“Ren religion”

I 1843, etter hvert som befolkningen i Nauvoo, Illinois vokste, ble de siste-dagers-hellige i byen delt i fire menigheter. På et møte 28. juli det året utnevnte Hjelpeforeningens ledere en besøkskomité på fire søstre for hver menighet. Besøkskomiteenes tydeligste ansvarsoppgaver var å vurdere behov og samle inn bidrag.

Bidragene kom i form av penger, mat og klær. Hver uke ga besøkskomiteene bidragene de hadde samlet inn, til Hjelpeforeningens kasserer. Hjelpeforeningen brukte disse bidragene til hjelp og lindring for de trengende.

Mens hun utførte denne ansvarsoppgaven, uttrykte én søster sin tro på at “vår frelse er avhengig av vår gavmildhet overfor de fattige”. En annen søster uttrykte sin enighet og sa: “Herren bekrefter det gang på gang. Han fryder seg over våre kjærlige handlinger.”⁵

Denne praksis fortsatte til langt ut på 1900-tallet. Søstre som dro på besøk, kom som regel bærende på kurver og tok imot slikt som fyrstikker, ris, bakepulver og hermetisk frukt. De fleste bidrag gikk til å dekke lokale behov, mens noen ble benyttet tusenvis av kilometer unna. Etter 2. verdenskrig samlet for eksempel Hjelpeforeningens søstre inn, sorterte, reparerte og pakket over 500 000 klesplagg og sendte dem til Europa.

I tillegg til å samle inn bidrag, vurderte besøkskomiteene behovene i hjemmene de besøkte. De rapporterte om dette til Hjelpeforeningens ledere, som så organiserte hjelpetiltak.

President Joseph F. Smith, Kirkens sjette president, fortalte om en gang han så Hjelpeforeningens søstre vise uselvisk, Kristus-lignende kjærlighet overfor en familie:

“For ikke lenge siden hadde jeg anledning til å besøke en av våre bosetninger i en avsidesliggende Sions stav, hvor det på det tidspunkt herjet meget sykdom, og selv om vi hadde reist i mange dager og kom frem sent på kvelden, ble vi bedt om å dra rundt sammen med presidenten og besøke noen av de syke. Vi fant en stakkars søster sterkt utmattet på en sykeseng. Tilstanden var kritisk. Hennes stakkars ektemann satt ved siden av sengen, nesten overveldet av sorg på grunn av den fryktelige sykdommen til hustruen, som var mor til mange små barn som flokket seg rundt dem. Familien syntes å være i en svært dårlig forfatning.

En blid, moderlig kvinne kom snart inn i huset. Hun hadde med seg en kurv med nærende mat og noen godsaker til den vanskeligstilte familien. Da vi spurte, fikk vi vite at menighetens Hjelpeforening hadde gitt henne i oppdrag å våke over og ta seg av den syke kvinnen gjennom natten. Hun var parat til å ta seg av de små barna, passe på at de fikk vasket seg, spist og lagt seg. Hun var rede til å rydde opp i huset og gjøre alt så behagelig som mulig for den plagede kvinnen og familien. Vi fikk også vite at en annen god søster ville få i oppdrag å hjelpe henne neste dag. Og på denne måten, fra dag til dag, fikk denne stakkars, plagede familien den beste omsorg og oppmerksomhet fra søstrene i Hjelpeforeningen inntil den syke gjenvant sin helse og ble kvitt sine lidelser.

