“Gjenplanting av troens frø”, Liahona, mars 2024.
Gjenplanting av troens frø
Lærdommer fra dem som vendte tilbake til troen.
I en verden som ofte forherliger historier om tap av tro, går det noen ganger ubemerket hen å vende tilbake til troen. Men omvendelseshistorier illustrerer hvordan brødre og søstre i evangeliet overvinner sin tvil selv etter at de har forlatt Kirken. Historiene deres illustrerer hva Alma lærer oss om å så frøet. Alma beskriver en trosprosess som ikke bare bidrar til å styrke dem som prøver å utvikle sin tro, men som også hjelper dem som strever med spørsmål og bekymringer.
-
For det første må vi forstå at “tro er ikke å ha en fullkommen kunnskap” (Alma 32:21).
-
Så “utøver [vi] tro i den minste grad” eller til og med bare har et “ønske om å tro” (vers 27).
-
Vi sår frøet – Guds ord – i vårt hjerte (se vers 28).
-
Underveis nærer vi åndelige røtter med tålmodighet og tar imot hjelp fra venner i evangeliet til å dyrke et tre som er plantet i Kristus, “som vokser frem til evig liv” (vers 41).
“Tro er ikke å ha en fullkommen kunnskap om noe. Hvis dere derfor har tro, håper dere på noe som ikke er sett, som er sant” (Alma 32:21).
Alba Lucia Fonseca, et medlem av Kirken fra USA, så stoff på nettet som vakte bekymring om hennes religiøse tro, og hun gikk gjennom et raskt tap av tro. Til å begynne med kastet hun ut troens frø med sin tvil, men så begynte hun å snakke med et omsorgsfullt og kunnskapsrikt medlem, og innså at hennes vantro også reiste spørsmål.
“Min forståelse av evangeliets prinsipper og Kirkens historie var ikke på langt nær så omfattende som jeg hadde antatt,” forklarer hun. “Dette ydmyket meg og hjalp meg å innse at jeg fortsatt hadde så mye å lære, og at tro ikke kommer når alle spørsmålene er besvart.” Alba innså at andre “verdifulle ting i livet – som familie, utdannelse, karriere – innebærer risiko, offer, usikkerhet og livslang innsats. Jeg kom tilbake til Kirken og kan bekrefte at det å opprettholde tro også er svært verdt denne type innsats.”
President Russell M. Nelson underviste: “Herren krever ikke fullkommen tro for at vi skal ha tilgang til hans fullkomne kraft.” Men vår tro, påpeker han også, krever fortsatt innsats for å fortsette å vokse.1 Selv om den opprinnelige grunnvollen for Salt Lake tempel fungerte godt i mer enn et århundre, trenger den nå omfattende renovering, forklarte president Nelson. Vi må også til tider forsterke vår egen åndelige grunnvoll for å “motstå de kommende farer og press”.2 Når vi noen ganger kommer over vanskelig stoff slik Alba gjorde, kan vårt ønske om sikkerhet lede oss fra enkel tro til enkel vantro, og hoppe over den nødvendige innsatsen for å styrke og forsterke vår åndelige grunnvoll.
De som studerer historier om tilbakevending til tro, har funnet det nyttig å se på tro som en livslang flertrinnsreise.3 Vi kan begynne med en enkel tro som barn, men på et eller annet tidspunkt møter vår barnlige tro spørsmål og bekymringer. Selv om vår uprøvde tro kan ha fungert godt som en åndelig grunnvoll, må vi nå gå fra enkel tro, gjennom kompleksitet, til moden tro som er i stand til å motstå fremtidige utfordringer.4 Å forlate troen kan virke lettere, nesten som en lettelse, men rike belønninger ledsager reisen til dem som vender seg til Gud og fortsetter å gi næring til sine trosfrø.
Trosprøvene begynte for Samuel Hoglund i Sverige da familiemedlemmer reiste spørsmål. Han gikk gjennom en fase med “å få ett spørsmål besvart bare for å komme over enda ett”, forklarer han. “Min tro vaklet fra en halv time til den neste, helt til jeg innså at denne prosessen og mitt behov for visshet var uholdbart.” Istedenfor å prøve å løse alle relativt små spørsmål, bestemte Samuel seg for å studere viktige spørsmål – de som var avgjørende for en solid grunnvoll i Jesus Kristus. Akkompagnert av bønn og skriftstudium lærte Samuels søken ham, i likhet med Albas, hvor mye han fortsatt hadde å lære og bragte ham til mer modne trosoppfatninger. “Opplevelsen styrket min tro umåtelig,” sier han, “og lærte meg også at det du virkelig søker, vil du finne.”
