Generalkonferanse
Hjerter knyttet sammen i rettferdighet og enhet
Generalkonferansen oktober 2020


Hjerter knyttet sammen i rettferdighet og enhet

På dette avgjørende punktet i Kirkens 200 år lange historie, la oss forplikte oss til å leve rettferdig og stå sammen som aldri før.

Rettferdighet og enhet er ytterst viktig. 1 Når folk elsker Gud av hele sitt hjerte og i rettferdighet og med flid arbeider for å bli ham lik, er det mindre strid og uenighet i samfunnet. Det er mer enhet. Jeg elsker en sann beretning som illustrerer dette.

Som ung mann som ikke tilhørte vår tro, hjalp og forsvarte general Thomas L. Kane de hellige da de måtte flykte fra Nauvoo. Han var en talsmann for Kirken i mange år. 2

I 1872 reiste general Kane, hans talentfulle hustru Elizabeth Wood Kane og deres to sønner fra sitt hjem i Pennsylvania til Salt Lake City. De ledsaget Brigham Young og hans medarbeidere på en vandring sydover til St. George i Utah. Elizabeth nærmet seg sitt første besøk i Utah med sine forbehold angående kvinnene. Hun ble overrasket over noe av det hun lærte. Hun oppdaget for eksempel at et hvilket som helst yrke hvor en kvinne kunne tjene til livets opphold, var tilgjengelig for dem i Utah. 3 Hun fant også ut at Kirkens medlemmer var vennlige og forståelsesfulle overfor amerikanske urfolk. 4

På reisen overnattet de i Fillmore hos Thomas R. og Matilda Robison King. 5

Elizabeth skrev at mens Matilda tilberedte et måltid til president Young og følget hans, kom fem indianere inn i rommet. Selv om de ikke var invitert, var det tydelig at de forventet å slutte seg til selskapet. Søster King snakket med dem “på deres dialekt”. De satte seg med teppene sine med et trivelig ansiktsuttrykk. Elizabeth spurte et av barna i familien King: “Hva sa moren din til de mennene?”

Matildas sønn svarte: “Hun sa: ‘Disse fremmede kom først, og jeg har bare laget nok til dem, men måltidet deres står og koker nå, og jeg gir dere beskjed så snart det er ferdig.’”

Elizabeth spurte: “Vil hun virkelig gjøre det, eller bare gi dem rester ved kjøkkendøren?” 6

Matildas sønn svarte: “Mor vil servere dem akkurat som hun gjør med dere, og gi dem plass ved bordet.”

Det gjorde hun, og “de spiste med fullkommen anstendighet”. Elizabeth forklarte at hennes syn på denne vertinnen vokste 100 prosent. 7 Enhet styrkes når mennesker behandles med verdighet og respekt selv om de er annerledes i ytre egenskaper.

Som ledere har vi ingen illusjoner om at alle tidligere relasjoner var fullkomne, all adferd var Kristus-lignende eller alle avgjørelser var rettferdige. Men vår tro lærer oss at vi alle er barn av vår Fader i himmelen, og vi tilber ham og hans Sønn Jesus Kristus, som er vår Frelser. Vårt ønske er at våre hjerter og sinn må være knyttet sammen i rettferdighet og enhet, og at vi må være ett med dem. 8

Rettferdighet er et bredt og omfattende begrep, men omfatter så absolutt å etterleve Guds bud. 9 Den kvalifiserer oss til de hellige ordinanser som utgjør paktens sti og velsigner oss med Åndens veiledning i livet. 10

Å være rettferdig er ikke avhengig av at hver enkelt av oss har alle velsignelser i vårt liv på det nåværende tidspunkt. Vi er kanskje ikke gift eller velsignet med barn eller har andre ønskede velsignelser nå. Men Herren har lovet at de rettferdige som er trofaste, kan “bo med Gud i en lykkelig tilstand som aldri tar slutt”. 11

Enhet er også et bredt og omfattende begrep, men er absolutt et eksempel på det første og det andre store bud om å elske Gud og våre medmennesker. 12 Det betegner et Sion-folk hvis hjerter og sinn er “knyttet sammen i enighet”. 13

Bakgrunnen for mitt budskap er kontrasten og lærdommene fra hellige skrifter.