Vi fikk også vite at denne Hjelpeforeningen var organisert og opplært slik at alle de syke i området fikk lignende oppmerksomhet, hjelp og lindring. Aldri før hadde jeg så klart sett et eksempel på hvor nyttig og vakker denne praktfulle organisasjonen er, som i det eksempel vi her var vitne til, og jeg tenkte at det var barmhjertig gjort av Herren å inspirere profeten Joseph Smith til å opprette en slik organisasjon i Kirken.”⁶

Samtidig som besøkende lærerinner alltid har tatt seg av enkeltpersoners og familiers timelige behov, har de også hatt et høyere mål. Søster Eliza R. Snow, Hjelpeforeningens annen generalpresident, sa: “Jeg ser på en lærers embede som et høyt og hellig embede. Jeg håper ikke søstrene tror det bare består i å tigge til de fattige. Dere må være fylt med Guds ånd, med visdom, ydmykhet og kjærlighet, slik at de ikke gruer seg til dere kommer i fall de ikke har noe å gi.”

Søster Snow håpet at søstrene ville “se forskjell i sine hus” etter et besøk.⁷ Hun rådet besøkende lærerinner til å forberede seg åndelig før de besøkte et hjem, slik at de ville være i stand til å avdekke og ivareta både åndelige og timelige behov: “En lærer … skulle utvilsomt ha så mye av Herrens ånd når hun kommer inn i et hus, at hun gjenkjenner den ånd hun møter der… Be Gud og Den hellige ånd om å få [Ånden] så dere må være i stand til å møte den ånd som råder i dette hus … så det dere sier, må gi fred og trøst, og hvis dere finner en søster som er kald, så ta henne til dere slik dere ville tatt et barn i deres favn, og varm henne.”⁸

Bilde

Sarah M. Kimball

Sarah M. Kimball, som var Hjelpeforenings-president på menighetsplan på slutten av 1860-tallet, ga lignende råd til søstrene i sin menighet: “Det er lærernes plikt å besøke sine [tildelte søstre] en gang i måneden og forhøre seg om medlemmenes fremgang og lykke. Det er deres plikt å uttale kloke ord som kan gi trøst og fred.”⁹ Hjelpeforeningens ledere understreket at besøkende lærerinner “ikke bare skulle samle inn bidrag, men undervise og forklare evangeliets prinsipper”.¹⁰ I 1916 ble besøkende lærerinner formelt bedt om å snakke om et evangelietema hver måned i tillegg til å utføre timelig tjeneste. I 1923 innførte Hjelpeforeningens generalpresidentskap ensartede månedlige budskap som skulle fremføres av alle besøkende lærerinner.

I 1944, åtte år etter innføringen av Kirkens velferdsplan (se kapittel 5), begynte søster Amy Brown Lyman, Hjelpeforeningens åttende generalpresident, å sette spørsmålstegn ved besøkende lærerinners tradisjonelle ansvar for å samle inn bidrag. Etter å ha studert saken, anbefalte hun og hennes rådgivere for Det presiderende biskopsråd at “innsamling av bidrag … skulle være en sak for Kirkens generalautoriteter, ikke for Hjelpeforeningen”.

Presiderende biskop LeGrand Richards bragte anbefalingen videre til Det første presidentskap. Han rapporterte senere at Det første presidentskap og biskopsrådet mente det var “tilrådelig at Hjelpeforeningen avslutter praksisen med at besøkende lærerinner samler inn veldedige midler”.¹¹

Søster Belle S. Spafford, som var søster Lymans annenrådgiver på den tiden, fortalte om sin egen erfaring med denne endringen i besøkende lærerinners arbeid:

“Brødrene sa: ‘Hjelpeforeningens besøkende lærerinner skal ikke lenger samle inn veldedige midler. Dere skal være en tjenesteorganisasjon, ikke en finansorganisasjon for veldedig hjelp.’

