Prestedømmets velsignelser for alle

Da Joseph Smith organiserte Hjelpeforeningen i Nauvoo, Illinois våren 1842, var dens medlemmer kvinner som allerede hadde blitt velsignet ved noen av prestedømmets ordinanser og pakter. De hadde blitt døpt til syndenes forlatelse. De hadde mottatt Den hellige ånds gave og derved fått rett til Åndens konstante ledsagelse og evnen til å bli ledet ved personlig åpenbaring. De hadde tatt del i nadverden til minne om Jesus Kristus og sine pakter. De hadde mottatt Åndens gaver. Noen hadde fått sin patriarkalske velsignelse og fått kjennskap til sine spesielle gaver, sitt potensial og sitt medlemskap i Israels hus. Herren hadde helbredet dem, trøstet dem og gitt dem instruksjoner i henhold til deres behov, deres tro og hans vilje.

Bilde

Elizabeth Ann Whitney

Søster Elizabeth Ann Whitney, som deltok på det første Hjelpeforenings-møtet, hadde fått høre om det gjengitte evangelium 12 år tidligere, i 1830. “Så snart jeg hørte evangeliet slik eldstene forkynte det,” sa hun senere, “visste jeg at det var den gode hyrdes røst”. Hun “ble døpt med en gang”, og hennes mann, Newel K. Whitney, ble døpt noen få dager senere.⁶ Hun sa følgende om denne opplevelsen og de velsignelser hun mottok gjennom prestedømsordinansene dåp og bekreftelse:

“Hvis det er noen prinsipper som har gitt meg styrke, og som har lært meg å være til større nytte i livet, virker det naturlig for meg å ønske å dele denne glede og styrke med andre, å fortelle dem hva evangeliet har vært og er for meg, helt siden jeg tok imot det og lærte å etterleve dets lover. Nye åpenbaringer ved Ånden dag for dag, forklaring på mysterier som tidligere var mørke, dype, uforklarte og uforståelige, og ubetinget tro på en guddommelig kraft og på uendelige sannheter som strømmer fra Gud Faderen.”⁷

28. april 1842 talte profeten Joseph Smith på et møte i Nauvoo kvinnelige hjelpeforening. En del av hans tale var basert på apostelen Paulus’ læresetninger i 1. Korinterbrev 12–13 om Åndens gaver. Joseph Smith understreket at “disse tegnene, som helbredelse av syke, utdrivelse av onde ånder osv. skulle følge alle som tror.”⁸

Ettersom siste-dagers-hellige kvinner har mottatt Den hellige ånds gave, kan de søke etter og bli velsignet med åndelige gaver som “tungemålsgaven, profeti, åpenbaring, syner, helbredelse, tydning av tunger osv.”⁹ Gjennom hele Kirkens historie har siste-dagers-hellige kvinner mottatt Åndens gaver og brukt dem til å velsigne sin familie og andre.

Amanda Barnes Smith var tilstede 28. april 1842, da Joseph Smith underviste Hjelpeforeningens søstre om Åndens gaver. Hun visste at det han lærte dem, var sant, for hun hadde blitt velsignet med åpenbaringens gave fire år tidligere en gang hun trengte Herrens hjelp til å redde sin sønn.

I slutten av oktober 1838 var Amanda og hennes mann Warren på vei til Far West, Missouri, sammen med sine barn og andre medlemmer av Kirken. De stanset ved en mølle for å foreta noen reparasjoner på vognen sin. Mens de var der, angrep en mobb de siste-dagers-hellige som arbeidet ved møllen, og drepte 17 menn og gutter og skadet 15. Amanda, som hadde gjemt seg under angrepet, fant etterpå Warren og deres sønn Sardius blant de døde. En annen sønn, Alma, var alvorlig skadet. Hoften var blitt blåst bort av en geværkule. Amanda fortalte senere om den personlige åpenbaring hun mottok slik at hennes sønn kunne bli helbredet:

“Jeg var der hele den lange, forferdelige natten, sammen med mine døde og min sårede, og ingen annen enn Gud som vår lege og hjelper.

Å, min himmelske Fader, ropte jeg, hva skal jeg gjøre? Du ser min stakkars sårede gutt og vet hvor ukyndig jeg er. Å, himmelske Fader, vis meg hva jeg skal gjøre!

Og så ble jeg ledet som av en røst som talte til meg.”

