Ti, vær stille
Frelseren underviser oss om hvordan vi kan føle fred og ro selv om vinden blåser voldsomt rundt oss og store bølger truer med å senke vårt håp.
Da barna våre var små, tilbragte familien vår noen dager ved en vakker innsjø. En ettermiddag tok noen av barna på seg redningsvester før de hoppet fra en platting og ned i vannet. Vår yngste datter så nølende på og observerte nøye sine søsken. Med alt det mot hun kunne mønstre, holdt hun for nesen med den ene hånden og hoppet. Hun spratt straks opp og med litt panikk i stemmen ropte hun: “Hjelp meg! Hjelp meg!”
Nå var hun ikke i noen dødelig fare, redningsvesten hennes gjorde jobben, og hun fløt trygt. Vi kunne ha hjulpet henne og dratt henne tilbake på plattingen med liten innsats. Men fra hennes perspektiv trengte hun hjelp. Kanskje det var kulden i vannet eller den nye opplevelsen. Uansett klatret hun opp på plattingen igjen, der vi pakket henne inn i et tørt håndkle og roste henne for tapperheten hennes.
Enten vi er gammel eller ung, har mange av oss, i nødens stund, uttalt presserende ord som “hjelp meg!” “redd meg!” eller “vær så snill og besvar min bønn!”
En slik hendelse fant sted med Jesu disipler under hans jordiske virke. I Markus leser vi at Jesus “begynte igjen å lære ved sjøen. Det samlet seg mye folk om ham”.1 Folkemengden ble så tallrik at Jesus “steg ut i en båt”2 og talte fra dekket på båten. Hele dagen underviste han folket i lignelser mens de satt på land.
“Da det var blitt kveld”, sa han til sine disipler: “La oss sette over til andre siden av sjøen. Og de forlot folket”,3 og dro fra land og over Galilea-sjøen. Jesus finner en plass bakerst i båten, legger seg ned og falt raskt i søvn. Snart “kom det en voldsom kastevind, og bølgene slo inn i båten så den holdt på å fylles”4 med vann.
Mange av Jesu disipler var erfarne fiskere, og visste hvordan de skulle takle en båt i uvær. De var hans betrodde – ja, hans kjære – disipler. De hadde forlatt sitt arbeid, sine personlige interesser og familie for å følge Jesus. Deres tro på ham var tydelig ved deres nærvær i båten. Nå var de midt i en storm og i ferd med å synke.
Vi vet ikke hvor lenge de kjempet for å holde båten flytende i stormen, men de vekket Jesus med panikk i stemmen og sa:
“Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?”5
“Herre, frels oss! Vi går under!”6
De kalte ham “Mester”, og det er han. Han er også “Jesus Kristus, Guds Sønn, himmelens og jordens Fader, Skaperen av alle ting fra begynnelsen av”.7
Fra sin plass i båten, reiste Jesus seg og befalte vinden og sa til den frådende sjøen: “Ti, vær stille! Og vinden la seg, og det ble blikk stille”.8 Selv Mesterlæreren Jesus underviste disiplene gjennom to enkle og kjærlige spørsmål. Han spurte:
“Hvorfor er dere så redde?”9
“Hvor er deres tro?”10
Det er en jordisk tendens, til og med en fristelse, når vi befinner oss midt i prøvelser, vanskeligheter eller plager til å rope ut: “Mester, bryr du deg ikke om at jeg går under? Redd meg”. Til og med Joseph Smith ba fra et grusomt fengsel: “O Gud, hvor er du? Og hvor er den tronhimmel som dekker ditt skjulested?”11
Verdens Frelser forstår naturligvis våre jordiske begrensninger, for han lærer oss hvordan vi kan føle fred og ro selv om vinden blåser voldsomt rundt oss og store bølger truer med å senke vårt håp.
Til dem med prøvet tro, barnlig tro, eller til og med bare det minste lille fnugg av tro,12 innbyr Jesus og sier: “Kom til meg.”13 “[Tro] på mitt navn.”14 “Lær av meg, og lytt til mine ord.”15 Han befaler kjærlig: “[Omvend] [dere] og [bli] døpt i mitt navn,”16 “Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre,”17 og “alltid [huske] meg.”18 Jesus forsikrer og forklarer: “Dette har jeg talt til dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.”19
Jeg kan forestille meg at Jesu disipler i båten som ble kastet rundt i stormen nødvendigvis var opptatt med å følge med på bølgene som havnet på dekket og å øse ut vannet. Jeg kan se for meg at de håndterer seilene og prøver å holde en slags kontroll over sitt lille fartøy. Deres fokus var på å overleve i øyeblikket, og deres bønn om hjelp var inntrengende oppriktig.