“Hvis dere vil våkne opp og anstrenge deres evner, ja, prøve mine ord og utøve tro i den minste grad, ja, selv om dere ikke kan gjøre mer enn ønske å tro, la dette ønske virke i dere” (Alma 32:27).
“Å utøve tro kan synes overveldende”, erkjente president Nelson. “Til tider lurer vi kanskje på om det er mulig å mønstre nok tro til å motta de velsignelser vi så sårt trenger.”5 Men selv små trinn i tro, som begynner med “tro i den minste grad”, kan “virke i dere” og begynne en åndelig gjenfødelse.
Etter å ha vandret åndelig i sine universitetsår, tok Amanda Freebairn fra USA det lille skrittet å be, noe som fikk henne til å følge en tilskyndelse om å besøke sitt lokale tempelområde. “Å føle Ånden der vekket min tro,” sier hun. Å vende tilbake til kirken og ta imot et kall til å undervise i Primær styrket hennes tro, og hun fortsatte å ta skritt som fikk henne til å ta imot evangeliet fullt ut. På veien oppdaget Amanda: “Jeg fant svar på spørsmålene jeg så sårt trengte.”
På et tidspunkt var Dan Ellsworth, også fra USA, ikke sikker på at han hadde noen tro i den minste grad å utøve. Hans første eksponering for akademiske og historiske tilnærminger til Det gamle testamente svekket hans tro på Bibelen og påvirket hans tro på all hellig skrift. Men Dan fortsatte å gå i kirken og bestemte seg for å eksperimentere i seks måneder med en plan for å be, faste og tjene i Kirken. Noen ganger ba han sine unge døtre om også å be for deres fars tro.
Etter en stund begynte Dan å få åndelige opplevelser og finne svar på noen av spørsmålene som plaget ham mest. En dag, mens han var på et bibliotek, følte han seg tilskyndet til å gå til en rad med bøker og plukke ut en. I den fant han innsiktsfulle motargumenter til boken som først rystet hans tro på Bibelen. Selv om denne opplevelsen ikke løste alle spørsmål, ga det Dan noen viktige lærdommer: “For det første måtte jeg være ydmyk med hensyn til hvor mye jeg virkelig kunne finne ut på egenhånd. Og for det annet finnes det andre måter å finne sannhet på, sammen med fornuft: åndelige tilskyndelser, positive resultater av Åndens frukter og tanker som fremmer mentale gjennombrudd, som alle førte til en mye sterkere overbevisning og tro enn jeg hadde før.”
For Zac Marshall fra England åpnet det enkle trinnet med å se en utdannelsesvideo om Mormons bok hans sinn for muligheten for at boken kunne være troverdig. “Jeg hadde lest den før i familiens skriftstudium og på egenhånd uten ærlig hensikt,” forklarer han. “Men jeg sluttet å være aktiv i Kirken som tenåring, så bevisene jeg så i videoen, fikk meg til å lese Mormons bok med hensikt for første gang.” Etter å ha eksperimentert med Guds ord, begynte Zac å erstatte tvil med tro. Han sier nå: “Kirken jeg en gang så som restriktiv, ser jeg nå som frigjørende på samme måte som Jesus sier: ‘Sannheten skal frigjøre dere’ [Johannes 8:32].”
“Hvis dere forsømmer treet og ikke har tanke for å pleie det og gi det næring, se, da vil det ikke slå rot” (Alma 32:38).
Selv om vi tar små skritt for å gi næring til tro, må vi også være oppmerksomme på våre måter å tenke på som hindrer og hemmer tro. Eric og Sarah d’Evegnée, professorer ved Brigham Young University–Idaho, som studerer historier om Kirkens medlemmer i forskjellige land, bemerker at “det vi tror kan være like viktig som det vi tenker”. Å forvente at religiøs hengivenhet for eksempel vil spare oss for livets ubehag og hjerteskjærende utfordringer, er ikke sant, og skaper urealistiske antagelser. Jesus Kristus lovet å aldri svikte oss, men advarte og sa at “i verden har dere trengsel” (Johannes 16:33). Likevel kan livets utfordringer, ifølge Sarah, “få oss til å se evangeliet negativt. Noen ganger kaster vi bort det ideelle når vi blir konfrontert med noe mindre enn ideelt.”
