Ett menneskes søppel er en annens skatt

Det var en varm sommerdag på min misjon. Min ledsager og jeg hadde spasert gjennom gatene i St. Petersburg i Russland i håp om å finne nye undersøkere. Den kvelden traff vi en eldre mann i nærheten av der vi bodde, og vi begynte å snakke med ham. Selv om han ikke viste noen interesse for evangeliet, følte vi begge at vi skulle gi ham et eksemplar av Mormons bok. Inne i boken skrev vi våre gode ønsker for ham, vårt vitnesbyrd og vår kontaktinformasjon.

Noe vi ikke visste, var at senere samme kveld var en ung mann ved navn Ilya ute sammen med sin bror. Da de gikk langs en svakt opplyst undergrunnsgate, fikk Ilya øye på noe som glitret på en bokperm på bakken. Da han bøyde seg ned for å se nærmere, leste han gullbokstavene som var preget på boken – Mormons bok: Et annet testamente om Jesus Kristus. Han tok den opp og bar den hjem.

Neste dag grunnet min ledsager og jeg over hvordan vi kunne finne nye undersøkere. Jeg gjorde meg mange tanker: «Vi prøver å gjøre vårt ytterste for å finne nye muligheter. Hvor er resultatene? Kanskje vi må gjøre noe annerledes.»

Et øyeblikk etterpå ringte telefonen. Jeg tok den. En stemme spurte: «Er dette en eldste? Jeg fant boken dere mistet i undergrunnen. Jeg ønsker å gi den tilbake.»

Jeg kastet straks et blikk på hyllen der Skriftene mine lå. «Jeg tror ikke jeg har mistet boken i metroen,» svarte jeg. «Nei, jeg har ikke mistet min Mormons bok, men du kan beholde den og lese den.»

Den unge mannen sa at han het Ilya og forklarte at han var opprinnelig fra Orsk i Russland, men var kommet til St. Petersburg for å arbeide.

«Jeg vil gjerne lære mer om denne boken og deres kirke,» sa han. «Kan jeg treffe deg?»

Jeg hoppet av begeistring. Det var ikke hver dag at mulige undersøkere ringte og spurte om å få en avtale for å lære mer om Kirken.

«Naturligvis kan vi treffes, Ilya!» svarte jeg gledesstrålende.

Da vi kom sammen med Ilya, lyttet han oppmerksomt og stilte spørsmål. Vi var glad for at han var så positiv overfor evangeliet.

Under leksjonen kom jeg til å åpne Ilyas eksemplar av Mormons bok. Da jeg kom til de første sidene, fikk jeg øye på en kjent håndskrift – min egen! Jeg forsto at dette var den boken vi hadde gitt den eldre mannen dagen før. Tydeligvis hadde mannen kastet boken som Ilya snart oppdaget. Jeg ble fylt av takknemlighet for at min ledsager og jeg hadde valgt å gi boken til den eldre mannen, selv om vi da ikke forsto hvorfor.

Det varte ikke lenge før Ilya valgte å slutte seg til Kirken. Entusiastisk begynte han å dele evangeliets budskap med sine slektninger og venner.

Jeg har lært at vår himmelske Fader vet når en person er klar til å motta hans ord. Han krever bare av oss, som misjonærer og medlemmer av hans kirke, at vi adlyder hans bud og underkaster oss hans vilje når vi søker å dele evangeliet. I dette tilfellet visste Gud at selv om den opprinnelige mottakeren av vår Mormons bok ikke forsto dens verdi, gjorde Ilya det (se 1 Nephi 19:7).