Jeg opplever tiltrekning til samme kjønn – vil Kirkens medlemmer ønske meg velkommen tilbake?

Jeg var dypt bekymret for å komme tilbake til kirken. Jeg hadde ikke vært på et nadverdsmøte på 25 år. Ville de engang godta meg? Ville jeg akseptere dem? Hva ville biskopen si? Jeg følte meg engstelig og urolig og fremdeles tung av sorg.

Men mitt vitnesbyrd om evangeliet hadde aldri vaklet i alle disse årene. Jay og jeg elsket Kirken og dens veiledende prinsipper – nemlig nestekjærlighet, barmhjertighet og tilgivelse. Jeg visste at Kristus var min Frelser og at hans kirke var Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Det hadde jeg visst siden jeg ble omvendt og døpt da jeg var 14 år gammel. Jeg hadde ikke tenkt å benekte det nå.

Til slutt, etter å ha mønstret tilstrekkelig mot, ringte jeg Linwood menighet i New Jersey i USA for å finne ut når nadverdsmøtet begynte.

Da søndagen nærmet seg, la djevelen mange hindringer i veien for meg som lett kunne ha forhindret meg i å komme. Jeg er så takknemlig for at Den hellige ånd ikke ga seg.

Jeg var nervøs da jeg gikk inn i bygningen, men åpningssalmen på nadverdsmøtet forsikret meg om at jeg var hjemme igjen. Salmen “Kom, hellige” (Salmer, nr. 26) innbød Ånden så sterkt at tårene strømmet nedover kinnene mine. I det øyeblikket visste jeg at vår himmelske Fader var oppmerksom på meg og den dype sorgen jeg følte.

Denne salmen har blitt en slags uoffisiell kampsang for Kirken, men den har også blitt min personlige kampsang.

“Kom,” oppfordrer salmen meg. “Om tornestrødd kan synes denne vei, Gud er med oss hver dag.”

Min vei var tornestrødd. Men Gud var med meg som lovet.

Biskop Darren Bird og resten av forsamlingen var fantastiske og imøtekommende. De tok imot meg som sin bror i Kristus.

Ordene “Kom hellige” fikk imidlertid større betydning for meg da jeg følte at min himmelske Fader veiledet meg med hensyn til hvordan jeg skulle gå frem.

Jeg dro vestover og kjøpte en bolig i Fountain Hills i Arizona, hvor jeg møtte biskop Jerry Olson. Da jeg ba om å få møte ham og håndhilste på ham, fortalte Ånden meg at denne mannen ville hjelpe meg å komme tilbake til full aktivitet i Kirken.

Da jeg begynte å snakke med biskopen og innledet denne forlikelsen med min himmelske Fader, ble jeg vitne til mange åndelige mirakler. Jeg var åpen overfor biskopen, noe han var takknemlig for. Han sa at dette hjalp ham bedre å forstå hvor jeg hadde vært og hvor jeg nå befant meg i mitt forhold til Gud. Han informerte meg også kjærlig om at dette var første gang han hadde fått anledning til å betjene noen med tiltrekning til samme kjønn, og han ba om min tålmodighet og tilgivelse hvis han sa eller gjorde noe som kunne fornærme meg i løpet av prosessen.

Jeg takket ham for hans ærlighet og sa: “Dette er min første gang også. Vi skal lære sammen.”

Slik begynte en fantastisk reise og et godt vennskap!

Snart hadde jeg en handlingsplan for hvordan jeg kunne bli medlem igjen. Jeg tok imot de kjærlige og ydmyke rådene med et takknemlig hjerte og startet prosessen.

Bilde

temple

Illustrasjon: Jenna Palacios

Senere, da jeg fulgte disse rådene og arbeidet hardt for å komme nærmere Kristus, fikk jeg mitt prestedømme og mine tempelvelsignelser gjengitt og tok imot et kall til å virke i eldstenes quorum. Da jeg kommuniserte med min himmelske Fader i det hellige tempel, viste han meg hvor høyt han elsker alle sine barn. Jeg følte trøst og et sterkt ønske om å behage ham.

Noen måneder senere ble en ny biskop kalt, og jeg har også utviklet et kjærlig vennskap med ham. Biskop Larry Radford kjente til mine omstendigheter og satte pris på min tjeneste i eldstenes quorum, hvor han sa at jeg hadde virket med kjærlighet og hengivenhet ikke bare for quorumet, men også – og enda viktigere – for Gud. Hans vennlige ord og oppmuntring hjalp meg å føle at Herren og mine medhellige var fornøyd med min tjeneste.

Jeg virker nå trofast som menighetssekretær.

Det er ikke alltid lett å være tiltrukket av samme kjønn og aktivt medlem av Kirken. Men når jeg setter all min tro og tillit til Gud, kan jeg føle at han styrker meg. Kritikere vil utvilsomt si at jeg ikke er tro mot den jeg er eller at jeg skuffer LHBT+-fellesskapet.

Jeg forstår frustrasjonen deres, og jeg har åpenbart ikke alle svarene. Jeg kan bare snakke om min egen erfaring. Og denne erfaringen har lært meg dette: Jeg er vår himmelske Faders sønn, et Guds barn. Det er den eneste merkelappen som betyr noe for meg. Som følge av dette prøver jeg å ikke la verdens merkelapper definere meg. Jeg frykter at det vil begrense mitt potensial og min evige fremgang.

Satan er veldig lur. Han vet at ved å bruke merkelapper kan han splitte oss som samfunn og som kirke.

Med dette perspektivet i sinne er ikke valgene jeg tar basert på min tiltrekning til samme kjønn, men på hvordan jeg kan være en sann Kristi disippel med tiltrekning til samme kjønn. Nephi sa:

“O Herre, jeg har satt min lit til deg, og jeg vil stole på deg for evig. Jeg vil ikke sette min lit til kjøds arm …

Jeg vet at Gud gir villig til den som ber, ja, min Gud vil gi meg hvis jeg ikke ber upassende. Derfor vil jeg oppløfte min røst til deg, ja, jeg vil anrope deg, min Gud, min rettferdighets klippe. Se, min røst skal for evig stige opp til deg, min klippe og min evige Gud” (2 Nephi 4:34–35).

Gjennom hele prosessen med å komme tilbake følte jeg kjærlig veiledning fra mine ledere og andre hellige, heriblant aktive og mindre aktive LHBT+-medlemmer. Jeg fant et sted hvor jeg kunne trives. Jeg fant blant dem Kristi egenskaper som jeg alltid hadde forbundet med min tro: barmhjertighet, medfølelse, forståelse og fremfor alt kjærlighet.

Mens jeg strevde på stien sammen med min Frelser, følte jeg trøst og fred når jeg vendte meg til ham, vel vitende om at jeg ikke var alene på stien. Flere biskoper var der ved siden av meg. Medlemmer av quorumet. Søstre i menigheten. Det var til og med en ung mann i menigheten som spurte meg om jeg ville ordinere ham til prest. Hans vennlige invitasjon rørte meg dypt. Han så på meg som en mann som bærer Guds prestedømme, og som kan utøve dette prestedømmet i tjeneste for andre.

Disse anledningene til å tjene og tilbe sammen med mine medhellige har løftet meg og – sammen med de mange velsignelsene jeg har mottatt fra Herren – hjulpet meg å oppleve den kjærlighet, forståelse og aksept jeg trengte.

Frelseren sa: “Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere” (Johannes 14:18). Disse ordene er sanne. Jeg trengte trøst, og han kom til meg i større grad enn jeg kunne ha forestilt meg.