Sett i gang

Det fortelles om en gruppe brannmenn utstyrt med fallskjerm. Disse tapre menn og kvinner bekjemper skogbranner ved å hoppe i fallskjerm ned på bakketoppen over en brann og bekjempe den derfra, mens andre bekjemper den nede.

Under en spesielt stor skogbrann ble et elitelag av fallskjermhoppere samlet til en gjennomgang før de skulle ta av med flyet sitt. Oppsynsmannen – en klok og erfaren brannmann – fortalte fallskjermhopperne at alt var svært utstabilt og at han ikke kunne gi dem nøyaktige instruksjoner. I stedet, sa han, skulle fallskjermhopperne kontakte ham over radio straks de hadde landet på bakketoppen over brannen. Da ville han gi dem instruksjoner om hvordan de skulle gå frem for å begynne kampen.

Hurtig tok brannmennene av med flyet sitt, skjøt seg ut i fallskjermene til bakketoppen over den rasende ilden og samlet seg til aksjon. Da de betraktet brannen fra toppen, kunne de se flere mulige veier de kunne ta for å begynne arbeidet.

Som de hadde avtalt, tok teamlederen frem en bærbar radio, fant riktig frekvens og anropte oppsynsmannen for å be om instruksjoner om hvilken vei de skulle ta. Men det var bare atmosfæriske forstyrrelser i radioen. De kunne ikke høre oppsynsmannen i det hele tatt.

Brannmennene antok at oppsynsmannen var opptatt med andre oppgaver og bestemte seg for å vente 10 minutter og prøve igjen. Men da de prøvde for annen gang, ble resultatet det samme – forstyrrelser og ingen instruksjoner.

Brannmennene rådførte seg med hverandre. De kunne fremdeles se flere veier ned fjellet som ville gi dem et godt utgangspunkt for å bekjempe ilden. Men de var bekymret fordi de ikke hadde fått instruksjoner fra oppsynsmannen. De var redd for at hvis de begynte å bevege seg nedover den veien som så best ut for dem, kunne de faktisk gå i en annen retning enn det oppsynsmannen ønsket av dem, og de ville bli nødt til å gå tilbake.

Så de bestemte seg for å vente på toppen. Femten minutter senere prøvde de igjen å få kontakt med oppsynsmannen. Ingenting. De tok av seg ryggsekkene og fant et sted å sette seg. Tretti minutter ble en time. En time ble to timer. De prøvde regelmessig å kontakte oppsynsmannen. Men som før fikk de inn bare atmosfæriske forstyrrelser.

Brannmennene bestemte seg for å spise. Etterpå, da de fremdeles ikke fikk kontakt, lente de seg på sekkene sine og tok en lur. De var frustrert. Hvis bare oppsynsmannen ville vie dem litt oppmerksomhet og si dem hvor de skulle gå, ville de med glede følge den retningen og gjøre en innsats for å bekjempe ilden. Men det syntes som oppsynsmannen ignorerte dem og sannsynligvis var opptatt med andre. Og de hadde besluttet at de ikke ville bevege seg uten oppsynsmannens direktiver. De var jo blitt lovet disse direktivene før de skjøt seg ut i fallskjerm og landet på bakketoppen.

Syv timer etter at brannmennene hadde kommet til bakketoppen, kom en sliten teamleder fra gruppen som bekjempet brannen lenger nede i fjellet, oppover stien og fant brannmennene. Han ble paff. Han gikk bort til deres leder og spurte: «Hva gjør dere her oppe på bakketoppen? Vi trengte virkelig deres hjelp. Ilden kom nesten ut av kontroll fordi vi ikke hadde hjelp til å begrense den. Og hele denne tiden har dere bare slappet av her oppe?»

Lederen for brannmennene forklarte situasjonen for den nyankomne sjefen. De var blitt lovet instruksjoner fra oppsynsmannen. De hadde prøvd å rette seg nøye etter disse instruksjonene. Men oppsynsmannen hadde ignorert dem og aldri svart på deres anrop. Det var riktig at de kunne se flere veier ned til brannen. Men de var redde for å ta gal vei. Derfor besluttet de å vente til de hadde fått de lovede instruksjoner fra oppsynsmannen.

Teamlederen rakte frem hånden og tok den lille radioen som brannmennene hadde brukt. Så gikk han ca. 45 meter nedover en av stiene som førte til brannen. Han stanset og prøvde radioen. Oppsynsmannens røst lød tydelig og klart. Teamlederen gikk så tilbake til toppen og ca. 45 meter nedover en annen sti. Han stanset og anropte oppsynsmannen. Igjen hørtes straks oppsynsmannens røst.

Teamlederen gikk tilbake til brannmennene og kastet radioen til lederen og sa: «Det er ikke dekning akkurat her. Alt dere hadde å gjøre, var å bevege dere nedover en av stiene, så kunne oppsynsmannen lett korrigert kursen og bragt dere nettopp dit hvor vi trengte dere. I stedet slappet dere av her oppe, og dere var fullstendig verdiløse for oss.»

Når vi har behov for åndelig veiledning, kan vi ofte bli fristet til å gjøre nøyaktig det brannmennene gjorde. Vi befinner oss i ukjent territorium. Vi ser flere tilgjengelige veier, og vi er ikke sikre på hvilken vi skal ta. Vi har blitt lovet inspirasjon og hjelp av vår himmelske Fader. Men den kommer ikke alltid straks. Vi blir frustrert og bestemmer oss for ganske enkelt å sette oss ned og vente til den lovede veiledning kommer. Vi venter og venter og venter, og lurer på hvorfor den guddommelige oppsynsmann ikke hjelper oss med kursen.

Når vi gjør dette, ignorerer vi et viktig prinsipp for åpenbaring. Vår Fader i himmelen forventer at vi bruker vår egen intelligens, evne og erfaring til å stikke ut vår første kurs. Etter hvert som vi fortsetter fremover på veien vi har valgt, er vi i en langt bedre stilling til å motta de kurskorrigeringer han måtte ha for oss. Men hvis vi ganske enkelt synker ned på bakketoppen og lener oss på ryggsekkene våre til han gir oss instruksjon, risikerer vi å befinne oss på et sted der det ikke er åndelig dekning.

President Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, har sagt:

«Vi forventes å bruke det lys og den kunnskap vi allerede har, til å løse livets vanskeligheter. Vi skulle ikke behøve noen åpenbaring til å lære oss at vi må gjøre vår plikt, for det har vi allerede blitt fortalt i Skriftene. Vi skulle heller ikke forvente åpenbaring til erstatning for den åndelige eller timelige intelligens vi allerede har fått – bare for å utvide den. Vi må utføre vår plikt i livet som på en vanlig arbeidsdag og følge de rutiner og regler og bestemmelser som styrer alt liv.

Regler, bestemmelser og bud er et verdifullt vern. Hvis vi trenger åpenbart instruksjon for å skifte kurs, vil den komme på det tidspunkt vi får behov for den.»¹

Jeg vitner om at vi ikke mottar den beste og tydeligste veiledning når vi bare venter på at vår himmelske Fader skal sende oss hjelp og veiledning, men når vi arbeider ivrig og går på med krum hals. Til dem av dere som venter på at Herren skal veilede dere i livet – som trenger hjelp med en stor avgjørelse eller et vanskelig spørsmål – gir jeg følgende utfordring: Ta bønn til hjelp og vær påpasselig med å bruke deres egen intelligens og egne ressurser for å velge en vei som synes riktig. Gå deretter ivrig inn for å vandre på den stien (se L&p 58:26–28). Når tiden er inne for kurskorrigering, vil Han være der for å hjelpe og veilede deg.