Amanda ble bedt om å lage lut, eller rensemiddel, av asken i bålet og rense såret. Deretter ble hun bedt om å lage et grøtomslag av stoff og en glatt masse av alm til å fylle såret med. Dagen etter fant hun litt balsam og helte den i såret for å lindre Almas smerter.

“‘Alma, gutten min,’ sa jeg, ‘tror du at Herren skapte hoften din?’

‘Ja, mor.’

‘Ja, Herren kan skape noe der istedenfor hoften din, tror du ikke det, Alma?’

‘Tror du at Herren kan det, mor?’ spurte barnet i sin troskyldighet.

‘Ja, gutten min,’ svarte jeg, ‘han har vist meg det i et syn.’

Deretter la jeg ham bekvemt på magen og sa: ‘Ligg nå slik og rør deg ikke, så vil Herren gi deg en ny hofte.’

Så ble Alma liggende på magen i fem uker, til han hadde kommet seg helt igjen – det hadde vokst ut en fleksibel brusk til erstatning for det manglende leddet og hofteskålen, … et mirakel for legene.

Den dagen han gikk igjen, var jeg utenfor huset og hentet en bøtte vann, da jeg hørte skrik fra barna. Jeg løp tilbake i panikk, og da jeg kom inn, fant jeg Alma på gulvet. Han danset rundt, og de andre barna skrek av forbløffelse og glede.”¹⁰

Ved den åndelige åpenbaringens gave lærte Herren søster Smith hvordan hun skulle hjelpe sin sønn. Hun, i likhet med Elizabeth Ann Whitney og utallige andre, mottok “glede og styrke” og “nye åpenbaringer ved Ånden”¹¹ på grunn av sin trofasthet.

En av Herrens hensikter med å organisere Hjelpeforeningen var å forberede sine døtre for prestedømmets større velsignelser, som var å finne i templets ordinanser og pakter. De tidlige søstrene i Nauvoo gledet seg voldsomt til at templet skulle bli ferdig, for de visste, som profeten Joseph Smith lovet Mercy Fielding Thompson, at begavelsen ville bringe dem “ut av mørke og inn i underfullt lys”.¹²

Gjennom profeten Joseph Smith åpenbarte Herren følgende til siste-dagers-hellige i Kirtland, Ohio: “Jeg ga dere en befaling at dere skulle bygge et hus, og i dette hus akter jeg å begave dem som jeg har utvalgt, med kraft fra det høye.”¹³ Han lovet å gi trofaste hellige “en mangfoldighet av velsignelser”¹⁴, og han erklærte at templet ville bli “et sted for takksigelse for alle hellige og et undervisningssted for alle som er kalt til å arbeide i Kirkens tjeneste i alle sine forskjellige kall og embeder, så de kan bli fullkommengjort i teori, i prinsipp og i lære, i alle ting som hører til Guds rike på jorden”.¹⁵

I Nauvoo befalte Herren igjen de hellige å bygge et tempel, idet han sa han ville gjengi “prestedømmets fylde” og “åpenbare [sine] ordinanser” der.¹⁶

Hjelpeforeningens søstre hjalp hverandre å forberede seg til disse ordinansene og de tilhørende pakter. De bidro til byggingen av templet, lærte av profeten og hverandre på Hjelpeforenings-møter, utførte nestekjærlig tjeneste for hverandre og søkte å leve med større hellighet.

Da templet nærmet seg fullførelse, ble 36 kvinner kalt som tempelarbeidere. Elizabeth Ann Whitney, en av de første ordinansarbeiderne, fortalte: “Jeg ga meg selv, min tid og min oppmerksomhet til denne oppgaven. Jeg arbeidet i templet hver dag uten opphør helt til det ble stengt.”¹⁷

I det høyere prestedømmes ordinanser som de hellige mottok i Nauvoo tempel, ble “guddommelighetens kraft tilkjennegitt”.¹⁸ Ved at de hellige holdt sine pakter, vokste denne kraften og hjalp dem gjennom deres prøvelser i dagene og årene som fulgte (se kapittel 3).