Det er 200 år siden Faderen og hans Sønn første gang viste seg og innledet gjengivelsen av Jesu Kristi evangelium i 1820. Beretningen i 4 Nephi i Mormons bok omfatter en lignende periode på 200 år etter at Frelseren viste seg og opprettet sin kirke i oldtidens Amerika.

Den historiske opptegnelsen vi leser i 4 Nephi, beskriver et folk hvor det ikke fantes misunnelse, strid, tumulter, løgn, mord eller noen form for løsaktighet. På grunn av denne rettferdigheten står det i opptegnelsen: “Det kunne sikkert ikke være noe lykkeligere folk blant alle mennesker skapt ved Guds hånd.” 14

Med hensyn til enhet står det i 4 Nephi: “[Det var ikke] noen stridigheter i landet på grunn av Guds kjærlighet som bodde i menneskenes hjerter.” 15

Dessverre beskriver 4 Nephi så en dramatisk forandring som begynte i det “to hundrede og første år” 16 , da ugudelighet og splid ødela rettferdigheten og enheten. Den store fordervelse som da fant sted, var så ond at den store profeten Mormon til slutt klager til sin sønn Moroni:

“Men, min sønn, hvordan kan et folk som dette som finner behag i så mange avskyeligheter –

hvordan kan vi forvente at Gud vil holde sin straffende hånd tilbake fra oss?” 17

I denne evangelieutdeling, selv om vi lever i en spesiell tid, har ikke verden blitt velsignet med den rettferdighet og enhet som er beskrevet i 4 Nephi. Vi lever i en tid med særdeles stor splid. De millioner som har tatt imot Jesu Kristi evangelium, har imidlertid forpliktet seg til å oppnå både rettferdighet og enhet. Vi er alle klar over at vi kan gjøre det bedre, og det er utfordringen i vår tid. Vi kan være en kraft til å løfte og velsigne samfunnet som helhet. I dette 200-års avgjørende punktet i Kirkens historie, la oss forplikte oss som medlemmer av Herrens kirke til å leve rettferdig og stå sammen som aldri før. President Russell M. Nelson har bedt oss “vise større høflighet, rasemessig og etnisk harmoni og gjensidig respekt”. 18 Dette innebærer å ha kjærlighet for hverandre og Gud og godta alle som brødre og søstre og virkelig være et Sion-folk.

Med vår altomfattende lære kan vi være en oase av enhet og feire mangfold. Enhet og mangfold er ikke motsetninger. Vi kan oppnå større enhet når vi fremmer en atmosfære av inkludering og respekt for mangfold. I løpet av de årene jeg virket i presidentskapet i San Francisco California stav, hadde vi spansk-, tongansk-, samoansk-, tagalog- og mandarinspråklige forsamlinger. Våre engelskspråklige menigheter var sammensatt av personer fra mange raser og kulturer. Det var kjærlighet, rettferdighet og enhet.

Menigheter og grener i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige fastsettes ut fra geografi eller språk, 19 ikke rase eller kultur. Rase er ikke nevnt på medlemsopptegnelsen.