“… Jeg husker godt en dag jeg satt i møte med medlemmer av Hjelpeforeningens presidentskap, sekretæren og to eller tre medlemmer av generalutvalget, da en av søstrene sa: ‘De har gitt dødsstøtet for besøkende lærerinners virksomhet. Hvis de ikke kan samle inn til de fattige, hvem vil gå dør til dør bare for å besøke?’ … Jeg tok ordet og sa: ‘Jeg tror ikke det er dødsstøtet. Jeg tror det er gjenfødelsen av besøkende lærerinners virksomhet. Og jeg tror at utallige kvinner som har nektet å virke som besøkende lærerinner, nå med glede vil gå ut som vennlige besøkende for å iaktta forholdene i hjem hvor det er nød, uten å foreta en sosial velferdsgranskning, og slippe å føle at de tigger om penger. De vil vite at de kommer for å bygge opp hjemmets ånd. Og det vil være en god opplevelse for kvinner som trenger det… Jeg tror ikke et øyeblikk at dette er dødsstøtet for besøkende lærerinners virksomhet.’

Det viste det seg at det ikke var. Fra da av begynte programmet å blomstre, og kvinner som ikke tidligere hadde deltatt, ba om å få bli besøkende lærerinner.”¹²

Søster Spafford ble senere Hjelpeforeningens niende generalpresident. Hun så utallige eksempler på det gode besøkende lærerinners virksomhet kan medføre for alle Hjelpeforeningens søstre. Hun vitnet og sa:

“Noe av det beste arbeidet blir utført av våre besøkende lærerinner og våre Hjelpeforenings-presidenter fordi de går ut i kraft av sitt kall og er Hjelpeforeningens utsendinger… De er mødre, og de forstår andre kvinner og deres sorger. Vi må ikke begrense vår forståelse av sosial velferd til bare å omfatte de sultne eller de fattige. Frelseren ba oss minnes de fattige i ånden, ikke sant? Og blir ikke de rike syke, akkurat som de fattige, og har de ikke vanskelig for å finne en sykepleier? … Det er dette Hjelpeforeningen skulle gjøre. Jeg kunne fortalt dere historie etter historie hvor besøkende lærerinner har utført godt arbeid når det gjelder å løse vanskeligheter i et hjem, ganske enkelt i kraft av sitt kall.”¹³

President Henry B. Eyring, rådgiver i Det første presidentskap, vitnet om at besøkende lærerinners virksomhet er en del av Herrens plan for å sørge for hjelp til mennesker over hele verden:

“Det eneste system som kunne formidle hjelp og trøst overalt i en så stor kirke i en så mangfoldig verden, ville måtte skje gjennom individuelle tjenere nær de trengende. Herren hadde forutsett det fra Hjelpeforeningens begynnelse.

Han fastsatte et mønster. To Hjelpeforenings-søstre aksepterer sin oppgave med å besøke en annen som et kall fra Herren. Slik var det fra begynnelsen …

Hjelpeforeningens medlemmer har alltid nytt tillit blant lokale prestedømshyrder. Enhver biskop og enhver grenspresident har en Hjelpeforenings-president å stole på. Hun har besøkende lærerinner som kjenner til alle søstres prøvelser og behov. Hun kan gjennom dem vite hvordan enkeltpersoner og familier har det. Hun kan dekke behov og hjelpe biskopen i hans kall til å tjene den enkelte og familier.”¹⁴

Som president Eyring sa, er besøkende lærerinners virksomhet godt egnet for Kirkens vekst over hele verden. Gjennom dette omsorgssystemet har enhver siste-dagers-hellig kvinne anledning til å være et redskap i Herrens hånd.

Hjelpeforeningens søstre har arbeidet flittig for å etablere besøkende lærerinners virksomhet over hele verden. Da Kirken var ung i Brasil, hadde for eksempel de fleste grener ingen Hjelpeforening eller kunnskap om hvordan den skulle organiseres. Ettersom lokale ledere ikke kjente til Hjelpeforeningen, kalte William Grant Bangerter, misjonspresidenten den gangen, sin hustru, Geraldine Bangerter, som president for Hjelpeforeningen på misjonsplan. Hun var ukjent med landet, hadde ennå ikke lært seg språket i tilstrekkelig grad, og hun hadde nettopp født deres syvende barn. Ikke desto mindre tok hun fatt på arbeidet sammen med rådgivere og en sekretær. Med hjelp av misjonærsøstre som virket som tolker, kom disse søstrene frem til at “det første de måtte gjøre, var å lære kvinnene hvordan de kunne besøke hverandre og vurdere deres behov. Derfor sa de: ‘Vi skal undervise om besøkende lærerinners virksomhet’ …