Bilde

President Joseph Fielding Smith

I Kirken i dag arbeider fortsatt trofaste kvinner og menn over hele verden i templet og finner styrke i de velsignelser som bare kan mottas ved tempelordinanser. President Joseph Fielding Smith, Kirkens 10. president, sa: “Søstre i denne kirke har det privilegium å motta opphøyelse i Guds rike og bli ikledd kraft og myndighet som dronninger og prestinner.”¹⁹

Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum har sagt: “Det største og høyeste uttrykk for kvinnens og mannens rolle er å finne i den nye og evige ekteskapspakt mellom en mann og en kvinne. Bare dette forholdet kulminerer i opphøyelse. Apostelen Paulus sa: ‘I Herren er verken kvinnen noe uten mannen eller mannen noe uten kvinnen.’”²² Oldtidsskrifter bekrefter dette i beretningene om paktsekteskap mellom Abraham og Sara, Isak og Rebekka og Jakob og Rakel. Beseglingsordinansen knytter mann og hustru til hverandre, til deres barn og til deres Fader i himmelen. “Således,” fortsatte eldste Oaks, “er vårt felles mål … i våre prestedømsquorumer og … i våre Hjelpeforeninger å bringe menn og kvinner sammen i de hellige ekteskaps- og familieforhold som fører til evig liv, ‘den største av alle Guds gaver’.”²³

Når en mann og hustru blir velsignet med anledningen til å bli foreldre, deler de et høytidelig ansvar for å hjelpe sine barn å forstå og motta prestedømmets ordinanser og pakter.²⁴ Våre første foreldre, Adam og Eva, var et eksempel på et gjensidig avhengig og forenet forhold da de underviste sine barn. Eldste Bruce R. McConkie i De tolv apostlers quorum sa:

“Det var ikke bare Adam som var involvert i disse tingene …

Eva tok aktivt del. Hun hørte alt Adam sa. Hun talte om ‘vår overtredelse’, om ‘gleden over vår forløsning’, om det ‘avkom’ de ville få sammen og om ‘det evige liv’ som ingen av dem kunne oppnå alene, men som alltid er forbeholdt en mann og en kvinne sammen.

Både hun og Adam ba, de priste begge Herrens navn, begge underviste de sine barn, de mottok begge åpenbaring, og Herren befalte dem begge å tilbe og tjene ham i Jesu Kristi navn for evig.”²⁵

Siste-dagers profeter og apostler har oppfordret menn og hustruer til å følge dette mønster i sitt hjem: “Etter guddommelig forordning skal fedre presidere over sin familie i kjærlighet og rettferdighet, og de er ansvarlige for å sørge for livets nødvendigheter og beskyttelse for sin familie. En mor er først og fremst ansvarlig for å ha omsorg for sine barn. I disse hellige ansvarsoppgaver er fedre og mødre forpliktet til å hjelpe hverandre som likeverdige partnere. Uførhet, død eller andre forhold kan nødvendiggjøre individuell tilpasning. Andre slektninger skulle gi sin støtte når det er behov for det.”²⁶

Siste-dagers-hellige over hele verden følger denne rettledning på enkle, men effektive måter. Mann og hustru samler sine barn for å be og lese i Skriftene. I mange hjem har foreldrene et spesielt sted – kanskje en enkel hylle – hvor de oppbevarer Skriftene og andre ressurser fra Kirken. De underviser i evangeliet ved ord og eksempel. De hjelper sine barn å forberede seg til å motta templets velsignelser, reise på heltidsmisjon, stifte eget hjem og fortsette å tjene i Kirken. I likhet med Adam og Eva deler de ansvaret for å undervise, for å be, for å tjene og for å tilbe Herren.

I noen tilfeller kan en mann eller en hustru føle seg alene om disse ansvarsoppgavene fordi ektefellen ikke har inngått pakter eller har brutt pakter som er inngått. Selv i slike situasjoner behøver ikke familiemedlemmer å føle seg alene. De blir velsignet og styrket ved de prestedømsordinanser de har mottatt og de pakter de holder. De kan også benytte seg av støtte fra andre familiemedlemmer og andre siste-dagers-hellige.

Mange siste-dagers-hellige har aldri giftet seg. Andre er enslige fordi ektefellen er død eller på grunn av skilsmisse. I likhet med alle medlemmer av Kirken vil disse medlemmene bli velsignet hvis de holder seg trofaste mot sine pakter og gjør alt de kan for å strekke seg etter idealet å leve i en evig familie. De kan nyte prestedømmets velsignelser, styrke og innflytelse i sitt liv og sitt hjem ved de ordinanser de har mottatt og de pakter de holder.