Tidlig i Mormons bok, omtrent 550 år før Kristi fødsel, undervises vi om det grunnleggende budet med hensyn til forholdet mellom vår himmelske Faders barn. Alle skal holde Herrens bud, og alle oppfordres til å ta del i Herrens godhet. “Og han viser ingen bort som kommer til ham, hverken sort eller hvit, trell eller fri, mann eller kvinne. Og han husker hedningene, og alle er like for Gud, både jøde og hedning.” 20

Frelserens tjenestegjerning og budskap har konsekvent erklært at alle raser og farger er Guds barn. Vi er alle brødre og søstre. I vår lære tror vi at i vertslandet for gjenopprettelsen, USA, er USAs grunnlov 21 og tilhørende dokumenter 22 , skrevet av ufullkomne menn, inspirert av Gud til velsignelse for alle mennesker. Slik vi leser i Lære og pakter, ble disse dokumentene “opprettet og … skulle opprettholdes for å bevare rettigheter og beskytte alt kjød i henhold til rettferdige og hellige prinsipper”. 23 To av disse prinsippene var handlefrihet og ansvarlighet for våre egne synder. Herren erklærte:

“Derfor er det ikke riktig at noe menneske skal være i trelldom under et annet.

Og i denne hensikt har jeg opprettet dette lands grunnlov ved kloke menn, som jeg oppreiste nettopp med det for øye, og gjenløste landet ved blodsutgytelse.” 24

Denne åpenbaringen ble mottatt i 1833 da de hellige i Missouri led stor forfølgelse. Overskriften til Lære og pakter kapittel 101 lyder delvis: “Pøbelen hadde drevet dem fra deres hjem i Jackson fylke … Det ble fremsatt mange dødstrusler mot [medlemmer av] Kirken.” 25

Dette var en tid med spenninger på flere fronter. Mange innbyggere i Missouri anså amerikanske urfolk som en ubarmhjertig fiende og ønsket dem fjernet fra landet. Mange av nybyggerne i Missouri var dessuten slaveeiere og følte seg truet av dem som var imot slaveri.

Til sammenligning respekterte vår lære amerikanske urfolk, og vårt ønske var å undervise dem i Jesu Kristi evangelium. Med hensyn til slaveri hadde Skriftene våre gjort det klart at intet menneske skulle være i trelldom under et annet. 26

Til slutt ble de hellige drevet ut av Missouri med vold 27 og deretter tvunget til å flytte vestover. 28 De hellige hadde fremgang og fant den fred som ledsager rettferdighet, enhet og etterlevelse av Jesu Kristi evangelium.

Jeg gleder meg over Frelserens forbønn som er nedtegnet i Johannes-evangeliet. Frelseren bekreftet at Faderen hadde sendt ham og at han, Frelseren, hadde fullført arbeidet han ble sendt for å gjøre. Han ba for sine disipler og for dem som ville tro på Kristus: “At de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss.” 29 Enhet var det Kristus ba om før han ble forrådt og korsfestet.

I det første året etter gjengivelsen av Jesu Kristi evangelium ble kapittel 38 i Lære og pakter nedtegnet, hvor Herren taler om kriger og ugudelighet og erklærer: “Jeg sier til dere: Vær ett, og hvis dere ikke er ett, er dere ikke mine.” 30

Vår kirkekultur kommer fra Jesu Kristi evangelium. Apostelen Paulus’ brev til romerne er dyptgripende. 31 Den tidlige kirken i Roma var sammensatt av jøder og hedninger. Disse tidlige jødene hadde en jødisk kultur og hadde vunnet “sin frigjøring og begynte å bli mange og blomstre”. 32

Hedningene i Roma hadde en kultur med betydelig hellenistisk innflytelse, noe apostelen Paulus forsto godt på grunn av sine erfaringer i Aten og Korint.

Paulus fremsetter Jesu Kristi evangelium på en omfattende måte. Han skriver om relevante aspekter ved både jødisk og ikke-jødisk kultur 33 som er i strid med Jesu Kristi sanne evangelium. Han ber i hovedsak hver enkelt av dem om å legge bak seg kulturelle hindringer fra sin tro og kultur som ikke er i samsvar med Jesu Kristi evangelium. Paulus formaner jødene og hedningefolkene til å holde budene og ha kjærlighet for hverandre og understreker at rettferdighet fører til frelse. 34