De bestemte seg for å begynne med en liten gren i São Paulo i byens industriområde, hvor størsteparten av befolkningen var fattig. Presidentskapet sendte beskjed til de få søstrene i grenen og sa: ‘Vi ønsker å ha et møte med dere på denne kvelden på dette klokkeslettet i den bygningen vi leier.’”

Søster Bangerter og en av hennes rådgivere “kjørte gjennom en by med tolv millioner innbyggere. De kom til grenen hvor … det var syv ydmyke kvinner.”

Etter at søstrene hadde innledet møtet med en sang og en bønn, reiste en av søster Bangerters rådgivere seg for å undervise om besøkende lærerinners virksomhet. Hun holdt et lite papir i hånden, og hun skalv slik at det ristet. Hun reiste seg og leste sitt budskap. Det tok fem minutter.

Hun satte seg, og alle så nå på [søster Bangerter], som sa: ‘Jeg kan ikke portugisisk.’ Men de ville at hun skulle undervise dem. Ingen av dem kunne engelsk. Hun reiste seg og sa det lille hun kunne si på portugisisk. Det kom ut som et avsnitt på fire setninger:

‘Eu sei que Deus vive.’ Jeg vet at Gud lever.

‘Eu sei que Jesus é o Cristo.’ Jeg vet at Jesus er Kristus.

‘Eu sei que esta é a igreja verdadeira.’ Jeg vet at dette er den sanne kirke.

‘Em nome de Jesus Cristo, amém.’ I Jesu Kristi navn. Amen.

Det var det første Hjelpeforenings-møtet som ble holdt i den grenen – en fem minutters tale om besøkende lærerinner av en søster som aldri hadde hatt en besøkende lærerinne, sett en besøkende lærerinne eller vært besøkende lærerinne, [etterfulgt av] et vitnesbyrd om evangeliet.

“… Denne lille gruppen og andre som den, har vokst til en storartet, pulserende, trosfylt kvinneorganisasjon i Brasil. De er begavede, velutdannede, intelligente, fantastiske ledere, og de ville aldri ha vært det de er uten Jesu Kristi evangelium og sin tro.”¹⁵

Besøkende lærerinner har blitt et middel for siste-dagers-hellige kvinner over hele verden til å elske, pleie og tjene – til å “handle ifølge den legning Gud har plantet i deres bryst”, slik Joseph Smith sa det.¹⁶

Trofaste besøkende lærerinner handler ifølge kallet fra siste-dagers profeter om å yte Kristus-lignende tjeneste. President Spencer W. Kimball, Kirkens tolvte president, sa: ”Gud ser oss virkelig og våker over oss. Men det er vanligvis gjennom et annet menneske han dekker våre behov. Derfor er det nødvendig at vi tjener hverandre i riket.”¹⁷ President Thomas S. Monson, Kirkens 16. president, sa: “Vi er omgitt av mennesker som trenger vår oppmerksomhet, vår oppmuntring, vår støtte, vår trøst og vår vennlighet… Vi er Herrens hender her på jorden, med befaling om å tjene og bygge opp hans barn. Han er avhengig av oss alle.”¹⁸