Eldste Dallin H. Oaks fortalte om trofastheten til sin mor, som ble enke i ung alder. Ettersom hun var beseglet til sin mann i templet, så hun ikke på seg selv om enslig, men ikke desto mindre måtte hun oppdra sine tre barn alene. Eldste Oaks fortalte:

“Min far døde da jeg var syv år. Jeg var eldst av tre små barn som min mor som enke strevde for å oppdra. Da jeg ble ordinert til diakon, sa hun hvor glad hun var for å få en prestedømsbærer i hjemmet. Men mor fortsatte å lede familien, hun kalte også på den av oss som skulle holde bønn når vi knelte ned sammen hver morgen …

Da min far døde, presiderte min mor over familien. Hun hadde ikke noe prestedømsembede, men som gjenlevende part i ekteskapet hadde hun blitt familiens overhode. Samtidig hadde hun alltid full respekt for den prestedømsmyndighet vår biskop og andre av Kirkens ledere hadde. Hun presiderte over sin familie, men de presiderte over Kirken …

Den trofaste enslige moren som oppdro oss, næret aldri tvil om familiens evige natur. Hun holdt alltid vår avdøde fars stilling i ære. Hun gjorde ham nærværende i vårt hjem. Hun snakket om at deres tempelekteskap var evig. Hun minnet oss ofte på hva far ville ha ønsket av oss, så vi kunne realisere Frelserens løfte om at vi kunne være en familie for evig.”²⁷

En annen mann fortalte om da hans mor presiderte i hjemmet: “Akkurat da jeg forberedte meg til å reise på heltidsmisjon, forlot far familien og Kirken. Under disse forholdene var det vanskelig for meg å reise hjemmefra i to år, men jeg reiste. Og mens jeg tjente Herren i et land langt borte, fikk jeg høre om min mors styrke hjemme. Hun trengte og satte pris på den spesielle oppmerksomheten hun fikk fra menn med prestedømmet – hennes far og brødre, hennes hjemmelærere og andre menn i menigheten. Den største styrken kom imidlertid fra Herren selv. Hun behøvde ikke vente på besøk for å ha prestedømmets velsignelser i sitt hjem, og når de besøkende dro, forsvant ikke disse velsignelsene sammen med dem. Ettersom hun var trofast mot de pakter hun hadde inngått i dåpens vann og i templet, hadde hun alltid prestedømmets velsignelser i sitt liv. Herren ga henne inspirasjon og styrke utover hennes egen, og hun oppdro barn som nå holder de samme pakter som har holdt henne oppe.”²⁸

Disse kvinnene forsto at de fikk ekstra styrke og hjelp gjennom de pakter de hadde inngått og holdt.

I Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige skulle menn og kvinner styrke og bygge hverandre opp og samarbeide i enhet. Herren sa: “Vær ett, og hvis dere ikke er ett, er dere ikke mine.”³⁰

Profeten Joseph Smith sa: “Alle må handle forenet, ellers kan intet gjøres.”³¹ Han var også et eksempel ved å arbeide i forening med andre. Søster Eliza R. Snow husket og verdsatte dette eksemplet hele sitt liv. Hun delte det med lokale kirkeledere da Hjelpeforeningen ble gjenopprettet i Utah. Hun forkynte at biskoper skulle ha “det samme forhold” til Hjelpeforeningen på menighetsplan som Joseph Smith hadde til Hjelpeforeningen i Nauvoo. Hun sa også at “ingen forening kunne eksistere uten biskopens rettledning”.³²

Da søster Bathsheba W. Smith var Hjelpeforeningens fjerde generalpresident, mintes hun Joseph Smiths undervisning og eksempel. Hun lærte Hjelpeforeningens søstre å arbeide i harmoni med prestedømsledere. Hun sa: “Vi ønsker i all ydmykhet å foredle de kall som er gitt oss av Herren, og for å gjøre dette på akseptabelt vis, vil vi trenge tro og støtte fra Kirkens første presidentskap, apostlene, stavspresidenter og biskoper, som vi alltid ønsker å oppholde og arbeide i harmoni med.”³³

Dette mønsteret har vedvart i alle år. President Henry B. Eyring, en rådgiver i Det første presidentskap, har sagt: “En strålende del av Hjelpeforeningens arv kommer til uttrykk i hvordan prestedømmet alltid har vist respekt for og høstet respekt fra Hjelpeforeningen.”³⁴

Da søster Barbara W. Winder innledet sitt virke som Hjelpeforeningens 11. generalpresident, ba president Gordon B. Hinckley, som den gang var rådgiver i Det første presidentskap, henne om å forene søstrene som virker i Hjelpeforeningen, Unge kvinner og Primær, under prestedømmet. Søster Winder skjønte at enhet “ikke bare handler om at søstrene samarbeider, men om at vi er partnere med brødrene i prestedømmet. Vi er kompanjonger i verket.”³⁵

Søster Winder sa at kort tid etter at hun ble kalt som Hjelpeforeningens generalpresident, ba eldste Dallin H. Oaks om et møte med henne. Han hadde blitt bedt om å utarbeide en uttalelse for Kirken om en viktig sak, og han følte at han trengte innspill fra Kirkens kvinnelige ledere. Han viste respekt og takknemlighet for søster Winders kunnskap, synspunkter og inspirasjon ved å be om og benytte seg av hennes hjelp.