Mange av oss er ikke annerledes i vår tid. Nylige hendelser rundt om i verden og i våre nasjoner, lokalsamfunn og familier har gitt oss uforutsette prøvelser. I en opprørt tid kan vi føle at vår tro blir strukket til grensen av vår utholdenhet og forståelse. Bølger av frykt kan distrahere oss, noe som får oss til å glemme Guds godhet, og dermed blir vårt perspektiv kortvarig og ute av fokus. Likevel er det over disse ujevne strekningene på vår reise at vår tro kan bli ikke bare prøvet men styrket.
Uavhengig av våre omstendigheter, kan vi med forsett gjøre en innsats for å bygge opp og øke vår tro på Jesus Kristus. Den blir styrket når vi husker at vi er Guds barn og at han elsker oss. Vår tro vokser når vi prøver Guds ord med håp og flid, og gjør vårt aller beste for å følge Kristi læresetninger. Vår tro vokser når vi velger å tro fremfor å tvile, å tilgi istedenfor å dømme, å omvende oss istedenfor å gjøre opprør. Vår tro blir foredlet når vi tålmodig stoler på Den Hellige Messias’ fortjeneste, barmhjertighet og nåde.20
“Tro [er] ikke en fullkommen kunnskap”, sa eldste Neal A Maxwell, “men den bringer en dyp tillit til Gud, hvis kunnskap er fullkommen!”21 Selv i turbulente tider er tro på Herren Jesus Kristus modig og robust. Den hjelper oss å sile bort uviktige distraksjoner. Den oppmuntrer oss til å fortsette på paktens sti. Tro arbeider gjennom motløshet og lar oss møte fremtiden med besluttsomhet og rette skuldre. Den tilskynder oss til å be om hjelp og lindring når vi ber til Faderen i hans Sønns navn. Og når bønnen synes å forbli ubesvart, gir vår vedvarende tro på Jesus Kristus tålmodighet, ydmykhet og evnen til ærbødig å uttale ordene: “Skje din vilje.”22
President Russell M. Nelson har undervist:
“Vi behøver ikke la vår frykt fortrenge vår tro. Vi kan bekjempe frykten ved å styrke vår tro.
Begynn med barna … La dem føle deres tro, selv om dere opplever store prøvelser. Konsentrer deres tro om vår kjærlige himmelske Fader og hans elskede Sønn, vår Herre Jesus Kristus … Lær alle dyrebare gutter og jenter at de er Guds barn, skapt i hans bilde, i en hellig hensikt og med et hellig potensial. Alle blir født med utfordringer å overvinne, og tro som må utvikles.”23
Jeg hørte nylig to fire år gamle barn fortelle om sin tro på Jesus Kristus da de svarte på spørsmålet: “Hvordan hjelper Jesus Kristus deg?” Det første barnet sa: “Jeg vet at Jesus er glad i meg fordi han døde for meg. Han er også glad i voksne.” Det andre barnet sa: “Han hjelper meg når jeg er lei meg eller gretten. Han hjelper meg også når jeg synker.”
Jesus erklærte: “Derfor, den som omvender seg og kommer til meg som et lite barn, ham vil jeg ta imot, for slike hører Guds rike til.”24
“For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.”25
Nylig lovet president Nelson at “redusert frykt og større tro vil følge” når vi på nytt virkelig begynner å høre, lytte til og gi akt på Frelserens ord.26
Søstre og brødre, våre nåværende utfordrende omstendigheter er ikke vårt endelige evige bestemmelsessted. Som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har vi ved pakt påtatt oss Jesu Kristi navn. Vi har tro på hans forløsende kraft og håp i hans store og dyrebare løfter. Vi har all grunn til å glede oss, for vår Herre og Frelser er oppmerksom på våre vanskeligheter, bekymringer og vår sorg. Akkurat som Jesus var sammen med sine disipler i gamle dager, er han i vår båt! Jeg vitner om at han har gitt sitt liv for at du og jeg ikke skal gå under. Måtte vi stole på ham, adlyde hans bud og med tro høre ham si: “Ti, vær stille!”27 I Jesu Kristi hellige navn. Amen.