Besøkende lærerinners historie fortsetter blant søstre overalt, idet siste-dagers-hellige kvinner oppfyller sin pakt om å følge Jesus Kristus. President Dieter F. Uchtdorf, rådgiver i Det første presidentskap, har sagt: “Dere flotte søstre utfører barmhjertighetstjeneste for andre av grunner som overgår ønsket om personlige fordeler. På denne måten etterligner dere Frelseren, som selv om han var konge, ikke søkte posisjon. Heller ikke var han opptatt av om andre la merke til ham. Han brydde seg ikke om å konkurrere med andre. Han tenkte alltid på å hjelpe andre. Han underviste, helbredet, snakket med og lyttet til andre. Han visste at storhet hadde lite med ytre tegn på velstand eller posisjon å gjøre. Han underviste og levde ved denne lære: ‘Den største blant dere skal være tjener for de andre.’”¹⁹

I årenes løp har søstre oppdaget at besøkende lærerinners virksomhet fordrer engasjement, innsatsvilje og offer. De har lært at de trenger Åndens veiledning når de utfører sine besøk. De har sett den kraft som følger av å undervise i sannheten og bære vitnesbyrd, yte timelig hjelp med kjærlighet og være villig til å sørge med, trøste og å bære sine søstres byrder.

Når søstre hjelper andre som besøkende lærerinner, blir de selv velsignet. Søster Barbara W. Winder, Hjelpeforeningens 11. generalpresident, sa: “Det er helt nødvendig at hver søster har besøkende lærerinner – til å formidle at det er behov for henne og at noen er glad i henne og tenker på henne. Det er imidlertid like viktig at den besøkende lærerinnen på denne måten kan utvikle nestekjærlighet. Ved å gi våre kvinner oppdrag som besøkende lærerinner, gir vi dem anledning til å utvikle Kristi rene kjærlighet, som kan være den største velsignelse de kan få.”³³

En søster fortalte at velsignelser ble utøst over henne når hun tjente sine søstre:

“Kort tid etter at vi giftet oss, flyttet min mann og jeg til New Jersey. Som første års legestudent var det sjelden min mann kom hjem før kl. 23.30 … Det tok lang tid for meg å få venner. Det hadde vært ensomt og vanskelig for meg etter at vi flyttet.

Biskopen i min nye menighet ba meg lede et program for menighetens spansktalende medlemmer. Dette innebar å oversette på nadverdsmøtet, undervise klassen for evangeliets lære og føre tilsyn med Hjelpeforeningen. Med unntak av dem som hadde spansk som morsmål, var jeg den eneste kvinnen i menigheten som snakket spansk flytende.

I tillegg til disse ansvarsoppgavene, ga Hjelpeforeningens president meg en liste på 12 søstre som bodde i et spanskspråklig nabolag på den andre siden av byen, som jeg skulle være besøkende lærerinne for. Jeg skal innrømme at jeg ikke ble spesielt glad for min nye oppgave. Jeg hadde det travelt nok med mine andre kall, og jeg var redd jeg ikke skulle vite hvordan jeg skulle få kontakt med disse kvinnene… Men jeg gjorde noen avtaler, og før jeg visste ordet av det, satt jeg i stuen hos familien Dumez.

‘Er du min besøkende lærerinne?’ spurte søster Dumez idet hun kom inn i rommet. ‘Velkommen til mitt hjem. Jeg har ikke hatt besøkende lærerinner på to år.’ Hun lyttet omhyggelig til budskapet, vi snakket litt sammen, og hun takket meg igjen for at jeg hadde kommet.

Før jeg gikk, fikk hun sine fem barn til å synge ‘Jeg er Guds kjære barn’ på spansk. Hun klemte meg og holdt meg i hånden …

Alle besøkene denne første gangen jeg var ute i distriktet, gikk bedre enn forventet. I månedene som fulgte, tok søstrene godt imot meg i sine hjem, og jeg begynte å glede meg til besøkene. Jeg var imidlertid uforberedt på historiene om tragedier og motgang som jeg fikk høre etter hvert som jeg ble bedre kjent med disse skjønne menneskene. Jeg bestemte meg for i det minste å gjøre et forsøk på gjøre livet litt mer komfortabelt for disse søstrene og deres familier, som i mange tilfeller strevde økonomisk. Jeg begynte å ha med meg gryteretter når jeg kom på besøk. Jeg tok med meg familiene på utflukter. Jeg kjørte dem til legetimer og til butikken for å kjøpe dagligvarer.