Jesu Kristi evangeliums kultur er hverken hedensk eller jødisk kultur. Den bestemmes ikke av hudfargen eller hvor man bor. Selv om vi fryder oss over særegne kulturer, skulle vi legge bak oss aspekter av disse kulturene som er i strid med Jesu Kristi evangelium. Våre medlemmer og nye konvertitter kommer ofte fra forskjellige raser og kulturer. Hvis vi skal følge president Nelsons formaning om å samle det adspredte Israel, vil vi oppdage at vi er like forskjellige som jødene og hedningefolkene var på Paulus’ tid. Likevel kan vi være forenet i vår kjærlighet til og tro på Jesus Kristus. Paulus’ brev til romerne fastslår prinsippet om at vi følger kulturen og læren i Jesu Kristi evangelium. Det er modellen for oss den dag i dag. 35 Tempelets ordinanser forener oss på spesielle måter og gjør det mulig for oss å være ett på enhver evig betydningsfull måte.

Vi hedrer våre pionermedlemmer over hele verden, ikke fordi de var fullkomne, men fordi de overvant vanskeligheter, ofret, ønsket å være Kristus-lignende og arbeidet med flid for å bygge opp tro og være ett med Frelseren. Deres enhet med Frelseren gjorde dem til ett med hverandre. Dette prinsippet er sant for deg og meg i dag.

Den sterke oppfordringen til medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er at de må arbeide med flid for å være et Sion-folk som er av ett hjerte og ett sinn og lever i rettferdighet. 36

Det er min bønn at vi må være rettferdige og forenet og fullstendig fokusert på å tjene og tilbe vår Frelser Jesus Kristus, som jeg vitner om. I Jesu Kristi navn. Amen.

Noter

  1. Se Lære og pakter 38:27.

  2. Thomas Kanes tjeneste på vegne av medlemmene har konsekvent blitt fremstilt “som en uselvisk offerhandling av en ung idealist som var vitne til de urettferdigheter et forfulgt religiøst mindretall ble utsatt for av et grusomt og fiendtlig flertall” (innledning til Elizabeth Wood Kane, Twelve Mormon Homes Visited in Succession on a Journey through Utah to Arizona, red. Everett L. Cooley [1974], viii).

  3. Se Kane, Twelve Mormon Homes, 5.

  4. Se Kane, Twelve Mormon Homes, 40.

  5. Se Lowell C. (Ben) Bennion og Thomas R. Carter, “Touring Polygamous Utah with Elizabeth W. Kane, Winter 1872–1873”, BYU Studies, årg. 48, nr. 4 (2009), 162.

  6. Tilsynelatende antok Elizabeth at de fleste amerikanere på den tiden ville ha gitt indianerne bare rester og behandlet dem annerledes enn sine andre gjester.

  7. Se Kane, Twelve Mormon Homes, 64–65. Det er bemerkelsesverdig at mange fra amerikanske urfolk, herunder flere høvdinger, ble medlem av Kirken. Se også John Alton Peterson, Utah’s Black Hawk War (1998) 61; Scott R. Christensen, Sagwitch: Shoshone Chieftain, Mormon Elder, 1822–1887 (1999), 190–95.

  8. I denne evangelieutdeling skal “de rettferdige … samles ut fra alle nasjoner og skal komme til Sion mens de synger evige gledessanger” (Lære og pakter 45:71).

  9. Se Lære og pakter 105:3–5. Skriftene har utpekt omsorg for de fattige og trengende som en nødvendig del av rettferdighet.

  10. Se Alma 36:30; se også 1 Nephi 2:20; Mosiah 1:7. I siste del av Alma 36:30 står det: “I den grad du ikke holder Guds befalinger, skal du bli utestengt fra hans nærhet. Dette er i overensstemmelse med hans ord.”