Søster Winder sa senere at menn og kvinner i Kirken trenger hverandres hjelp i verket. “Jeg lærte at når man er invitert til et møte,” forklarte hun, “er du ikke invitert for å komme og klage over alle dine problemer, men du er invitert for å komme med løsninger. Sammen kan man så snakke om ideer for å finne ut hva som vil fungere. Brødrene i prestedømmet forventer og trenger innspill fra Kirkens kvinner. Vi må være forberedt og hjelpe dem.”³⁶

Slik enhet i hensikt kommer tydelig til uttrykk i Kirkens rådsmøter. Når mennene og kvinnene i disse rådene lytter til hverandre, søker Åndens veiledning og samarbeider i enhet, mottar de inspirasjon om hvordan de kan ivareta behovene til enkeltpersoner og familier. Herren har sagt: “Hvor to eller tre er forsamlet i mitt navn angående en sak, se, der vil jeg være midt iblant dem.”³⁷

President Thomas S. Monson, Kirkens 16. president, ga et eksempel på hva som kan skje når Hjelpeforeningens søstre og prestedømsbrødre samarbeider i Herrens tjeneste:

“24. august [1992,] slo orkanen Andrew inn over Floridas kyst syd for Miami. Vindstyrken kom opp i over 300 km/t i kastene… 87 000 boliger ble ødelagt, og 150 000 ble hjemløse …

Lokale ledere i prestedømmet og Hjelpeforeningen organiserte seg raskt for å vurdere skadene på folk og eiendom, og for å hjelpe til med oppryddingen. Tre store bølger av frivillige medlemmer, over 5000 til sammen, arbeidet skulder ved skulder med de katastroferammede innbyggerne og hjalp dem å reparere 3000 boliger, en jødisk synagoge, en av Pinsemenighetens bygninger og to skoler.”³⁸

Profeter i de siste dager har talt om velsignelsene som blir Kirken og familier til del når trofaste prestedømsbrødre og trofaste Hjelpeforeningens søstre samarbeider.

President Spencer W. Kimball, Kirkens 12. president, sa: “Det finnes en kraft i denne organisasjon [Hjelpeforeningen] som ennå ikke har blitt fullt utnyttet til å styrke hjemmene i Sion og bygge opp Guds rike – den vil heller ikke bli det før både søstrene og prestedømmet ser Hjelpeforeningen i riktig perspektiv.”³⁹

President Joseph Fielding Smith oppsummerte forholdet mellom Hjelpeforeningen og prestedømsquorumer:

“De [søstrene] har sine egne møter, som for eksempel Hjelpeforeningen, hvor de har fått kraft og myndighet til å gjøre mye godt …

Herren har i sin visdom kalt våre søstre til å hjelpe prestedømmet. På grunn av deres medfølelse, varme hjerte og vennlighet ser Herren på dem og gir dem plikter og ansvarsoppgaver for å hjelpe de trengende og nødlidende. Han har staket ut kursen de skulle følge, og han har gitt dem denne storartede organisasjon hvor de har myndighet til å tjene under ledelse av biskopene i menighetene og i harmoni med biskopene i menighetene, for å ivareta våre medlemmers interesser både åndelig og timelig.”⁴⁰

Da president Gordon B. Hinckley var Kirkens 15. president, sa han følgende til Hjelpeforeningens søstre:

“La meg si til dere søstre at dere på ingen måte er annenrangs i vår Faders plan for sine barns evige lykke og velbefinnende. Dere er en helt vesentlig del av planen.

Uten dere kunne ikke planen ha fungert. Uten dere ville hele programmet ha blitt forpurret …

Hver av dere er en Guds datter, begavet med en guddommelig fødselsrett. Dere trenger ikke forsvare denne posisjonen …

… Denne Kirkens kvinner har stor styrke og kapasitet. Vi kan finne lederskap og veiledning, en viss uavhengighetsånd, men likevel stor tilfredsstillelse i å være en del av dette, Herrens rike, og i å arbeide hånd i hånd med prestedømmet for å drive det fremover.”⁴¹