Forfatteren og den uavhengige historikeren Don Bradley i USA opplevde spørsmål om Kirkens historie i en tid da, som han forklarer: “Jeg var rett og slett ikke lykkelig og hadde et skeptisk syn. Kynisme om alt vil påvirke et forhold negativt, og jeg mistet min tro og mitt forhold til Gud.” Mange år senere begynte Don å arbeide mot håp og takknemlighet i sitt eget liv.
Han begynte også å granske studier om de psykiske og fysiske helsemessige fordelene ved organisert religion. “Jeg kunne ikke fornekte disse studiene,” forteller Don. “Gradvis innså jeg at jeg hadde erstattet skepsis med kritisk tenkning, og med en mer håpefull holdning til livet, gjenvant jeg min tro på Gud og Jesus Kristus.” Don vendte tilbake til den historiske informasjonen han en gang kjempet med, men nå førte dette samme materiellet til en overbevisning om at Joseph Smith var en Guds profet.
“Hvis dere vil pleie ordet og gi det næring … når det begynner å vokse … da skal dere høste belønningen for at dere med tro, flid, tålmodighet og langmodighet” (Alma 32:41, 43).
Selv med villighet til å prøve Guds ord og ha et håpefullt tankesett, kan det å vende tilbake til tro og delta i kirken være en skremmende, nesten overveldende prosess. Innsatsen krever ikke bare tålmodighet, mot og ydmykhet, men også kjærlighet fra venner og familiemedlemmer. Å ta imot hjelp fra oppriktige venner nærer frøet og lar det slå rot istedenfor å svinne hen.
Da Leo Winegar i USA første gang støtte på spørsmål om Kirkens historie, lærte han hvor viktig barmhjertige venner er. “Mitt vitnesbyrd svant hen,” forklarer han, mens han gjennomgikk en periode med “ensomhet og mørk fortvilelse da jeg strevde med å be.” En dag følte Leo seg tilskyndet til å kontakte en professor i Kirkens historie. Han oppfordret ikke bare Leo til å revurdere sin tvil, men ble også en nær venn. Leos vitnesbyrd kom gradvis tilbake med hjelp fra Leos mentor og mange år med håpefullt studium. Med tiden fant han svar på mange spørsmål. “Jeg er evig takknemlig til min Frelser Jesus Kristus for at han veiledet meg tilbake,” forklarer han, “og for vennene som representerte ham.”
“Hvis venner og familie skulle gå bort fra Kirken, må du fortsette å være glad i dem,” rådet president Nelson. Det er ikke opp til deg å vurdere en annens valg noe mer enn du fortjener å bli kritisert for å holde deg trofast.”6
Frykt for slik kritikk holdt Letitia Rule, et medlem i England, borte fra evangeliet i 20 år. Hun ønsket ofte å komme tilbake, men hun “var redd for bare å gå gjennom døren, føle seg dømt og at jeg ikke hadde levd rett.” Bare en livstruende diagnose ga henne mot til å ta dette vanskelige skrittet. Medlemmene møtte henne med varme og kjærlighet, og hjalp henne å ønske å delta i evangeliet igjen.
“Så dette ord i deres hjerter, og når det begynner å svulme, skal dere gi det næring ved deres tro. Og se, det vil bli et tre som veller frem i dere til evig liv” (Alma 33:23).
Når Alma avslutter sin preken, gjør han det klart at selv om anstrengelser for å pleie frøet er avgjørende, er de ikke selve frøet. I stedet sår vi det sanne frøet når vi “begynn[er] å tro på Guds Sønn, at han vil komme for å forløse sitt folk og at han skal lide og dø for å sone for deres synder” (Alma 33:22).
Michael Auras fra Tyskland lærte viktige lærdommer om evangeliets prioriteringer etter at han forvillet seg som ungdom. “Det finnes så mange gode ting og relasjoner i evangeliet, men bare tro på Jesus Kristus vil opprettholde vårt vitnesbyrd,” forklarer han. “Både far og jeg vaklet i vår tro en stund med forskjellige spørsmål, men kom tilbake da vi baserte vår tro på Jesus Kristus fremfor alt annet.”
President Nelson forsikrer oss: “Frelseren er aldri nærmere deg enn når du står overfor eller klatrer opp et fjell i tro.”7 Jesus selv lover: “Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende” (Matteus28:20). Han vil vandre med oss, elske oss “med evig kjærlighet” (Jeremia 31:3), og gi oss liv og overflod (se Johannes 10:10). De som er villige til å så dette frøet, vil oppdage at selv deres lille tro, gjennom Frelseren, kan bli “et tre som veller frem i dere til evig liv” (Alma 33:23).
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.