  11. Mosiah 2:41. President Lorenzo Snow (1814– 1901) sa: “Det finnes ikke en eneste siste dagers hellig som dør etter å ha vært trofast i livet, som vil miste noe som helst som følge av å ikke ha gjort visse ting, når han eller hun ikke har fått mulighet til det. Med andre ord, hvis en ung mann eller en ung kvinne ikke har noen mulighet til å bli gift, og de lever trofast hele livet, vil han eller hun motta alle velsignelser, opphøyelse og herlighet, som enhver mann eller kvinne vil motta som har hatt denne mulighet og benyttet seg av den. Dette er sikkert og uomtvistelig” ( Læresetninger fra Kirkens presidenter – Lorenzo Snow [2012], 123). Se også Richard G. Scott, “Gleden ved å etterleve den store plan for lykke”, Lys over Norge, jan. 1997, 70.

  12. Se 1 Johannes 5:2.

  13. Mosiah 18:21; se også Moses 7:18.

  14. 4 Nephi 1:16.

  15. 4 Nephi 1:15.

  16. 4 Nephi 1:24.

  17. Moroni 9:13–14.

  18. Russell M. Nelson, i “First Presidency and NAACP Leaders Call for Greater Civility, Racial Harmony”, 17. mai 2018, newsroom.ChurchofJesusChrist.org; se også “President Nelsons tale på den verdensomspennende feiringen av prestedømmet”, 1. juni 2018, newsroom.ChurchofJesusChrist.org.

  19. Lære og pakter 90:11 lyder: “Enhver skal høre evangeliets fylde … på sitt eget språk.” Derfor godkjennes vanligvis språkforsamlinger.

  20. 2 Nephi 26:33.

  21. Se USAs grunnlov.

  22. Se USAs uavhengighetserklæring (1776); USAs grunnlov, lovtillegg I–X (Rettighetserklæringen), Riksarkivets nettsted, archives.gov/founding-docs.

  23. Lære og pakter 101:77; uthevelse tilføyd.

  24. Lære og pakter 101:79–80.

  25. Lære og pakter 101, kapitteloverskriften.

  26. Se Saints: The Story of the Church of Jesus Christ in the Latter Days, bind 1, The Standard of Truth, 1815–1846 (2018), 172–74; James B. Allen og Glen M. Leonard, The Story of the Latter-day Saints, 2. utg. (1992), 93–94; Ronald W. Walker, “Seeking the ‘Remnant’: The Native American during the Joseph Smith Period”, Journal of Mormon History, årg. 19, nr. 1 (våren 1993), 14–16.

  27. Se Saints, 1:359–83; William G. Hartley, “The Saints’ Forced Exodus from Missouri”, i Richard Neitzel Holzapfel og Kent P. Jackson, red., Joseph Smith, the Prophet and Seer (2010), 347–89; Alexander L. Baugh, “The Mormons Must Be Treated as Enemies”, i Susan Easton Black og Andrew C. Skinner, red., Joseph: Exploring the Life and Ministry of the Prophet (2005), 284–95.

  28. Se Saints: The Story of the Church of Jesus Christ in the Latter Days , bind 2, No Unhallowed Hand, 1846–1893 (2020), 3–68; Richard E. Bennett, We’ll Find the Place: The Mormon Exodus, 1846–1848 (1997); William W. Slaughter og Michael Landon, Trail of Hope: The Story of the Mormon Trail (1997).

  29. Johannes 17:21.

  30. Lære og pakter 38:27.

  31. Brevet til romerne er omfattende når det gjelder å erklære læren. Romerbrevet inneholder den eneste omtalen av forsoningen i Det nye testamente.

  32. Frederic W. Farrar, The Life and Work of St. Paul (1898), 446.

  33. Se Farrar, The Life and Work of St. Paul, 450.

  34. Se Romerne 13.

  35. Se Dallin H. Oaks, “Evangeliets kultur”, Liahona, mars 2012, 22–25; se også Richard G. Scott, “Fjern hindringer for lykke”, Lys over Norge, juli 1998, 87.

  36. Se Moses 7:18.