denne vanskelige tiden. Jeg visste at han allerede hadde erfart fortvilelsen jeg følte, sammen med alt det som Elliot skulle måtte føle og lide i månedene som ventet. Jeg fant også stor trøst i Skriftene, konferansetaler og min snille misjonspresident og mine snille ledsagere. Jeg er ikke sikker på hvordan jeg ville ha taklet denne nyheten uten kunnskapen om det større bilde og vår himmelske Faders evige plan for familien vår.

Noen ganger kan det virke enklere å spørre “hvorfor?”, og bebreide vår himmelske Fader for prøvelsene vi får. Men gjennom denne erfaringen og andre som fulgte, vet jeg at vi alltid vil bli velsignet og får støtte i våre prøvelser hvis vi har tillit til Hans urokkelige kjærlighet og uendelige visdom (se Alma 36:3).

Etter måneder med cellegiftbehandling for Elliot, og lenge etter at jeg kom hjem fra misjon, tenker jeg fremdeles på denne erfaringen når prøvelsene kommer. Jeg kommer nok aldri til å få vite hvorfor broren min måtte gjennomgå den prøvelsen, men jeg vet at én dag vil vi få svar på alle spørsmålene våre. Jeg vet at i det øyeblikk jeg endret spørsmålet til min himmelske Fader fra”hvorfor?” til “hvordan?”, kunne jeg støtte meg på Jesus Kristus og la denne prøvelsen hjelpe meg til å bli mer lik ham.