Jeg glemte snart min egen ensomhet når jeg tjente andre. Søstrene som jeg til å begynne med hadde opplevd som svært forskjellige fra meg selv, ble snart mine kjære venner. De var lojale, trofaste venner som var takknemlige for hver minste ting jeg gjorde for dem. De så også mine behov: Jeg fikk regelmessige telefoner og gaver fra hjertet. Én søster heklet en pyntebrikke til bordet mitt. En annen skrev et dikt til fødselsdagen min.

Etter mange måneder i mine kall var jeg likevel frustrert over min manglende evne til å gjøre livet tryggere eller mer komfortabelt for mine venner …

En kveld følte jeg meg spesielt mismodig. Jeg knelte ned og ba Herren innstendig om at han måtte vise meg hva jeg skulle gjøre. Jeg følte at Herren ville at jeg skulle hjelpe disse søstrene å bli mer selvhjulpne og tjene hverandre. Jeg må innrømme at jeg var skeptisk til om personer med så enorme utfordringer ville ha den nødvendige styrke til å kunne hjelpe og oppmuntre andre, men jeg visste at jeg måtte følge tilskyndelsen.

Jeg begynte med å omorganisere besøkende lærerinner i den spansktalende Hjelpeforeningen. En av mine trofaste venner, søster Moreira, meldte seg frivillig til å besøke seks av søstrene alene. Min første reaksjon var å innvende: ‘Du kan umulig klare den ruten uten bil. Det er for langt å gå!’ Men så husket jeg min tilskyndelse om å la søstrene tjene hverandre. Jeg satte alle seks søstrene på søster Moreiras nye besøkende lærerinner-liste.

Etter å ha vært ute på sin maratonrunde som besøkende lærerinne, ringte søster Moreira meg, fylt med Ånden… Hun hadde vondt i føttene, men Herren hadde lettet hennes byrde og hennes hjerte.

Etter noen flere besøk, rekrutterte søster Moreira en annen søster til å gå ruten sammen med henne …

Så fort jeg begynte å lete, fant jeg all verdens måter å hjelpe disse søstrene å hjelpe seg selv og hverandre på …

Akkurat da jeg begynte å se stor åndelig vekst blant medlemmene i menigheten, fikk jeg beskjed om at min mann og jeg skulle flytte… Jeg ønsket ikke engang å tenke tanken på å forlate mine fantastiske venner. Jeg ville så gjerne fortsette å tjene sammen med dem – vi hadde gitt hverandre så mye. Men jeg kunne i det minste se at evangeliet gjorde seg stadig mer gjeldende i deres liv, og at de tok vare på hverandre. Jeg, som motvillig hadde tatt fatt på arbeidet ute i marken, hadde kommet hjem med mange kornbånd.”³⁴

Bilde

President Lorenzo Snow

President Lorenzo Snow, Kirkens femte president, sa at Hjelpeforeningens søstre er eksempler på ren religion. Han sa: “Apostelen Jakob sa at ‘en ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud … er dette: å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden.’ Vi aksepterer dette som sannhet, og Hjelpeforeningens medlemmer har virkelig vært eksempler på ren og usmittet religion, for de har hjulpet de lidende, de har lagt sine kjærlige armer omkring de farløse og enkene, og de har holdt seg uplettet av verden. Jeg kan vitne om at det ikke finnes noen mer gudfryktige kvinner i verden enn de som finnes i Hjelpeforeningen.”³⁵

Rene og gudfryktige søstre i Hjelpeforeningen har våket over og styrket hverandre siden begynnelsen i Nauvoo og frem til i dag, gjennom kjærlige og inspirerte besøkende lærerinner. Det er en tjenestegjerning som foregår en etter en og fra hjerte til hjerte.